Ungarn – historie – 2. 107 e.Kr. besatte romerne også de sørøstlige deler (Dacia), men denne provinsen ble oppgitt allerede 271 e.Kr. og invadert av visigoterne. Pannonia ble 433 erobret av hunerne, og Ungarn ble sentrum for Attilas storrike, som imidlertid raskt gikk i oppløsning etter hans plutselige død 454. Ungarn ble på 500-tallet fortløpende invadert av ostrogoterne, gepidene og langobardene, inntil et nytt asiatisk nomadefolk, avarene, 568 vant herredømmet over området. Det avariske riket ble omkring år 800 tilintetgjort av Karl den store, og frankerne okkuperte Pannonia. Nord-Ungarn ble samtidig en del av det stormähriske rike, mens de sørøstligste landsdelene kom under bulgarsk styre. 896 ble hele området erobret av madjarene.
Madjarene (ungarerne) er et finsk-ugrisk folkeslag. Hvor de opprinnelig kom fra, er omstridt, men ved begynnelsen av vår tidsregning befant de seg i traktene mellom Volga og Uralfjellene; herfra ble de etter hvert trengt vestover av andre nomadiske folkeslag. På 700-tallet holdt madjarene til i et område like vest for elven Don, i khazarenes rike. På 800-tallet ble de trengt ytterligere vestover, og de sju madjarske stammene sluttet seg sammen i et løst stammeforbund, som også fikk tilslutning av tre khazariske stammer, kavarene. Dette onogurske stammeforbundet har muligens vært opphavet til de nåværende betegnelser på madjarene i de ulike europeiske språk.
På slutten av 800-tallet trengte et nytt folkeslag, petsjenegerne, inn fra øst, og tvang madjarene til å søke videre vestover. Da keiser Arnulf samtidig søkte deres hjelp mot slaverne, drog madjarene – ledet av stammehøvdingen Árpád – over Karpatene 896, og slo først slaverne, deretter også frankerne, og la dermed under seg det som senere har vært deres bosetningsområder i Karpatbekkenet. På denne tiden var Vest-Europa preget av splittelse og indre stridigheter, noe madjarenes ridende krigere utnyttet til å føre årvisse krigs- og røvertokter mot sør og vest; de nådde flere ganger helt til Paris, Roma og Bysants. Først da de led nederlag ved Lechfeld (nær Augsburg) 955 (mot Otto 1) og ved Bysants 970, ble det slutt på disse angrepene. Under fyrst Géza (972–997) ble det en overgang til jordbruk og fast bosetning. Han styrket sentralmakten og tvang de egenrådige stammene sammen i en stat oppbygd etter vesterlandske prinsipper. Det er fra hans tid man kan snakke om en ungarsk stat i ordets egentlige betydning. Han lot seg selv og sin sønn Vajk døpe, og åpnet landet for kristne (romersk-katolske) misjonærer.
Árpádenes uavhengige kongerike
Vajk, som i dåpen fikk navnet István (den senere István – Stefan – den hellige), overtok etter sin far 997 og ble grunnleggeren av den sentralistiske, føydale og kristne ungarske stat. Han beseiret sine innenlandske hedensk-madjarske motstandere og fullførte kristningen av landet. Han opprettet erkebispedømmet Esztergom og ti bispedømmer, og stiftet en rekke klostre. Dessuten inndelte han landet i fylker (vármegyék) som svarte til stammenes bosetningsområder, og innførte et tidsmessig forvaltnings- og rettsapparat etter frankisk mønster. Han hevdet landets uavhengighet overfor Tyskland, og ble 1001 kronet til konge, antagelig med en krone som var sendt ham av pave Sylvester 2 (Stefanskronen). Etter hans død 1038 fulgte en urolig tid med tronfølgestrid, hedenske opprør og utenlandsk (tysk og bysantinsk) innblanding. Men under kong László 1 den hellige (1077–95) ble landets stilling konsolidert innad som utad. Han utnyttet investiturstriden mellom paven og keiseren til ekspansjon sørover ved å begynne erobringen av Kroatia og Dalmatia, og stod samtidig imot angrepene fra de nomadiske kumanene. Etterfølgeren, den lærde kong Kálmán (1095–1116), fullførte erobringen av det nordvestlige Balkan og ble 1102 kronet til konge av Kroatia og Dalmatia. Under ham foregikk viktig lovgivning, og han fremmet den latinspråklige litteraturen, skolevesenet og kunsten.
På 1100-tallet forsøkte de bysantinske keisere stadig å vinne innflytelse i Ungarn ved å støtte rivaliserende pretendenter. Under kong Béla 3s styre (1172–96) ble det slutt på den bysantinske innflytelsen, og Ungarn ble jevnbyrdig med andre europeiske føydale monarkier, men en tid med føydal oppløsning fortsatte under kong Endre 2 (1205–35). Han var en rytterkonge som førte nytteløse kriger og et resultatløst korstog, og skjenket bort store godseiendommer. Dette førte til en dramatisk svekkelse av den kongelige sentralmakten og til utilfredshet i den tallrike lavadelen. Kongen ble 1222 tvunget til å utstede et frihetsbrev, Bulla aurea, som innskrenket kongens makt og stadfestet utvidelsen av adelens – især lavadelens – makt; brevet presiserer også adelens rett til motstand i tilfelle kongen skulle krenke dens privilegier.
Endres sønn Béla 4 (1235–70) forsøkte forgjeves å styrke sin makt, men maktoppløsningen førte til at hans hær led nederlag da tatarene 1241–42 overfalt Ungarn og voldte enorme ødeleggelser. Kongen brukte resten av sitt liv til å gjenreise og gjenoppbygge landet; han omorganiserte forsvaret og forvaltningen, fremmet urbaniseringen ved å utstede privilegiebrev til borgerstanden, lot bygge borger og festninger, stimulerte overgangen til pengeøkonomi, økte de kongelige inntekter gjennom nye bergverk osv. Svekkelsen av sentralmakten lot seg imidlertid ikke stanse, og de siste kongene av Árpáds ætt måtte føre en forbitret, men håpløs kamp mot adelsveldet. Med kong Endre 3 (1290–1301) døde fyrsteslekten ut på mannssiden.
Anjou-kongenes og Hunyadi'enes tid 1307–1490
Baronenes velde ble først knekt av Károly Róbert av Anjou, som ble konge av Ungarn 1307, etter en krig med andre tronpretendenter. Han styrket den sentrale kongemakt på bekostning av adelens. Under hans sønn Lajos 1 den stores regjeringstid (1342–82) ble Ungarn igjen den ledende makt i det midtre Øst-Europa. Dette kom i første rekke til uttrykk i hans mange seierrike kriger mot Venezia og Napoli, og i utvidelsen av den ungarske stats herredømme over store deler av Balkan (Valakia, Moldavia, Serbia, Bosnia og Dalmatia); da han 1370 ble konge av Polen, nådde Ungarn sin største territoriale utstrekning. Hans hoff ble samtidig et blomstrende sentrum for det senmiddelalderske riddervesenet. På den ungarske tronen ble han etterfulgt av datteren Maria, på den polske av datteren Hedvig (Jadwiga).
De følgende tiår var preget av uro og nedgang. Fra 1387 satt Marias ektemann Sigismund av Luxembourg på tronen. Fra 1300-tallet ble Ungarns sørligste provinser gjentatte ganger truet av de fremrykkende osmaner. Sigismund stablet på bena en broket europeisk korsfarerhær, men led nederlag ved Nikopolis (1396). 1411 ble han tysk keiser, opptatt av rikspolitikk og brydde seg mindre og mindre om Ungarns problemer. Hans svigersønn Albrecht av Habsburg (1437–39) døde etter bare to år på tronen. Adelsmennene innsatte da først den polske kongen Vladislav 1 (Ulászló, 1439–44), deretter Albrechts sønn, László 5 Posthumus (1444–57). Vladislav falt i slaget ved Varna 1444, som endte med tyrkisk seier. Man valgte da den ungarske feltherren János Hunyadi til riksforstander. Han arbeidet iherdig for å styrke den sentrale statsmakten og bygge opp en tidsmessig hær som kunne stå imot tyrkerne. I kampene mot dem led han enkelte nederlag, men han vant også flere avgjørende slag.
Etter Hunyadis død samlet adelen seg igjen om et nasjonalt dynasti, og valgte hans sønn Mattias Corvinus til konge (1458–90). Han ble en av Ungarns fremste regenter. Landet ble igjen den førende makt i Sentral-Europa. Mattias støttet seg til lavadelen og byene, førte et sterkt, sentralisert styre og styrket landets økonomi. Hans stående hær, «den svarte hæren», var sin tids mest moderne. Han slo tyrkerne flere ganger i Serbia, men innså at han trengte større slagkraft, og ville skaffe seg den tyske keisertronen. Han erobret Mähren, Schlesien og Lausitz, slo keiser Fredrik 3, okkuperte store deler av Østerrike og inntok 1485 Wien, som fra da av ble hans residensby; men han døde uten å oppnå selve målet, keisertittelen, og opprettelsen av et mektig mellomeuropeisk rike. Han var en ekte renessansefyrste, med stor interesse for kunst, litteratur og vitenskap, og hans hoff i Buda (med det berømte Bibliotheca Corviniana) utgjorde et viktig kulturelt sentrum.