Ungarns historie

I jernalderen fantes mange ulike kulturgrupper i det området som det nåværende Ungarn omfatter. Skyterne satte en stund sitt preg på kulturbildet i det midtre Donau-området. På 300-tallet fvt. trengte keltiske stammer inn i landet. Disse kom for en stund til å dominere i det nordlige og vestlige Ungarn. I 12–11 fvt. ble landet erobret av Tiberius, og kom til å inngå i den romerske provinsen Pannonia.

I 107 evt. besatte romerne også de sørøstlige deler (Dacia), men denne provinsen ble oppgitt allerede 271 evt. og invadert av visigoterne. Pannonia ble i 433 erobret av hunerne, og Ungarn ble sentrum for Attilas storrike, som imidlertid raskt gikk i oppløsning etter hans plutselige død i 454.

Ungarn ble på 500-tallet fortløpende invadert av ostrogoterne, gepidene og langobardene, inntil et nytt asiatisk nomadefolk, avarene, vant herredømmet over området i 568. Det avariske riket ble omkring år 800 tilintetgjort av Karl den store, og frankerne okkuperte Pannonia. Nord-Ungarn ble samtidig en del av det stormähriske rike, mens de sørøstligste landsdelene kom under bulgarsk styre. I 896 ble hele området erobret av madjarene.

Vajk, som i dåpen fikk navnet István (den senere István – Stefan – den hellige), overtok etter sin far i 997 og ble grunnleggeren av den sentralistiske, føydale og kristne ungarske stat. Han beseiret sine innenlandske hedensk-madjarske motstandere og fullførte kristningen av landet. Han opprettet erkebispedømmet Esztergom og ti bispedømmer, og stiftet en rekke klostre. Dessuten inndelte han landet i fylker (vármegyék) som svarte til stammenes bosetningsområder, og innførte et tidsmessig forvaltnings- og rettsapparat etter frankisk mønster. Han hevdet landets uavhengighet overfor Tyskland, og ble i 1001 kronet til konge, antagelig med en krone som var sendt ham av pave Sylvester 2 (Stefanskronen).

Etter Istváns død i 1038 fulgte en urolig tid med tronfølgestrid, hedenske opprør og utenlandsk (tysk og bysantinsk) innblanding. Men under kong László 1 den hellige (1077–1095) ble landets stilling konsolidert innad som utad. Han utnyttet investiturstriden mellom paven og keiseren til ekspansjon sørover ved å begynne erobringen av Kroatia og Dalmatia, og sto samtidig imot angrepene fra de nomadiske kumanene. Etterfølgeren, den lærde kong Kálmán (1095–1116), fullførte erobringen av det nordvestlige Balkan og ble i 1102 kronet til konge av Kroatia og Dalmatia. Under ham foregikk viktig lovgivning, og han fremmet den latinspråklige litteraturen, skolevesenet og kunsten.

På 1100-tallet forsøkte de bysantinske keisere stadig å vinne innflytelse i Ungarn ved å støtte rivaliserende pretendenter. Under kong Béla 3s styre (1172–1196) ble det slutt på den bysantinske innflytelsen, og Ungarn ble jevnbyrdig med andre europeiske føydale monarkier, men en tid med føydal oppløsning fortsatte under kong Endre 2 (1205–1235). Han var en rytterkonge som førte nytteløse kriger og et resultatløst korstog, og skjenket bort store godseiendommer. Dette førte til en dramatisk svekkelse av den kongelige sentralmakten og til utilfredshet i den tallrike lavadelen. Kongen ble i 1222 tvunget til å utstede et frihetsbrev, Bulla aurea, som innskrenket kongens makt og stadfestet utvidelsen av adelens – især lavadelens – makt; brevet presiserer også adelens rett til motstand i tilfelle kongen skulle krenke dens privilegier.

Endres sønn Béla 4 (1235–1270) forsøkte forgjeves å styrke sin makt, men maktoppløsningen førte til at hæren hans led nederlag da tatarene i 1241–1242 overfalt Ungarn og voldte enorme ødeleggelser. Kongen brukte resten av sitt liv til å gjenreise og gjenoppbygge landet; han omorganiserte forsvaret og forvaltningen, fremmet urbaniseringen ved å utstede privilegiebrev til borgerstanden, lot bygge borger og festninger, stimulerte overgangen til pengeøkonomi, økte de kongelige inntekter gjennom nye bergverk osv. Svekkelsen av sentralmakten lot seg imidlertid ikke stanse, og de siste kongene av Árpáds ætt måtte føre en forbitret, men håpløs kamp mot adelsveldet. Med kong Endre 3 (1290–1301) døde fyrsteslekten ut på mannssiden.

Baronenes velde ble først knekt av Károly Róbert av Anjou, som ble konge av Ungarn i 1307, etter en krig med andre tronpretendenter. Han styrket den sentrale kongemakt på bekostning av adelens. Under hans sønn Lajos 1 den stores regjeringstid (1342–1382) ble Ungarn igjen den ledende makt i det midtre Øst-Europa. Dette kom i første rekke til uttrykk i hans mange seierrike kriger mot Venezia og Napoli, og i utvidelsen av den ungarske stats herredømme over store deler av Balkan (Valakia, Moldavia, Serbia, Bosnia og Dalmatia). Da han i 1370 ble konge av Polen, nådde Ungarn sin største territoriale utstrekning. Hans hoff ble samtidig et blomstrende sentrum for det senmiddelalderske riddervesenet. På den ungarske tronen ble han etterfulgt av datteren Maria, på den polske av datteren Hedvig (Jadwiga).

De følgende tiår var preget av uro og nedgang. Fra 1387 satt Marias ektemann Sigismund av Luxembourg på tronen. Fra 1300-tallet ble Ungarns sørligste provinser gjentatte ganger truet av de fremrykkende osmaner. Sigismund stablet på bena en broket europeisk korsfarerhær, men led nederlag ved Nikopolis i 1396. I 1411 ble han tysk keiser, opptatt av rikspolitikk og brydde seg mindre og mindre om Ungarns problemer. Hans svigersønn Albrecht av Habsburg (1437–1439) døde etter bare to år på tronen.

Adelsmennene innsatte da først den polske kongen Vladislav 1 (Ulászló, 1439–1444), deretter Albrechts sønn, László 5 (1444–1457). Vladislav falt i slaget ved Varna i 1444, som endte med tyrkisk seier. Man valgte da den ungarske feltherren János Hunyadi til riksforstander. Han arbeidet iherdig for å styrke den sentrale statsmakten og bygge opp en tidsmessig hær som kunne stå imot tyrkerne. I kampene mot dem led han enkelte nederlag, men han vant også flere avgjørende slag.

Etter Hunyadis død samlet adelen seg igjen om et nasjonalt dynasti, og valgte hans sønn Mattias Corvinus til konge (1458–1490). Han ble en av Ungarns fremste regenter. Landet ble igjen den førende makt i Sentral-Europa. Mattias støttet seg til lavadelen og byene, førte et sterkt, sentralisert styre og styrket landets økonomi. Hans stående hær, «den svarte hæren», var sin tids mest moderne. Han slo tyrkerne flere ganger i Serbia, men innså at han trengte større slagkraft, og ville skaffe seg den tyske keisertronen. Han erobret Mähren, Schlesien og Lausitz, slo keiser Fredrik 3 og okkuperte store deler av Østerrike. Mattias inntok i 1485 Wien, som fra da av ble hans residensby; men han døde uten å oppnå selve målet, keisertittelen, og opprettelsen av et mektig mellomeuropeisk rike. Han var en ekte renessansefyrste, med stor interesse for kunst, litteratur og vitenskap, og hans hoff i Buda (med det berømte Bibliotheca Corviniana) utgjorde et viktig kulturelt sentrum.

Kong Mattias Corvinus' etterfølgende bøhmiske konger Vladislav 2 (Ulászló 2, 1490–1516) og Lajos 2 (1516–1526) var for svake; baronene styrket igjen sin makt, lot hæren forfalle og utbyttet bønder og husmenn hensynsløst. I 1514 brøt det ut et bondeopprør. Foranledningen var et korstog som skulle demme opp for tyrkerne, men korsfarerhæren vendte sine våpen mot sine egne adelige undertrykkere. Bøndene ble imidlertid slått ned i en blodig krig og straffet med evig livegenskap. Men derved ble også selve landet betraktelig svekket, og Suleiman 2s veldige hær møtte bare ubetydelig motstand da tyrkerne angrep Ungarn i 1526. Nederlaget ved Mohács, der også kongen selv omkom, åpnet landet for tyrkisk invasjon og gjorde ende på dets selvstendighet de neste fire hundre år.

Sultanen godtok den nye kongen János Zápolya, som med tyrkisk hjelp erobret mesteparten av landet. I freden i Várad (1538) avtalte Zápolya og Ferdinand av Habsburg at tronen etter Zápolyas død skulle tilfalle habsburgerne, men da Zápolya døde, la sultanen riket under seg. De tidligere ungarske områdene ble da delt i tre: de nordlige og vestlige områdene kom under habsburgsk herredømme; det midterste området omkring Donau og Tisza med borgen Buda ble okkupert av tyrkerne, brukt til oppmarsjområde mot Wien og temmelig avfolket og ødelagt; mens Transilvania i øst/sørøst ble et fritt fyrstedømme (Siebenbürgen), om enn under tyrkisk overhøyhet. Det var i Transilvania, der ungarerne bare utgjorde en av flere befolkningsgrupper, at tanken om et uavhengig og fritt Ungarn overvintret ved at sterke fyrstepersonligheter klarte å hevde seg politisk og militært i de stadige krigene mellom keiser og sultan.

På 1500-tallet seiret reformasjonen i ungarskdominerte områder; i Transilvania gikk de fleste ungarere over til kalvinismen, mens de habsburgske landsdelene overveiende forble katolske, og det var også derfra motreformasjonen ble satt i gang. Disse nasjonale og religiøse motsetningene førte til mange adelsopprør som hadde sitt arnested i Transilvania og var som oftest ledet av en av fyrstene. Et av de viktigste ble ledet av István Bocskay (1604–1606) og endte med at han erobret den delen av Ungarn som ikke var okkupert av tyrkerne. Freden i Wien garanterte fyrstedømmets uavhengighet og knesatte prinsippet om full religionsfrihet, et epokegjørende prinsipp i et Europa preget av religionsstrid. Fyrst Gábor Bethlen (1613–1629) støttet Böhmen under trettiårskrigen og kjempet for å få i stand en internasjonal koalisjon mot habsburgerne.

Grensene mellom de tre ungarske «statene» var flytende alt etter styrkeforholdet, og grenseområdene var konstante krigssoner. De ungarske borgene der ytet som oftest kraftig motstand mot tyrkerne. Leopold 1 (keiser 1657–1705), som var blitt Ungarns konge i 1655, styrte landet etter absolutistiske prinsipper. Det førte til en oppstand ledet av Imre Thököly, som fikk tyrkisk støtte. Men nå var Tyrkia betydelig svekket, dets hær måtte oppgi beleiringen av Wien i 1683, og i 1686 måtte tyrkerne oppgi også Buda. I 1697 gikk Tyrkia med på en fred i Sremski Karlovci (Karlowitz) i 1699, der landet avstod nesten hele det gamle Ungarn til Østerrike.

Østerrike anså fra nå av Ungarn som en erobret provins, og allerede i 1687 ble den ungarske kronen gjort arvelig for habsburgerne (fra 1723 også på kvinnesiden). Det absolutistiske styret førte til en fornyet opprørsbevegelse fra kurutsenes side. De klarte å vinne fyrst Ferenc Rákóczi 2 til sin side; under hans ledelse utviklet opprøret seg til en landsomfattende frihetskamp, men da hjelpen utenfra uteble, kom stormennene til en overenskomst med keiseren ved freden i Szatmár i 1711: Ungarn fikk beholde sin forfatning og adelen sine privilegier.

Habsburgernes kolonialistiske politikk kom etter dette til full utfoldelse, særlig fra Karl 3s tid (1711–1740). Ungarns økonomiske interesser ble helt underordnet Østerrikes, og mens man i andre deler av Europa så begynnende industrialisering, forble Ungarn et land med en føydal agrarøkonomi. De landsdelene som var blitt avfolket under krigene, ble nå bosatt av schwabere, serbere, rumenere og slovaker, og madjarene mistet sin posisjon som flertallsbefolkning.

Keiserinne Maria Teresia (1740–1780) viste en oppriktig interesse for Ungarn; hun førte en forsiktig reformpolitikk i opplysningstidens ånd og gjennomførte en del reformer. Men hennes sønn, Josef 2 (1780–1790) vendte seg skarpt mot adelens privilegier, degraderte Ungarn til en alminnelig østerriksk provins, innførte tysk i skole og forvaltning og arbeidet for borgerlige reformer. Han møtte imidlertid en massiv og samlet ungarsk motstand og ble nødt til å oppgi sine planer.

Inspirert av den franske revolusjon kom det i 1794 til en jakobinsk-republikansk sammensvergelse, ledet av Ignác Martinovics, men den ble slått ned, og under Frans 2 (Ferenc 1, 1772–1835) vokste det frem et strengt politiregime. Men samfunnsutviklingen førte til at det etter hvert oppstod en liberal og nasjonal bevegelse, der de økonomiske interesser falt sammen med borgerlig-nasjonale og litterære bestrebelser. Reformtanken fikk sitt første gjennombrudd under riksdagen i 1825–1827. Bevegelsen ble først ledet av grev Széchenyi, som krevde økonomisk og sosial omforming av landet etter vestlig mønster og ville rydde veien for en kapitalistisk utvikling. Fra 1840-årene ble ledelsen av reformbevegelsen overtatt av Lajos Kossuth, noe som førte til en radikalisering av kravene. Ferdinand 5 (1835–1848) lovet å imøtekomme en del av dem, og i 1844 ble ungarsk gjort til statsspråk.

Da nyhetene om februarrevolusjonen i Paris og om Wien-oppstanden 13. mars 1848 nådde Budapest, utløste de en ublodig revolusjon i Ungarn. Den revolusjonære ungdommen med dikteren Sándor Petöfi i spissen fremsatte nasjonens krav i tolv punkter. Ferdinand 5 gikk med på å innfri kravene. Den 7. april utnevnte han den første ansvarlige og uavhengige ungarske regjering med Lajos Batthyány som ministerpresident og med Lajos Kossuth blant statsrådene. Aprillovene opphevet livegenskapet og sikret de viktigste forutsetningene for borgerlige reformer og nasjonal selvstendighet.

I habsburgernes rike, med dets etnisk, språklig og kulturelt sammensatte befolkning, var det imidlertid ikke bare madjarer som følte behov for større nasjonal selvhevdelse. Keiseren fant dermed snart forbundsfeller, blant dem rumenerne i Transilvania, men i første rekke kroatene, som allierte seg med myndighetene i Wien og angrep Ungarn. De ble slått av den ungarske landevernshæren som nå drog mot Wien; men oppstanden der var nettopp kuet, og den keiserlige hæren kunne vende seg mot ungarerne og trenge dem tilbake. Gjennom en seierrik offensiv våren 1849 klarte likevel madjarene å vinne kontroll over storparten av landet, og den 14. april 1849 erklærte den ungarske nasjonalforsamlingen habsburgerne for avsatt, og valgte samtidig Kossuth til riksforstander.

Den nye keiseren Franz Joseph (1849–1916) klarte imidlertid å vinne den russiske tsar Nikolai 1s støtte, og de ungarske styrkene ble tvunget til kapitulasjon 13. august 1849. Den østerrikske general Haynau innførte et militærdiktatur i Ungarn med blodig terror, og Batthyány ble henrettet. Den ungarske forfatning ble opphevet og landet styrt fra Wien. Ungarerne svarte med passiv motstand. Etter Østerrikes nederlag i krigen mot Preussen i 1866 ble grunnlaget lagt for en overenskomst med madjarene. Habsburgstaten ble omdannet til det østerriksk-ungarske dobbeltmonarki, der Ungarn fikk stor selvstendighet med egen regjering og eget parlament. Det ble utnevnt felles forsvars-, utenriks- og finansminister, og Franz Joseph ble 8. juni 1867 kronet til ungarsk konge.

En ny ungarsk regjering gav nasjonalitetene kulturelle rettigheter og gjennomførte en vidtgående undervisningsreform, og en overenskomst mellom Ungarn og Kroatia fra 1868 ga kroatene en viss grad av indre selvstyre, særlig i kulturelle spørsmål. Forliket mellom Østerrike og Ungarn ble ellers opptakten til en fredelig periode med betydelig vekst. De ungarske storgodseierne trengte det østerrikske markedet for sine jordbruksprodukter, og ungarsk landbruksindustri fikk et stort oppsving, mens Ungarn ble et kjærkomment kapitalmarked og leverandør av billig råstoff for det østerrikske borgerskapet

Den raske økonomiske utviklingen førte også til sosiale endringer; ved siden av det tallrike agrarproletariatet vokste det nå frem et byproletariat. I årene frem mot 1900 og senere opplevde Ungarn sosial uro, streiker, en stadig mer aktiv arbeiderbevegelse og masseutvandring. Innenrikspolitisk ble perioden preget av kampen mellom tilhengerne av forliket av 1867 og den nasjonalistiske opposisjonen som krevde full uavhengighet for landet. I 1890-årene ble uro blant arbeiderne og minoritetene undertrykket med vold; minoritetene ble utsatt for en skjerpet madjariseringspolitikk (assimileringspolitikk).

Årene etter 1900 ble preget av utenrikspolitiske spørsmål. Dobbeltmonarkiet førte en aggressiv politikk på Balkanhalvøya (annektering av Bosnia-Hercegovina i 1908) og ble med i trippelententen sammen med Tyskland og Italia. Utbruddet av første verdenskrig var en direkte følge av denne politikken. Ungarn var først imot krigen, men sluttet så lojalt opp om sine forbundsfeller. Som følge av krigen oppstod det store økonomiske vanskeligheter som ble forverret ved den tiltagende uroen blant landets nasjonaliteter.

I 1916 døde Frans Josef og ble etterfulgt av Karl 4 (keiser Karl 1), som var interessert i indre reformer og som søkte om separatfred, uten resultat. Tilbakeslagene i krigen fremskyndet oppløsningen av dobbeltmonarkiet. 25. oktober 1918 ble det dannet et nasjonalt råd i Budapest under ledelse av Mihály Károlyi. 30. oktober utnevnte kongen ham til ungarsk ministerpresident, men kongen ble nødt til å abdisere den 13. november samme år. Etter press fra de radikaliserte massene ble Ungarn den 16. november 1918 utropt til republikk, med Károlyi som statsminister, senere president.

8. november 1918 sluttet Károlyi våpenstillstand, men rumenerne, serberne og tsjekkerne fortsatte fremrykkingen og okkuperte store områder også utenfor de fastsatte demarkasjonslinjene. Dette, sammen med vestmaktenes avvisende holdning og nøden i selve landet, tvang den ententevennlige Károlyi til å tre tilbake. Makten ble overtatt 21. mars 1919 av kommunistene under ledelse av Béla Kun, som utropte den ungarske rådsrepublikk. Bankvesenet, fabrikkene og jordeiendommene ble overtatt av staten, og all motstand ble møtt med terror. Den nyopprettede røde armé slo tsjekkerne og gjenerobret store deler av Nord-Ungarn, men led nederlag mot rumenerne, som okkuperte Budapest. Etter 133 dager, den 1. august 1919, overlot Béla Kun makten til en sosialdemokratisk regjering og flyktet fra landet.

Etter de alliertes seier i 1945 tilhørte Ungarn Sovjetunionens interessesfære, og den politiske utviklingen fulgte mønsteret fra de øvrige østeuropeiske land. Våren 1945 ble det gjennomført en vidtgående jordreform. I november ble det avholdt valg som ga Småbrukerpartiet absolutt flertall (57 prosent, mot kommunistenes 17 prosent, sosialdemokratenes 17,4 prosent og bondepartiets 6,8 prosent). Det ble likevel dannet en koalisjonsregjering med Småbrukerpartiets leder Zoltán Tildy som regjeringssjef.

I 1946 ble Ungarn proklamert som republikk og Tildy valgt til president. I løpet av 1946 ble bankvesenet og næringslivet nasjonalisert, og pengesystemet ble sanert for å få slutt på en ødeleggende inflasjon. En treårsplan fra 1947 tok sikte på å gjenreise landet etter krigsødeleggelsene. 10. februar 1947 undertegnet Ungarn fredstraktaten i Paris, som gjeninnførte grensene fra før 1938 og fastsatte krigserstatningen Ungarn måtte betale til Sovjetunionen, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia.

De sovjetiske troppene ble imidlertid stående i landet og representerte et viktig maktgrunnlag for kommunistpartiet, som nå begynte å kvitte seg med sine politiske motstandere. Blant dem var også statsminister Ferenc Nagy, som i mai 1947 ikke fikk vende tilbake fra utlandet. Våren 1948 ble kommunistpartiet forent med sosialdemokratene og tilrev seg makten; de andre politiske partiene ble forbudt. Like etter ble det innledet utrenskninger og prosesser med falske, konstruerte anklager. Skoleverket ble nasjonalisert, kirkeordenene oppløst, og fra byene (særlig Budapest) ble tusener av «uønskede elementer» tvangsforflyttet til fjerntliggende landsbyer eller leirer.

I 1949 fikk landet en ny grunnlov, og Ungarn ble proklamert som folkerepublikk. Tvangskollektivisering av jordbruket ble gjennomført med voldelige midler, noe som sammen med et umenneskelig skattesystem forårsaket matmangel. Som følge av den forserte utbyggingen av storindustrien på bekostning av forbruksvareindustrien, sank levestandarden betraktelig, og forbitrelsen vokste. Fra 1948 ble landet egentlig styrt av partisekretær Mátyás Rákosi, som i 1952–1953 også fungerte som regjeringssjef. Senere fikk han og «personkulten» omkring ham skylden for de feil og ulovligheter som ble begått i denne perioden.

Etter Stalins død satte det inn en tøværsperiode også i Ungarn. I juni 1953 ble Rákosi avløst av Imre Nagy, som førte en mer liberal økonomisk politikk. Som følge av indre maktkamp i partiet måtte han tre tilbake i mars 1955 da han også ble utstøtt av partiet. Også Rákosi ble tvunget til å gå av. Presset i folket økte imidlertid ytterligere, understøttet av de intellektuelles virksomhet i Petöfi-reformklubben og i Forfatterforeningen. Meldingene om politisk gjæring i Polen førte til spontane sympatidemonstrasjoner i Ungarn. Den steile holdningen til partisekretæren, stalinisten Ernö Gerö, førte til at en studentdemonstrasjon 23. oktober 1956 utviklet seg til en virkelig folkeoppstand med krav om politisk frihet, økonomiske reformer og at sovjettroppene skulle trekkes ut av landet.

I de påfølgende væpnede kampene ble det hemmelige politiet og de stasjonære sovjetiske styrkene slått. Regjeringen ble overtatt av Imre Nagy, mens János Kádár ble ny partisjef. Det hemmelige politiet ble oppløst, og flerpartisystemet ble gjeninnført. 30. oktober ble det dannet en koalisjonsregjering på nasjonal basis, reformer ble stilt i utsikt og Warszawapakten ble oppsagt etter meldinger om at nye sovjetiske styrker strømmet inn i landet. 3. november lokket russerne forsvarsminister Pál Maléter og flere andre til seg under løfte om forhandlinger, men arresterte dem, og grytidlig 4. november satte de i gang et voldsomt angrep mot Budapest. Etter én uke ble all væpnet motstand nedkjempet, men det fortsatte med langvarige streikeaksjoner.

I kampene ble om lag 20 000 mennesker drept, mens mer enn 200 000 ungarere flyktet fra landet. Samtidig med sin militære intervensjon innsatte russerne en ny regjering med Kádár som ministerpresident. Den satte i gang gjengjeldelsesaksjoner med fengslinger og henrettelser. Imre Nagy og flere av hans nærmeste medarbeidere som søkte tilflukt i den jugoslaviske ambassade, ble lokket ut under falske løfter, arrestert, dømt til døden i juni 1958 og henrettet. Den ungarske tragedien ble ved flere anledninger tatt opp i FNs generalforsamling, som fordømte den sovjetiske intervensjonen. FNs komitérapport av juni 1957 slo fast at det dreide seg om en nasjonal frihetskamp.

Ungarns økonomiske og politiske konsolidering og gjenoppbygging gikk relativt fort for seg. I 1960–1961 ble kollektiviseringen av landbruket gjennomført, mens det i 1963 ble kunngjort amnesti. I 1968 ble det satt ut i livet en ny økonomisk politikk som gjorde Ungarn til det mest markedsorienterte land i Øst-Europa, selv om landet var med i den økonomiske samarbeidsorganisasjonen Comecon. Følgen av den nye økonomiske politikken ble en markant stigning av produksjon og reallønn. De økonomiske endringene ble ledsaget av mer generell liberalisering med visse sosiale og politiske reformer. Ungarn er imidlertid svært avhengig av råstoff- og energiimport, og ble derfor i 1970-årene sterkt rammet av prisforhøyelsene i Sovjetunionen og på verdensbasis; de førte til opptil 40–50 prosent prisstigning på viktige matvarer og energi.

Utenrikspolitisk fulgte Ungarn Sovjetunionen lojalt. I 1968 deltok landet således i Warszawapaktens intervensjon i Tsjekkoslovakia. I 1973 tok man, som ledd i avspenningen mellom øst og vest, opp den diplomatiske forbindelsen med Vest-Tyskland. Utover i 1970-årene fikk imidlertid Ungarn økende økonomiske, men også sosiale og politiske problemer. Bakgrunnen var både den allmenne internasjonale krisen og at reformprogrammet fra 1968 ikke var gjennomført i tilstrekkelig grad. Resultatet ble at Ungarn måtte ta opp store lån i vest. Innenlands førte dette til en galopperende inflasjon og nedskjæringer, etter hvert også til arbeidsledighet.

Reformprogrammet av 1968 ble knyttet til Kádárs navn og politiske lederskap, noe som de første årene gav ham en popularitet ingen hadde trodd var mulig. Fra begynnelsen av 1980-årene, i en atmosfære preget av omfattende misnøye, fikk Kádár imidlertid skylden for de tilbakeslagene som rammet Ungarn. Den nasjonale partikonferansen i mai 1988 gikk derfor til det uventede skritt å fjerne både Kádár og hans støttespillere. Kádár døde i 1989.

De nye lederne som fra midten av 1980-årene samlet makten i sine hender, var Károly Grósz (statsminister i 1987–1988) og Miklós Németh (statsminister i 1988–1990). De klarte ikke å stoppe «gjæringen» i landet. Kommunistpartiet ble drevet fra skanse til skanse. De mest konservative i ledelsen måtte etter hvert vike for nye, mer reformvennlige krefter. Det ble åpnet for et pluralistisk system med flere politiske partier, frie fagforeninger og andre organisasjoner. I oktober 1989 ble kommunistpartiet oppløst og et nytt sosialistparti dannet; arbeid med å utforme en ny statsforfatning ble satt i gang, og 16. juni ble proklamert som nasjonal sørgedag til minne om Imre Nagy og de andre ofrene da 1956-oppstanden ble slått ned.

Samlet representerte de innenrikspolitiske endringene i Ungarn et reformforsøk som var uten sidestykke i det sosialistiske Øst-Europa. Også utenrikspolitisk gikk Ungarn nå sine egne veier: Det ble opprettet diplomatiske forbindelser med Sør-Korea og Israel; jernteppet, piggtrådgjerdet mellom Ungarn og Østerrike, ble fjernet; østtyske borgere fikk fritt reise gjennom Ungarn til Østerrike og Vest-Tyskland, noe som bidro til det østtyske kommunistregimets spektakulære sammenbrudd.

• Ungarns forhistorie
• Ungarns samtidshistorie
• Historisk oversikt
• Statsoverhoder i Ungarn
• Statsministre i Ungarn
• Ungarns politiske system

• Magocsi, Paul R. (1993): Historical Atlas of East Central Europe. Seattle; London: University of Washington Press. Les boka i Internet Archive