Fords presidenttid (1974–77) ble preget av behovet for å samle nasjonen og gjenreise respekten for de nasjonale institusjoner. Foran presidentvalget i 1976 vant Ford den republikanske nominasjonen med den konservative midtvest-senatoren Robert Dole som visepresidentkandidat. Ved valget beholdt demokratene stort sett sin styrke i Kongressen og vant presidentvalget. Den tidligere Georgia-guvernøren Jimmy Carter og hans liberale visepresidentkandidat Walter Mondale fikk 51 % av stemmene mot Fords 49 %. Carter var den første politiker fra sørstatene til å vinne et amerikansk presidentvalg siden 1848.
For Carters seier i 1976 var det ikke uten betydning at han representerte et alternativ til nasjonens mer etablerte politikere. Samtidig ble det påpekt at dette kunne vise seg å være en svakhet i forholdet til Kongressen. Det solide demokratiske flertall her ville derfor ikke være noen garanti for at Carters reformforslag kunne settes ut i livet. Noen reformator ble Carter heller ikke. På mange måter forble han en fremmed i Washington. Han maktet ikke å redusere arbeidsløsheten eller inflasjonen. USAs svarte befolkning, som støttet ham sterkt i 1976, så ikke sin økonomiske stilling bedret.
Imidlertid var det utenrikspolitiske forhold som kom til å bli viet mest oppmerksomhet i Carters presidentperiode. Hans sterke interesse for menneskerettighetene bidrog til dette og førte til økt spenning mellom USA og Sovjetunionen. Gisseldramaet i Teheran (1979–81) og bl.a. Carter-administrasjonens feilslåtte redningsaksjon syntes å understreke at USAs posisjon som supermakt var svekket. På den annen side førte Carters meglingsinnsats i Midtøsten til inngåelse av en rammeavtale for fred mellom Israel og Egypt (Camp David-avtalen) i 1978, og bidrog for en stund til å øke USAs internasjonale prestisje. I tid falt dette sammen med en økende nasjonalstolthet i USA.