USA er en republikansk forbundsstat, sammensatt av 50 enkeltstater med republikansk statsform. I tillegg kommer territorier og enkelte autonome områder (Puerto Rico, Virgin Islands, Guam m.fl.). Det forfatningsmessige grunnlag for forbundet er forbundsforfatningen fra 1787. Den fikk 1791 ti tilleggsbestemmelser, «amendments» (Bill of Rights), og er også senere endret ved en del slike amendments, som likevel, i forhold til konstitusjonens alder, har vært forholdsvis få – i alt 27, den siste i 1992. Det 13. amendment av 1865 avskaffet slaveriet. Til dette knyttet seg et 14. og 15. amendment av 1868 og 1870, som i prinsippet fastslo like rettigheter for hvite og fargede. Det 17. amendment av 1913 innførte direkte valg på USAs senatorer, og 19. amendment av 1920 gav kvinner stemmerett.
Forholdet mellom den føderale myndighet og delstatenes uavhengighet har alltid vært grunnleggende i USAs politiske system. Formelt er den føderale makt sterk. Etter forfatningen er alle bestemmelser som ikke uttrykkelig er tillagt føderasjonen, overlatt delstatene. På mange områder utøver forbundet og statene konkurrerende myndighet. De viktigste områder for forbundsstatens myndighet omfatter forholdet til fremmede stater, forsvaret, statsborgerrett, toll og post, pengevesen, handel enkeltstatene imellom, og inntektsbeskatningen (som imidlertid også kan utøves av enkeltstatene). Overlatt enkeltstatene er stort sett den alminnelige lovgivning, men forbundsforfatningen oppstiller først og fremst i de første 10 amendments visse retts- og frihetsprinsipper som enkeltstatenes lovgivning ikke må krenke. Og at så ikke skjer, overvåkes av forbundsstatens høyesterett. Forbundsforfatningen bygger på og har opprettholdt Montesquieus grunnsetning om maktfordelingsprinsippet. I USA eksisterer således ikke det parlamentariske system. Skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt er en levende realitet.
Den lovgivende makt i forbundet er hos Kongressen, som består av to kamre, Senatet og Representantenes hus.
Senatet er det mektigste og mest ansette av kamrene og har to medlemmer fra hver av de 50 delstatene. De to senatorer velges direkte for 6 år. Men hvert annet år avgår en tredjedel av Senatets medlemmer, og Senatet fornyes altså aldri i sin helhet. Det kan derfor lett hende at det er et annet politisk flertall i Senatet enn i Representantenes hus. Sammen med og på like linje med dette utøver Senatet lovgivnings-, beskatnings- og bevilgningsmyndighet. Begge kamre har full kompetanse til å foreta endringer i eller forkaste lovforslag som er vedtatt i det annet kammer. Ofte opprettes det som ledd i lovgivningsprosessen felleskomiteer med sikte på å komme frem til omforente forslag. Senatet har 16 faste komiteer. Senatet må også med 2/3 flertall samtykke til inngåelse av traktater, men presidenten har vide fullmakter i utenrikssaker, bl.a. som militær øverstkommanderende. Senatet må også samtykke i presidentens utnevnelse av høyere embetsmenn, bl.a. medlemmene av regjeringen og dommerne i USAs høyesterett. Senatets kontroll med utnevnelsen av embetsmenn omfatter imidlertid ikke de «personlige utsendinger» som presidenten sender til utlandet. Videre er det Senatet som, hvis Representantenes hus reiser anklage (Impeachment), fungerer som riksrett, og som i denne egenskap med 2/3 flertall kan erklære uskikket og fjerne enhver sivil tjenestemann innenfor forbundsstaten. Formann for Senatet er USAs visepresident, men han har bare stemmerett når stemmene står likt.
Representantenes hus, som i sin helhet fornyes etter valg hvert annet år, velges ved direkte valg i enmannskretser som sammensettes på grunnlag av folkemengden ifølge folketelling hvert 10. år. Det har 435 medlemmer, og fordelingen gjenspeiler delstatenes folketall: Alaska, Delaware, Dakota-statene, Montana, Vermont og Wyoming velger bare én representant, mens de største (f.o.m. 2002) er California (53), Texas (32), New York (29), Florida (25) Pennsylvania (19) og Illinois (19). Representantenes hus har 21 faste komiteer, der lederne tradisjonelt blir utpekt på grunnlag av ansiennitetsprinsippet, noe som har møtt økende kritikk. Møtene ledes av en Speaker,som velges av og blant representantene for flertallspartiet. Representantenes hus deler som nevnt lovgivningsmyndigheten m.m. med Senatet. Begge kamre må være enige dersom f.eks. en lov skal vedtas. Men selv om kamrene har vedtatt et lovforslag, er det likevel ikke ubetinget at forslaget får lovs kraft. Presidenten kan nedlegge veto mot det, og har han gjort det, kan vedkommende lov ikke få gyldighet med mindre den på ny vedtas av begge kamre, og da med 2/3 flertall i dem begge, noe som bare sjelden vil kunne oppnås. Endringer i forbundsforfatningen krever 2/3 flertall i begge kamre, eller i et spesielt innkalt nasjonalkonvent, og dessuten må de vedtas av 3/4 av enkeltstatenes lovgivningsmyndigheter eller av spesielt innkalte enkeltstatskonventer.
Den utøvende makt er hos presidenten. Denne velges for fire år og tiltrer sitt embete 20. jan. i året etter valgåret. Han kan gjenvelges, men etter forfatningsbestemmelsene fra 1951 (som stadfestet en praksis som eneste gang ble brutt av Franklin D. Roosevelt) bare én gang, og ikke hvis han har trådt inn i embetet ved presidentens bortfall og har innehatt det mer enn to år; i så fall kan han bare velges én gang. Presidentvalget foregår formelt indirekte. Velgerne kårer valgmenn; hver stat har så mange som den har representanter i Senatet og Representantenes hus til sammen; valgmennene velger igjen presidenten. I praksis stemmer likevel velgerne direkte på partienes presidentkandidater. Det har imidlertid forekommet at den valgte president ikke har vært den som har oppnådd flest stemmer (1824, 1876, 1888 og 2000). For å kunne velges til president må man være født i USA og minst 35 år gammel. Samtidig med presidenten velges visepresidenten, som er Senatets president. Han overtar presidentembetet dersom presidenten faller fra, noe som har skjedd en rekke ganger. Dersom begge faller fra, vil presidentfunksjonene bli ivaretatt av Representanthusets Speaker.
I de fire år presidentens funksjonstid varer, sitter han urokkelig og kan bare fjernes gjennom riksrettsprosess. Riksrettsanklage til avskjedigelse av en president har bare vært reist én gang, 1868 mot Andrew Johnson, og da oppnådde man ikke flertall. I 1974 ble det tatt skritt for å reise riksrettssak mot president Richard Nixon. Han sa imidlertid fra seg sitt embete før det kom til sak. I 1998–99 ble det reist riksrettssak mot president Clinton for angivelig å ha løyet under ed. Clinton ble imidlertid frifunnet. Presidenten har høyeste kommando over de væpnede styrker og velger fritt sin regjering (men må ha Senatets godkjenning). Presidenten er også regjeringssjef; regjeringen har for øvrig (2006) 15 medlemmer som ivaretar tradisjonelle regjeringsoppgaver som utenrikssaker (Secretary of State), finans-, forsvars-, justis-, innenriks-, helsesaker osv. Sjefen for Justisdepartementet er Attorney General, som også utøver funksjoner som andre steder tilligger riks- og regjeringsadvokater. Statsrådene hører direkte under presidenten, som når som helst kan avskjedige dem. De er ikke ansvarlige overfor Kongressen (hvor de ikke har lov til å møte), men bare overfor presidenten. Ordningen er dermed helt forskjellig fra den som vanlig hersker i parlamentarisk styrte land. Betydelige oppgaver er også lagt til presidentens egen stab (Executive Office), som ikke tilhører regjeringen. I tillegg til de nevnte forvaltningsorganer finnes ca. 60 såkalte frittstående direktorater (Independent Agencies).
Om den dømmende makt, se nedenfor (Rettsvesen).
Enkeltstatene har sine egne forfatninger, som gjennomgående likner forbundsforfatningen, særlig når det gjelder statsmaktenes struktur. Hver stat har en guvernør, en lovgivende forsamling og et eget rettsvesen. Bortsett fra i Nebraska er alle staters lovgivende forsamlinger delt i to kamre, et førstekammer (Senatet) og et annetkammer. Nebraska har siden 1937 hatt ett-kammersystem. Begge kamre velges ved direkte valg, men senatorene er færre i antall idet deres valgdistrikter er to til tre ganger større enn de andre representanters valgdistrikter. I 37 av statene velges senatorene for en 4-års periode, mens representantene til annetkammeret velges for en kortere periode; i 45 av statene for 2 år. Enkeltstatenes lovgivende forsamlinger har kompetanse på alle felter som ikke positivt er lagt til forbundsstaten, f.eks. (med få unntak) hele strafferettspleien, sivilretten, prosesslovgivningen, næringslovgivningen, transport og handel innenfor enkeltstatens grenser, undervisning samt enkelte deler av helse- og sosialvesenet.
Guvernørene velges ved direkte valg, og deres funksjonstid varierer fra 2 til 4 år. Disse er enkeltstatenes regjeringssjefer. I alle stater bortsett fra North Carolina har guvernøren vetorett overfor lovforslag vedtatt av den lovgivende forsamling; dette veto kan omstøtes, i enkelte stater med simpelt flertall, og i andre stater med 3/5 eller 2/3 flertall i begge kamre. I enkelte stater velges en vise-guvernør (Lieutenant-Governor), som er president i Senatet og som i tilfelle guvernørens tilbaketredelse eller bortfall trer inn som ny guvernør. Om enkeltstatenes dømmende makt, se nedenfor (Rettsvesen).
Administrativ inndeling
Det lokale selvstyre er veletablert i USA, men sammenlignet med enkeltstatene er dets struktur langt mer forskjelligartet. Hovedenheten er fylket (county), ca. 3000; innenfor hvert fylke finnes mindre enheter, slik som by- og tettstedskommuner (municipalities) og herreder (townships), hver med sin egen administrasjon. Det fins også særkommuner, som skoledistrikter.
Det er opp til hver enkelt stat å forme innholdet av det lokale selvstyret. På fylkesnivå omfatter dette imidlertid som oftest kompetanse til å utferdige politiforskrifter, rettshåndhevelse, bygging og vedlikehold av mindre veier, bevilgnings- og beskatningsmyndighet, administrering av visse former for sosialstønad og i enkelte stater, særlig i sør, drift av skoler.
District of Columbia ble avstått av delstaten Maryland i 1791 for å gi plass til forbundsmyndighetene. D.C. ble opprinnelig styrt direkte av den føderale regjering, men fikk 1967 et lokalstyre med en presidentutnevnt commissioner og et byråd. I 1973 ble det innført en ordning med valgt ordfører og byråd, og i 1974 fikk disse organer lovgivningsmyndighet i lokale saker. Innbyggerne i D.C. fikk i 1961 stemmerett ved forbundsvalg. I D.C. finnes både Court of Appeals og District Court, som begge er forbundsdomstoler.