For nybyggerfamiliene i Nord-Amerika var det naturlig for kvinner og menn å ha likeverdige, men forskjellige arbeidsoppgaver. Da industrialiseringen og urbaniseringen var et faktum, endret dette forholdet seg, særlig for kvinner. Mange av deres tidligere arbeidsoppgaver i primærnæringen ble nå overflødige pga. mekanisering og teknologi.
Kvinnebevegelsen kom først i gang i USA, og den ble både en banebryter og en pådriver for kvinnebevegelsene i Europa og Australia. De demokratiske prinsippene som lå nedfelt i den amerikanske grunnloven kom også hvite kvinner til gode. Under revolusjonen deltok kvinnene aktivt i organisasjonene, som regel i det skjulte som spioner og uformelle rådgivere. I tillegg måtte de overta ansvaret for arbeidsoppgavene til menn som var i felten. Men det tok tid før kvinner fikk de samme juridiske, økonomiske og politiske rettigheter som menn. Først fra midten av 1800-tallet fikk gifte kvinner råderett over egen økonomi.
Den religiøse vekkelsen som kom i kjølvannet av uavhengighetskampen, åpnet for fri religionsutøvelse, hvilket bød på nye muligheter for hvite kvinners samfunnsposisjon. Det var særlig kvekerne med sin antislaveripolitikk og kvinnevennlige og demokratiske ideologi som fostret mange feminister (bl.a. Susan B. Anthony, Lucretia Mott, søstrene Grimké). Kvekerne hadde lenge tillatt kvinner å være møteledere og tale offentlig, og dette spredte seg sakte til andre protestantiske trossamfunn. I tillegg til å arbeide aktivt med antislaveripolitikk, var mange av kvinnesakskvinnene med i avholdsbevegelsen.
I 1848 organiserte Elisabeth Cady Stanton (1815–1902), Lucretia Mott (1793–1880), Lucy Stone (1818–92) og Susan B. Anthony (1820–1906) det første kvinnesaksmøte i Seneca Falls. Mange av opplysningstidens likhetsidealer ble da nedfelt i en skriftlig erklæring, bl.a. stemmerett for alle kvinner, eiendomsrett for gifte kvinner, lik mulighet for begge kjønn til skilsmisse. Denne erklæringen regnes som starten på organisert feminisme i USA, og et nasjonalt råd for amerikanske kvinnesaksforeninger ble etablert. Stemmerettskampen var igang, men etter borgerkrigen splittet synet på slaveri- og raseproblematikken kvinnesaksforeningene, og Stanton og Anthony brøt ut og dannet i 1869 The National Women's Suffrage Associaton (Den nasjonale kvinnestemmerettsorganisasjonen). Svarte middelklassekvinner organiserte seg i mer lukkede klubber i 1880- og 1890-årene, og i 1895 samlet de seg i en egen landsorganisasjon.
Adgang til høyere utdannelse for kvinner gikk relativt smertefritt fra midten av 1800-tallet, men i prestisjetunge yrker hadde kvinner problemer med å få reell adgang. Fra 1848 var medisinerstudiet formelt åpnet for kvinner, og britiskfødte Elisabeth Blackwell (1821–90), den første kvinnelige lege i moderne tid, grunnla 1868 sammen med sin søster en legeskole for kvinner i New York.
The International Council of Women ble stiftet i 1887, Isabel Aberdeen (1857–1939) satt som leder i to perioder. Formålet var å skape et internasjonalt kontaktnett primært mellom kvinneorganisasjoner hvor kampen mot alkohol, prostitusjon og fattigdom stod i sentrum.
Statene Wyoming og Utah innførte stemmerett for hvite kvinner allerede i 1869 og 1870, og fra 1878 til 1896 ble det årlig fremmet lovforslag i Kongressen om kvinnelig stemmerett. I 1920 fikk alle kvinner i USA stemmerett.
Etter den annen verdenskrig
Det kom stadig nye lover som formelt bedret kvinners økonomiske og juridiske posisjon, men full likestilling på alle områder er fortsatt en kampsak for amerikanske kvinner. En sterk økning av kvinnelige eneforsørgere, i tillegg til økt andel av gifte kvinner i lønnet arbeid, har synliggjort behovet for bedret helsepolitikk og sosiallovgivning, samt lik tilgang på prevensjon og abort m.m. Likelønnsspørsmålet og arbeidet mot diskriminering pga. kjønn eller rase ble satt på dagsorden, og fra 1970-årene er dette blitt stadig mer viktig. Eneforsørgende kvinner, særlig svarte og etniske minoriteter, utgjør hovedtyngden av USAs fattigste.
Amerikanske kvinner var en av drivkreftene bak fredsdemonstrasjoner og annet antikrigsarbeid, de deltok svært aktivt i det internasjonale kvinnetiåret 1975–85. Betty Friedan (f. 1921) skrev i 1963 The Feminine Mystique, fulgt av Kate Milletts (f. 1934) Sexual Politics og Shulamith Firestones (f. 1945) The Dialectic of Sex, begge i 1971. Disse bøkene ble banebrytende for en hel generasjon amerikanske kvinner og deres streben for likeverd mellom kjønnene.
I 1984 stilte et av de store partiene for første gang opp en kvinne, Geraldine Ferraro, til valg som visepresidentkandidat uten hell. Men i årene som er gått siden, har kvinner inntatt stadig nye skanser både innen politikk, forsvar og økonomi. Madeleine Albright ble 1997 den første kvinnelige utenriksministeren. Parallelt har motstanden fra begge kjønn mot bl.a. homoseksualitet, prevensjon og abort vokst i konservative kretser. AIDS-epidemien har bidratt til økt åpenhet rundt problemer med seksualitet og seksualmoral m.m., men om dette vil reversere arbeidet for likhet og likeverd eller ikke, er ennå for tidlig å si.