Under depresjonstiden hadde Roosevelt-administrasjonen måttet stimulere til aktivitet. Verdenskrigen førte til slik stimulans av økonomien at kontroller, økte forbruksskatter og rasjonering ble nødvendig. Trumans oppgave ble å fortsette den restriktive økonomiske politikk, men nå i fredstid da kravene om større frihet ble fremmet med stor kraft. Trumans popularitet vendte seg snart til det motsatte. Samtidig ble forholdet til Kongressen spent, spesielt da republikanerne sikret seg flertall i perioden 1947–49. På den annen side førte Trumans veto mot en lov som innførte visse restriksjoner for fagbevegelsens virksomhet (Taft-Hartleyloven) til at han påny fikk støtte fra fagorganiserte og liberale kretser. Loven ble vedtatt over presidentens veto, men Truman vant presidentvalget 1948 knepent foran Dewey; dette til tross for at progressive og reaksjonære krefter i Trumans eget parti hadde dannet sine egne partier med egne presidentkandidater.
Det hadde under verdenskrigen vært utbredt frykt i USA for at fredsslutningen ville føre til ny økonomisk depresjon. Det viste seg likevel at oppsparte midler førte til en veldig etterspørsel etter forbruksvarer, noe som igjen bidrog til at industrien raskt la om til fredsproduksjon. Rasjoneringen ble opphevet, men prisene steg raskt og kontrollen med dem viste seg utilstrekkelig. Prisstigning og bolignød førte til sosial uro og spenning på arbeidsmarkedet til tross for høykonjunkturen.
I denne situasjon virket den fortsatte og tildels fornyede internasjonale krisestemning stabiliserende på amerikansk økonomi. Spesielt fra 1947 økte spenningen mellom USA og Sovjetunionen, og det kom til et nærmere samarbeid med Storbritannia om en vestlig utenrikskurs. I forbindelse med at USA overtok britiske forsvarsforpliktelser i Hellas kom presidenten med den såkalte Truman-doktrinen(mars 1947). Med utgangspunkt i et program for militær og økonomisk hjelp til Hellas og Tyrkia som motvekt mot kommunistisk press, fastslo doktrinen i realiteten at USA overalt i verden ville støtte lovlige regimer mot kommunistiske angrep eller undergravingsvirksomhet. I juni 1947 fulgte en tale av utenriksminister Marshall som gav opptakten til Marshallplanen.Humanitære, forsvarspolitiske og økonomiske motiver gikk her sammen i et fremstøt for å gjenreise og dermed stabilisere det krigsherjede Europa. I 1948 ble fireårsplanen for europeisk gjenreisning godkjent med en bevilgning på 5,2 milliarder dollar for de første 12 måneder. Samme år vedtok Senatet Vandenberg-resolusjonen, som lovet militær hjelp til stater som var villige til å samordne sitt forsvar regionalt. Dermed var opptakten gitt til arbeidet med å etablere en europeisk forsvarsorganisasjon. I 1949 tok USA initiativet til Atlanterhavspakten og opprettelsen av NATO.
I løpet av de fem første etterkrigsår hadde USAs rolle i verdenssamfunnet blitt totalt endret. Amerikansk militært engasjement i Europa og Asia hadde tidligere vært helt uaktuelt, bortsett fra under verdenskrigene. Med amerikanske militærbaser, opprettelsen av NATO og ikke minst Korea-krigen, snudde denne holdningen. Samtidig ble forholdet til Sovjetunionen forverret. Iran-krisen, sovjetiseringen av Øst-Europa og ikke minst Churchills antikommunisme paret med Storbritannias vaklende etterkrigsøkonomi førte til at USA motvillig påtok seg nye internasjonale forpliktelser. Gjennom containment-politikken skulle USA stå som garantist for å «demme opp» den sovjetiske ekspansjonen.
Truman-administrasjonens aktive holdning overfor den kommunistiske verden forhindret imidlertid ikke at opposisjonen angrep president og demokratiske partiledere for kommunistvennlighet. Særlig krast ble angrepene ført frem i McCarthy-perioden (1950–54). Den republikanske senator Joseph McCarthy anklaget i en rekke taler og uttalelser utenriksdepartementet og statsledelsen for øvrig for å være kommunistinfiltrert. Koreakrigen (1950–53) intensiverte følelsen av overhengende fare. Stemningen ble ytterligere opphisset da Truman våren 1951 fratok general Douglas MacArthur kommandoen over FN-troppene i Korea fordi MacArthur insisterte på å følge en annen og mer aggressiv strategi overfor Nord-Korea og Kina enn den amerikanske hærledelse og president ønsket. McCarthys virksomhet og krigen skaffet det republikanske parti en brekkstang til politisk revansje etter nederlagene siden 1932. Ved presidentvalget i 1952 vant republikaneren Dwight Eisenhower en klar seier over demokraten Adlai Stevenson. Eisenhower var general og krigshelt fra krigen i Europa i 1944–45. Hans visepresident var Richard M. Nixon, som hadde støtte fra høyrefløyen blant republikanerne. Særlig i den første tid førte Eisenhower ved sin utenriksminister John Foster Dulles en sterkt antikommunistisk politikk. Likevel kom Eisenhower til å representere en tilbakevending til mer normale internasjonale tilstander. Han deltok på det lovende toppmøte i Genève 1955 sammen med Khrusjtsjov og Bulganin, det første toppmøte mellom øst og vest siden Potsdam 1945.
USA brukte harde ord om kommunismen i 1950-årene. Men ordbruken stod ikke i forhold til USAs faktiske engasjement. USA forholdt seg passiv under oppstanden i Øst-Tyskland 1953 og i Ungarn 1956, og USA blandet seg heller ikke inn i Suez-krisen. USA nektet å anerkjenne Folkerepublikken Kina og blokkerte dets deltagelse i FN samtidig som støtten til Taiwan ble økt. Men den gjensidige sikkerhetspakten mellom USA og Taiwan 1955 slo samtidig fast at Chiang Kai-sheks styrker bare kunne brukes til forsvar. Viktig er det likevel at presidenten i 1957 fikk fullmakt til å yte militær støtte til de land som bad om hjelp mot kommunistisk aggresjon (Eisenhower-doktrinen). Likeledes fikk han støtte til utvidet teknisk og økonomisk hjelp til landene i Midtøsten.
En av årsakene til Eisenhower-administrasjonens tilsynelatende sprik mellom ordbruk og handling var utvilsomt overbevisningen om at USAs økonomi måtte holdes «sunn», dvs. i balanse. Ifølge dette synet ville østmaktene aldri kunne tvinge USA og dets allierte på defensiven militært; bare ved å undergrave landets økonomi gjennom for høyt offentlig forbruk ville verdenskommunismen kunne velte det amerikanske kapitalistiske system. Innebygd i dette synet lå en kritikk av demokratene som etter 1920-årene hadde vist seg langt mindre engstelige over føderale utgifter.
Eisenhower godtok i store trekk reformene som var gjennomført i Roosevelt–Truman-perioden, men forsøkte likevel å innskrenke føderalregjeringens virkeområde noe. Men prisene steg, og budsjettene ble gjort opp med underskudd, og regjeringen møtte tegn til en begynnende depresjon i 1957–58 med å pumpe offentlige midler inn i næringslivet. Eisenhower satte seg mot offentlig støtte til videre utbygging av sosialtrygdene, skolevesenet, kraftforsyningen og boligreisning, men godtok føderal støtte til jordbruket som før.
På ett område var utviklingen i 1950-årene påfallende: rasesituasjonen. Den svarte befolkningen fikk for første gang brukbar behandling av Roosevelt-administrasjonen og en viss styrking av sine borgerretter under Truman. Men det var først i 1954 at startskuddet gikk for en mer storstilt aksjon til fordel for USAs svarte (omkring 10 % av landets befolkning). I mars 1954 fastslo nemlig høyesterett at det var grunnlovsstridig å gi svarte og hvite separat skolegang. Dette ledet gradvis til desegregasjon (oppheving av raseskillet) ikke bare i skolen, men også i samfunnet for øvrig. Mange aktivistgrupper engasjerte seg i arbeidet, bl.a. innledet Martin Luther King i 1955 sin ikke-voldskampanje mot raseskillet i busser, forretninger m.m. I 1957 ble det også ved lov nedsatt en Civil Rights Commission som skulle gripe inn om en amerikansk borger ble diskriminert pga. rase eller religion. Samme år ble Eisenhower nødt til å gripe inn i delstaten Arkansas, der guvernøren hadde nektet ni svarte adgang til en høyere skole i Little Rock. Situasjonen ble til slutt satt slik på spissen at Eisenhower beordret føderale tropper til Little Rock ved siden av at han føderaliserte nasjonalgarden i Arkansas. Tross dette og høyesterettsavgjørelsen var fremgangen i borgerrettsbevegelsen langsom i 1950-årene.
Eisenhower ble gjenvalgt i 1956 med stort flertall, og hans personlige popularitet gjorde det sannsynlig at han også kunne vunnet valget i 1960. Men en grunnlovsendring vedtatt kort etter krigen, gjorde to valgte terminer til maksimum for en president. Republikanerne nominerte derfor visepresident Nixon som presidentkandidat i 1960. Samtidig ble senator John F. Kennedy demokratenes kandidat. Ved valget i november vant Kennedy en knapp seier med bare 100 000 stemmers overvekt. At Kennedy var katolikk, hadde svekket hans velgerappell noe i sørstatene, men styrket den desto mer i de folkerikere nordstatene.