Tysk marinesoldat, TJ18
Vest-Tyskland ble med i Nato i 1955, seks år etter opprettelsen, og bare ti år etter at landet hadde tapt andre verdenskrig. Ved gjenforeningen av Tyskland i 1990 ble hele landet med i forsvarsalliansen. Her er en tysk marinesoldat ombord på FGS Homburg på vei ut fra Bergen under storøvelsen Trident Juncture i Norge høsten 2018.
Av /Nato.
Lisens: CC BY NC ND 2.0
Leopard 2 stridsvogn fra den tyske hæren
/U.S. Army Europe photo.

Det tyske forsvaret (Bundeswehr) er et av de sterkeste i Euopa og NATO, og er betydelig styrket i senere år, mye på grunn at den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa som følge av Russlands angrep på Ukraina. Allerede kort tid etter Nazi-Tysklands nederlag i andre verdenskrig i 1945 ble Forbundsrepublikken Tyskland en del av det vestlige sikkerhetsfellesskapet, og landet ble medlem av NATO i 1955. Ut over hovedoppgaven, forsvar av landet, og forpliktelsene i alliansen, har Tyskland etter den kalde krigen bidratt i en rekke internasjonale operasjoner.

Tyskland er etter andre verdenskrig blitt en økonomisk stormakt i Europa, men hadde lenge et relativt lite forsvar. På 2020-tallet har landet de største militære styrker i Europa, etter Russland. Under den kalde krigen var Tyskland delt, og de to statene, kjent som Vest-Tyskland Bundesrepublik Deutschland, BRD)og Øst-Tyskland (Deutsche Demokratische Republik, DDR), hadde hvert sitt forsvar.

Tyskland har i perioder vært en militær stormakt, men med en pålagt nedrustning etter tapet i første verdenskrig, og med både pålagte og selvpålagte begrensninger på forsvarets størrelse etter nederlaget i andre verdenskrig. Særlig som følge av landets rolle i de to verdenskrigene er det skapt et inntrykk av tysk historie og kultur som militaristisk. Dette har framfor alt bakgrunn i prøyssisk historie og den sterke militærkulturen der, som ble videreført med Tysklands samling i 1871, med Preussen som den sterke part, både politisk og militært.

De politiske og militære erfaringene med nasjonalsosialismen og det nazistiske styresettet, inklusive holocaust og den tyske militærmaktens overgrep i okkuperte områder under andre verdenskrig sitter dypt i det tyske samfunnet. I etterkrigstida har det ført til en skepsis til så vel som motstand mot oppbygging av et nytt sterkt forsvar. Det var framveksten av den kalde krigen som førte til at det moderne tyske forsvaret ble etablert i 1955, et halvt år etter at Tyskland ble medlem av NATO. Dette ble påskyndet av vestlige stater som så det som nødvendig å styrke forsvaret mot Sovjetunionen og Warszawapakten.

Etter Tysklands kapitulasjon under andre verdenskrig i mai 1945, og fram til opprettelsen av Forbundsrepublikken Tyskland i mai 1949 var hele den gamle tyske statsdannelse okkupert av de allierte fra krigen: Frankrike, Storbritannia og USA i den vestlige delen; Sovjetunionen i øst. Norge deltok i okkupasjonen, som del av de britiske styrkene, med Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen. Den sovjetisk-okkuperte delen ble i oktober 1949 til DDR, som ble medlem av Warszawapakten da denne ble dannet i 1955, som et svar på Vest-Tysklands medlemskap i NATO. Det østtyske forsvaret, National Volksarmee (NVA), ble avviklet med statsdannelsen DDR i 1990, da de to tyske statene ble forent i Forbundsrepublikken. Bare mindre deler av NVA ble tatt inn i Bundeswehr.

Forsvarets rammer

Tysklands forsvarsmakt er politisk styrt, med forsvarsministeren som øverste leder for Bundeswehr, også som øverstkommanderende i fredstid. Forsvarssjefen (Der Generalinspekteur der Bundeswehr) er regjeringens rådgiver i militære spørsmål, og som øverste militære sjef ansvarlig for utvikling av landets forsvarskonsept og militærmakt. Forsvarssjefen har alminnelig kommando over alle tyske styrker, i styrkeproduksjon og operasjoner.

Forsvarspolitikken og budsjettrammene fastsettes av parlamentet, Bundestag. Den har en egen forsvarskomité (Verteidigungsausschuss) som forbereder sakene, tilsvarende utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget.

Forsvaret av Vest-Tyskland var allerede under den kalde krigen både en nasjonal og alliert oppgave. Fram til landet fikk sin fulle suverenitet etter den allierte okkupasjonen i 1955, sto det allierte styrker i landet. Også etter at Vest-Tyskland fikk sitt nasjonale militære forsvar, i praksis bygd opp fra 1957, sto det allierte styrker i landet; først og fremst amerikanske. Også i Øst-Tyskland ble det stående fremmede – sovjetiske – styrker etter krigen. Dette fortsatte etter opprettelsen av DDR i 1949, og etableringen av et nasjonalt østtyske forsvar i 1956. I begge de selvstendige tyske statene var dette i praksis en videreføring av den allierte okkupasjonen fra 1945.

Regionalt samarbeid

Vest-Tyskland var en av grunnleggerne av Den europeiske union, som opprinnelig var en økonomisk og politisk samarbeidsorganisasjon, og Tyskland er en pådriver for et styrket europeisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid innenfor rammen av EU.

Tyskland er engasjert i flere konstellasjoner for flernasjonal forsvarssamarbeid i det nordlige Europa. I 1991 inngikk Tyskland, Frankrike og Polen en trilateral allianse kalt Weimar-triangelet, som også innbefatter sikkerhets- og forsvarsspørsmål. Dette samarbeidet, som lenge var sovende, er blitt tatt opp igjen som følge av Russlands invasjon av Ukraina. Tyskland, Polen og USA har også inngått et trilateralt sikkerhetssamarbeid, med utspring i krigen i Ukraina. I 1995 gikk Tyskland, Danmark og Polen sammen om militært samarbeid, sentrert rundt etableringen av et flernasjonalt, landmilitært korps med tre divisjoner; én fra hvert land: Multinational Corps North-East (MNC NE), som sto klart i 2000.

Tyskland har engasjert seg i de baltiske staters sikkerhet, dels bilateralt, dels regionalt, og også gjennom NATO, med styrkebidrag til Enhanced Forward Presence-innsatsen fra 2016, som inkluderer tyske tropper i en flernasjonal bataljon, der også Norge deltar – i Litauen. Tysklands samarbeid i Baltikum har tyngdepunkt i Litauen. Tyskland deltar også i NATOs luftovervåking av Baltikum, Baltic Air Policing.

Tyskland har også deltatt i flere European Battle Groups.

Bilateralt samarbeid

Ved siden av alliert og regionalt militært samarbeid, har Tyskland etablert særlig tette forbindelser til enkeltland, framfor alt Nederland og USA, men også til Norge.

USA og Tysklands forsvarssamarbeid, dels tosidig og dertil innenfor NATO, står i en særstilling. USA var en av de allierte stater som okkuperte Tyskland etter andre verdenskrig, og som også etter Vest-Tysklands selvstendighet i 1949 har utplassert store styrker i landet. Dette ble regulert i en avtale mellom den vesttyske stat og de allierte i 1954, og er fortsatt rammen for stasjoneringen av amerikanske, og andre allierte, styrker i Tyskland. Under den kalde krigen hadde USA på det meste rundt 200 000 soldater i Vest-Tyskland, men tallet sank deretter til rundt 30 000. Som følge av krigen i Ukraina og økt spenning i Europa, har USA økt sitt nærvær i Tyskland, og har (2024) om lag 50 000 soldater stasjonert i landet. Personell og materiell fra US Air Force er deployert til flere baser i Tyskland, først og fremst Ramstein og Spangdahlem. USA bidro i avgjørende grad til å utruste det nye tyske forsvaret fra 1955, og er fortsatt en viktig våpenleverandør. Det amerikanske nærværet har i alle år møtt noe politisk motstand i Tyskland. Dette gjelder i nyere tid også bruken av Ramstein-basen som kontrollsenter for droneangrep blant annet mot Jemen.

Storbritannia hadde okkupasjonsstyrker, med British Army of the Rhine (BAOR) i Vest-Tyskland etter andre verdenskrig, der en norsk styrke inngikk. Storbritannia hadde styrker utplassert under den kalde krigen, men avviklet sitt permanente styrkenærvær i Tyskland i 2020. Tyskland og Storbritannia har de sterkeste forsvar i Europa, men har i liten grad utviklet et bilateralt forsvarssamarbeid. Dette har særlig vært innen forsvarsindustri og gjennom felles deltakelse i internasjonale operasjoner. Russlands invasjon av Ukraina har bidratt til et mer formalisert samarbeid mellom Tyskland og Storbritannia, med formulering av en felles strategisk visjon i 2021.

Frankrike var også en av okkupasjonsmaktene etter Tysklands kapitulasjon i 1945, og det landet Vest-Tyskland, og senere det forente Tyskland, etter hvert utviklet tettest samarbeid med, først og fremst politisk økonomisk, og i noen grad også sikkerhetspolitisk. Innenfor NATO var det på 1950- og 1960-tallet en rivalisering om politisk innflytelse, men en første bilateral avtale, Elysee-traktaten om forsvarssamarbeid inngått i 1963, la grunnlaget for et samarbeid som imidlertid i liten grad ble konkretisert før på 1980-tallet og deretter. Fra tysk side ble det i 1987 foreslått en felles fransk-tysk brigade, som ble etablert med en styrke på 6000 soldater fra begge land; først satt inn i operasjoner i Afghanistan og Mali på 2000-tallet. I 2019 undertegnet Tyskland og Frankrike Aachen-traktaten med sikte på å utvikle en felles militærkultur og legge rammen for felles deployeringer, også utenfor NATO og EU. Samarbeidet har vært omfattende innenfor militærindustri, men har møtt utfordringer i noe ulike interesser, og internt konkurranse. På 2020-tallet samarbeider tysk og fransk industri spesielt om utviklingen av en ny stridsvogn. Selskap fra de to land inngikk i 2024 en avtale om å etablere felles ammunisjons- og våpenproduksjon i Ukraina.

Nederland har siden 1990-tallet vært en spesielt nær samarbeidspartner, og det bilaterale samarbeidet ble ytterligere forsterket gjennom en avtale om sikkerhet og forsvar inngått i 2023. Samarbeidet skjer særlig gjennom Det tysk-nederlandske korps, et flernasjonalt landmilitært styrkeelement i NATO, opprettet i 1991. Tyskland og Nederland har i praksis integrert sine styrker, som de første land innenfor NATO og EU. Samtidig som samtlige nederlandske tre brigader er underlagt en tysk divisjon, er en tysk marinebataljon under det nederlandske marinekorpsets kommando. Det luftmilitære samarbeidet styrkes ved at begge land innfaser kampflyet F–35 og transporthelikopteret Chinook.

Polen og Tyskland har et historisk problemfylt forhold, både før og etter den brutale tyske okkupasjonen av Polen under andre verdenskrig. Et grunnlag for framtidig forsvarssamarbeid ble lagt etter den kalde krigen, og ble forsterket med Polens inntreden i NATO i 1999. Samme år ble flere tysk-polske avtaler undertegnet, blant annet for samarbeid mellom de to lands luftforsvar og mellom tyske og polske hærstyrker. Tyskland og Polens samlede strategiske betydning har økt i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen etter Russlands invasjon av Ukraina, og har ført til nye initiativ for bilateralt samarbeid, inklusive stasjonering av tyske styrker i Polen. De to land har også gått sammen om å etablere en felles reaksjonsstyrke på 5000 soldater. Gjennom en avtale inngått i 2002, har Tyskland gitt Polen russiske jagerfly som stammet fra DDR, så vel som vest-tyske Leopard stridsvogner.

Norge var okkupert av Tyskland i 1940–1945. Deretter deltok norske styrker i den allierte okkupasjonen av Tyskland i 1947–1952, med Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen. På 1950-tallet ble utviklingen av et nasjonalt forsvar i Vest-Tyskland et politisk spørsmål i Norge. Norge ble med i NATO fra starten i 1949, og dermed på å akseptere Vest-Tyskland som medlem fra 1955. Det vesttyske forsvarets integrering i NATOs kommandostruktur, og stasjonering av tyske offiserer ved NATO-hovedkvarteret på Kolsås, og deltakelse av tyske soldater i NATO-øvelser i Norge, møtte betydelig motstand. Det var også motstand mot at Vest-Tyskland skulle utrustes med atomvåpen, noe som førte til det såkalte påskeopprøret i 1958. Fra å gå inn fra et demilitarisert Tyskland i 1947, endret Norge syn og gikk inn for et sterkt vesttysk forsvar i NATO, som også ville få viktige oppgaver i forsvaret av Sør-Norge ved en krig med Sovjetunionen. Dette gjaldt ikke minst den nye tyske Kriegsmarine, som fikk adgang til norske farvann og havner Fra 1957 fikk Luftwaffe adgang til å bruke flybaser i Norge, og i 1964 deltok vesttyske fly- og marinestyrker for første gang på øvelse i Sør-Norge, fra 1966 også i Nord-Norge. Den tyske Heer fikk tilgang til skytefeltet på Hjerkinn i 1963.

Etter den kalde krigen er det militære samarbeidet forsterket på mange områder, inklusive med tysk deltakelse i øvelser i Norge, og mellom landenes forsvarsindustri, der Norge har blant annet har valgt å anskaffe den tyske stridsvognen Leopard, senest i 2023, og har inngått samarbeid om anskaffelse av nye, felles ubåter. Norge deltar i et landmilitært samarbeid innen Det tysk-nederlandske korps, som inngår NATOs styrkestruktur. Norske og tyske styrker har også operert sammen i flere internasjonale operasjoner, blant annet ISAF i Afghanistan. Tyskland er i norsk forsvarspolitikk definert som en strategisk partner.

Forsvarets innretting

Tysklands forsvar, Bundeswehr, er fra 1990 det forente Tysklands nasjonale forsvar, som en direkte videreføring av Vest-Tysklands forsvar, opprettet i 1955. Bundeswehr har fra starten vært en integrert del av NATOs militære struktur. Trusselen om angrep fra Sovjetunionen preget innrettingen av det vesttyske forsvaret under den kalde krigen. Det østtyske forsvaret, Nationale Volksarmee, ble på samme tid opprettet – med sovjetisk støtte og som en del av Warszawapakten – til forsvar av sosialismen, mot hva som ble ansett som vestlig imperialisme.

Hovedoppgaven til Bundeswehr var å forsvare Vest-Tyskland mot aggresjon, og å delta i forsvaret av Vest- og Sentral-Europa. I NATO-sammenheng var Vest-Tyskland en frontlinjestat mot Warszawapakten; med en lang grense mot DDR og en mindre mot Tsjekkoslovakia. Sentralt i forsvaret mot den sovjetiske trusselen var avskrekking, med både konvensjonelle styrker og kjernefysiske våpen. Et vesttysk forsvar, som ble gradvis bygd opp fra grunnen fra slutten av 1950-tallet, ble allerede i 1960-åra en ryggrad i NATOs forsvar av Europa. Målsettingen var en styrke på 500 000. Likevel var det vesttyske forsvaret ikke alene i stand til å løse oppgavene. Store allierte styrker på inntil 400 000 soldater, framfor alt amerikanske, men også fra Belgia, Canada, Frankrike, Nederland og Storbritannia, ble derfor utplassert i Vest-Tyskland. Sovjetiske styrker ble stasjonert i Øst-Tyskland.

Som en tett integrert del av NATO, endret innrettingen av det vesttyske forsvaret seg i takt med alliansens doktriner. Dette innebar blant annet en vekting mellom konvensjonelle og kjernefysiske midler, med fornyet vekt på – og oppbygging av – konvensjonelle våpen mot slutten av 1960-tallet. Dermed ble det vesttyske forsvaret på 1970-tallet Vest-Europas største, med en stående styrke på 495 000 soldater, og en krigsreserve på 1,3 millioner.

Etter den kalde krigen, og Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning, ble innrettingen av det tyske forsvaret, i den nye, forente tyske staten, endret. I fraværet av en åpenbar trussel østfra ble den vesttyske forsvarsmakten bygd ned – og det østtyske forsvaret avviklet. Ved siden av nasjonale forsvarsoppgaver og deltakelse i NATO, engasjerte Tyskland seg stadig mer fra 1990-talet i internasjonale operasjoner.

Hovedoppgaven til Bundeswehr er fortsatt forsvar at eget og alliert territorium. På 2000-tallet har oppgavene endret seg i tråd med sikkerhets- og trusselbildet, og inkluderer forsvar mot internasjonal terrorisme, hybride trusler og cybertrusler, og å styrke både den transatlantiske og europeiske forsvarsevnen. Forsvaret bistår også det sivile samfunn ved kriser, både på nasjonalt nivå og i delstater.

Den reviderte innrettingen av det tyske forsvaret er forankret i et strategisk dokument (Weissbuch zur Sicherheitspolitik und zur Zunkft der Bundeswehr) fra 2016. Denne ble utarbeidet etter Russlands invasjon av Ukraina i 2014. Etter angrepet i 2022, er den europeiske sikkerhetssituasjonen og den tyske forsvarspolitikken ytterligere endret, i tråd med hva forbundskansler Olaf Scholz kalte et tidsskille (Zeitenwende). For det tyske forsvaret innebærer dette en kraftfull oppbygging, sammenlignet med relativt lave budsjetter etter den kalde krigen, og et forsvar med store mangler. Tyskland vedtok i 2022 blant annet å opprette et forsvarsfond på 100 milliarder euro for å styrke forsvarsevnen, med en 0,5 prosent større andel av brutto nasjonalprodukt, for å nå NATO-målet om to prosent til forsvarsformål.

Forsvarets oppbygging

Bundeswehr består av circa 265 000 personer; av disse er rundt 185 000 militært og om lag 80 000 sivilt personell.

Verneplikt for menn ble innført i Vest-Tyskland fra 1957, som en forutsetning for den raske oppbyggingen av det vesttyske forsvaret. Verneplikten ble i praksis avskaffet i 2011, men består i den tyske grunnloven, og det er mulig å melde seg til frivillig førstegangstjeneste på 7 til 23 måneder. Vesttyske borgere bosatt i Vest-Berlin var unntatt fra verneplikt før 1990. Kvinner kunne melde seg til ikke-stridende funksjoner i 1975, med åpning for alle funksjoner i 2011. Øst-Tyskland hadde også allmenn verneplikt for menn, med tjeneste enten i forsvaret eller som såkalte bygningssoldater (Bausoldaten) som deltok i bygging eller fylte hull i arbeidsstyrken.

Hovedstruktur

Det tyske forsvaret består av de tre forsvarsgrenene Hæren (Heer), Marinen (Marine) og Luftforsvaret (Luftwaffe) samt felles støttefunksjoner, inklusive for logistikk, sanitet og cyber.

Hæren har en aktiv personellstyrke på circa 65 000, og en reserve på 7600. Hæren består av flere troppearter (Truppengattungsverbund), med infanteri, kavaleri og artilleri som de sentrale. Tyske spesialstyrker (Kommando Spezialkräfte, KSK) er en del av Hæren. Kampstyrkene er organisert i tre divisjoner, hvorav to pansrede. Hæren ledes av en generalinspektør (Inspekteur des Heeres) gjennom en hærkommando (Kommando Heer) med hovedkvarter i Strausberg utenfor Berlin.

Marinen har en aktiv personellstyrke på 15 300, og en reserve på 1450. Marinen består av en marinekommando (Marinekommando) med hovedkvarter i Rostock og en maritim luftkommando (Marinefliegerkommando) med hovedkvarter i Nordholz. I marinekommandoen inngår to innsatsflotiljer; én i Kiel og én i Wilhelmshaven. luftkommandoen inngår maritime patruljefly. Marinen ledes av en generalinspektør (Inspekteur der Marine).

Luftforsvaret har en aktiv personellstyrke på circa 27 500, og en reserve på 3750. Luftforsvaret ledes av en generalinspektør (Inspekteur der Luftwaffe) gjennom en luftkommando (Kommando Luftwaffe), med hovedkvarter i Berlin. Luftkommandoen består av to hoveddeler, et luftoperasjonssenter (Zentrum Luftoperationen) med ansvar for planlegging og ledelse i Kalkar, og et operativt kommandosenter (Luftwaffentruppenkommando) i Köln.

Hovedmateriell

Det tyske forsvaret har en blanding av gammelt og nytt materiell. Begrensede investeringer i forsvaret etter den kalde krigen har ført til at mye av materiellet er eldre, med behov for erstatning. Flere kategorier, blant annet ubåter, kampfly og maritime overvåkingsfly, blir erstattet med nye plattformer.

Hæren er satt opp med 321 stridsvogner av typen Leopard 2 som sitt tyngste materiell, støttet av 680 stormpanservogner, 102 panserjagere, 149 selvdrevet artilleri og 812 pansrede personellkjøretøy. I tillegg har Hæren blant annet 153 helikoptre, hvorav 51 kamphelikoptre av typen EC665 Tiger, og lette og middelstunge droner.

Marinen har en flåte på rundt 65 skip, med seks ubåter, tre jagere, åtte fregatter, fem korvetter, 23 minesveipere, ett landgangsfartøy og 23 logistikk- og hjelpefartøy. I tillegg har Marinen seks patrulje- og antiubåtfly av typen P-3C Orion (som skal erstattes av P–8 Poseidon), to lette transportfly, 22 antiubåthelikoptre av typen Lynx og 24 redningshelikoptre (11 Sea King og 13 NH90) samt lette droner.

Luftforsvaret er satt opp med blant annet 138 jagerfly av typen Eurofighter Typhoon, 68 kampfly av typen Tornado IDS, 20 kamp- og EK-fly (Tornado ECR), 58 transportfly og 89 helikoptre. Nye F–35 kampfly innfases. I tillegg har Luftforsvaret langdistanse- og selvforsvarsluftvernmissiler, luftvernartilleri, tunge droner og en felles tankflyflåte sammen med Tsjekkia, Belgia, Luxembourg, Nederland og Norge.

Tyskland har en stor våpenindustri, og landet er en av verdens største eksportører av forsvarsmateriell, blant annet til Norge.

Bruk av forsvaret

Det tyske forsvaret har – både før og etter samlingen av Tyskland i 1871 – deltatt i en rekke kriger, og framfor alt de to verdenskrigene. Denne militærhistorien før første verdenskrig er særlig knyttet til den største tyske statsdannelsen, Preussen.

Før første verdenskrig, og før den tyske samlingen i 1871, var særlig Preussen engasjert i flere kriger, på 1700- og 1800-tallet, der en langvarig rivalisering og kamp med Østerrike, inklusive sjuårskrigen i 1756–1763, dominerte, og Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet var de mest omfattende. Prøyssiske styrker, leder av general Gebhard Leberecht von Blücher, kjempet med britiske under slaget ved Waterloo i 1815, da Napoleon ble slått. Den prøyssiske rikskansler Otto von Bismarck leder Preussen i tre kriger, og fram til Tysklands samling: Mot Danmark i den dansk-tyske krig i 1864; mot Østerrike i 1866, og så i den fransk-tyske krigen i 1870–1871.

Under første verdenskrig kjempet styrker fra Reichwehr på to fronter, vest og øst i Europa; på vestfronten først mot britiske og franske styrker, senere også amerikanske, australske og newzealandske, og på østfronten mot Russland. Den tyske marinen var engasjert i kamper i Nordsjøen. Tyske styrker var også i kamp, og ble slått, i sine kolonier.

Blant de tyske soldatene som deltok i første verdenskrig ble flere sentrale i tysk politikk i mellomkrigstida: Korporal Adolf Hitler deltok på vestfronten, og overtok i 1933 makten i Tyskland etter general Paul von Hindenburg, som kjempet på østfronten. Dermed var veien lagt til en ny verdenskrig.

Forut for andre verdenskrig ble tyske styrker brukt i flere militære operasjoner. I 1938 gikk tyske styrker inn i Østerrike , og landet ble lagt inn under nazistenes tredje rike gjennom det såkalte Anschluss. I 1939 ble store tsjekkiske områder okkupert, og innlemmet i Tyskland som Böhmen–Mähren-protektoratet. Før dette, fra 1936, hadde mindre tyske styrker deltatt på republikansk side i den spanske borgerkrigen.

Under andre verdenskrig kjempet styrker fra Wehrmacht og Waffen-SS på flere fronter, etter først å ha invadert Polen, 1. september 1939, og deretter angrepet og okkupert Danmark og Norge 9. april 1940, så Belgia, Luxemburg, Nederland og Frankrike 10. mai. De mest omfattende kampene sto i Nord-Afrika, mot britiske styrker i 1941–1943, og deretter på Østfronten, etter at Tysland gikk til angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Tyske styrker ble også satt inn i Finland og på Balkan, blant annet i Hellas og Jugoslavia. Luftwaffe iverksatte omfattende tokt mot Storbritannia, og Kriegsmarine ble særlig satt inn mot allierte konvoier med forsyninger til Storbritannia og Sovjetunionen, ute i Atlanterhavet, mest av alt ved bruk av ubåter. Mye av den tyske flåten gikk tapt under krigen, og større gjenværende skip lå i Norge, blant dem Scharnhorst og Tirpitz. Særlig fra 1942–1943 møtte de tyske styrkene økt alliert motstand, og enda mer etter den allierte invasjonen i juni 1944: D-dagen. De tyske styrkene oppga motstanden da Berlin falt og etter at Adolf Hitler begikk selvmord, og kapitulerte 8. mai 1945.

Under den kalde krigen inngikk Bundeswehr i NATOs styrkestruktur, og deltok i en rekke øvelser, så vel som patruljering i Atlanterhavet, men ble ikke satt inn i skarpe operasjoner.

Etter den kalde krigen har Tyskland deltatt i et femtitalls internasjonale operasjoner. Slik deltakelse ble formelt godkjent i parlamentet i 1994; ytterligere formalisert i 2005. Parlamentet må godkjenne deltakelse i operasjoner. Det første bidraget var til UNSCOM i Irak, i 1991. Bundeswehr har bidratt til flere andre FN-operasjoner, blant dem UNIFIL i Libanon, UNMISS i Sør-Suda, og MINUSMA i Mali. Tyskland også bidratt til NATO-ledede operasjoner i Middelhavet (Sea Guardian), Kosovo (KFOR), Bosnia-Hercegovina (IFOR), Irak (NMI) og Afghanistan (ISAF og RSM); og i koalisjonsstyrken Operation Inherent Resolve (OIR) i Irak og Jordan. Tyskland har også bidratt til flere EU-ledede operasjoner, herunder i Bosnia-Hercegovina (EUFOR Althea), Mali (EUTM) og Niger (EUMPMEU Niger). Tyskland deltar også, sammen med blant andre Norge, i NATO-innsatsen Enhanced Forward Presence (eFP) i Litauen og til NATOs luftovervåkning over Balkan og Romania, så vel som til NATOs stående flåtestyrker i Atlanterhavet, Middelhavet og Østersjøen.

Historie

Tysklands moderne forsvar – Bundeswehr – bygger på det vesttyske forsvaret som ble opprettet i 1955. Etter Nazi-Tysklands nederlag i andre verdenskrig ble Tyskland okkupert av allierte styrker. Deretter ble de to nye statene, Vest-Tyskland og Øst-Tyskland, opprettet, og begge disse bygde opp sine nasjonale forsvar fra andre halvdel av 1950-tallet. Ved Tysklands gjenforening i 1990 ble de to lands forsvar slått sammen gjennom en prosess kalt Armee der Einhet (fellesskapsforsvaret), men i realiteten var det vesttyske Bundeswehr som ble det nye tyske forsvaret.

Den moderne statsdannelsen Tyskland ble til i 1871, som et keiserrike (Deutsches Kaiserreich) med Preussen som største og dominerende delstat. Det var derfor i avgjørende grad den prøyssiske militære kultur og struktur som ble lagt til grunn for det nye forsvaret, men det besto av militære enheter fra alle deler av den nye, forente statsdannelsen. Også før 1871 hadde tyske stater bidratt med sine respektive styrker, for å kjempe sammen under felles kommando, gjennom Det tyske forbund til 1866, deretter i Det nordtyske forbund, under prøyssisk ledelse.

Særlig under Fredrik 2 og Fredrik Vilhelm 2. erobret Preussen fra midten av 1700-tallet nye områder, og hevdet sin stilling som stormakt. Preussen var ikke minst en militær stormakt med en sterk armé. Adelige prøyssiske godseiere – junkere – utgjorde stammen i et offiserskorps kjent for sin strenge disiplin; prøysserdisiplin.

Det rikstyske forsvaret

Det tyske keiserriket, opprettet i 1871, hadde en forsvarsmakt med to deler; en hær (Deutsches Heer) og en marine (Kaiserliche Marine). Hæren besto også av et flyvåpen (Luftstreitkräfte) så vel som politistyrker. Denne keiserlige forsvarsmakten besto til 1919, da den ble oppløst som følge av Tysklands nederlag i første verdenskrig, og etter at det tyske monarkiet ble avskaffet i 1918.

Den tyske Weimarrepublikken, som ble opprettet i 1918, var påtvunget strenge militære begrensninger gjennom Versailles-traktaten, som dikterte fredsbetingelsene. Tyskland ble tvunget til nedrustning, og det nye tyske forsvaret, Reichswehr, hadde et tak på 100 000 soldater i hæren (Reichsheer) og 20 000 i marinen (Reichsmarine). Traktaten forbød Tyskland å etablere et luftforsvar, og la begrensninger også på materiellsiden. Blant annet kunne ikke landet anskaffe stridsvogner og ubåter.

Etter at nasjonalsosialistene overtok makten i 1933, og etablerte Det tredje riket, begynte en omfattende opprustning, i strid med Versailles-traktaten. Reichswehr ble i mai 1935 etterfulgt av Wehrmacht, som ble Nazi-Tysklands viktigste militære struktur til kapitulasjonen i 1945, men ikke den eneste: Også den politiske organisasjonen Schutzstaffel (SS) bygde opp betydelige hærstyrker: Waffen-SS .

Wehrmacht var navnet på det samlede ordinære militære forsvaret, som besto av de tre forsvarsgrenene hæren (Heer), marinen (Kriegsmarine) og luftstyrkene (Luftwaffe). Det var en felles overkommando, Oberkommando der Wehrmacht (OKW), mens de tre forsvarsgrenene hadde sine egne overkommandoer. I kraft av statsoverhode var Adolf Hitler øverstkommanderende for Wehrmacht, som raskt ble bygd opp i andre halvdel av 1930-åra, både med oppbygging av tysk krigsindustri og gjennom et hemmelig militært samarbeid med Sovjetunionen.

Under andre verdenskrig

Den tyske forsvarsmakten var en formidabel militær styrke allerede på slutten av 1930-tallet, og ble ytterligere bygd opp under andre verdenskrig. Særlig fra 1942–1943 måtte den ta enorme tap, og kalle inn stadig nye grupper – både unge og gamle – til tjeneste. Wehrmacht hadde ved starten av krigen stor militær framgang, med erobringen av Polen i 1939 og flere vesteuropeiske stater i 1940. De tyske styrkene kjempet på flere fronter, og møtte størst alliert motstand i Nord-Afrika og på Østfronten.

Den tyske krigsmakten nådde sitt volummessige høydepunkt i 1942–1942, med nærmere 9,5 millioner soldater, og det store flertall i hæren, som på det meste talte over 6,5 millioner. Oppbyggingen var basert på verneplikt for menn; kvinner deltok som frivillige i ikke-stridende funksjoner. Under krigen ble soldater også fra andre land rekruttert til Wehrmacht og SS. Det er beregnet at nærmere 18,2 millioner personer tjenestegjorde i Wehrmacht i perioden 1935–1945.

Det er grundig dokumentert at enheter fra både Wehrmacht og SS sto bak krigsforbrytelser, framfor alt på Østfronten (Øst-Europa). Etter krigen ble det forsøkt skapt et bilde av at det var Waffen-SS som sto for massedrapene der, og at Wehrmacht førte en krig i tråd med folkeretten, men dette ble tilbakevist blant annet under rettssakene i Nürnberg. Begge organisasjoner ble erklært som kriminelle.

Det var avdelinger fra Wehrmacht som 9. april 1940 overfalt Norge, og var ansvarlig for okkupasjonen av Norge, 1940–1945.

Etter andre verdenskrig

Etter andre verdenskrig ble Tyskland delt i to stater, som etablerte sine nasjonale forsvar på midten av 1950-tallet – og som sluttet seg til hver sin allianse: Vest-Tyskland (BRD) til NATO, Øst-Tyskland (DDR) til Warszawapakten. De to forsvarsstyrkene – Bundeswehr (BRD) og Nationale Volksarmee (DDR) – sto overfor hverandre ved grensa, men var aldri i kamp.

Som følge av kapitulasjonen og den allierte okkupasjonen av Tyskland fra 1945 ble en ny tysk militærmakt ikke tillatt. Dette endret seg som følge av den kalde krigen, og etter at de to statene ble opprettet, i 1949. Da de militære styrkene ble etablert på midten av 1950-tallet rekrutterte begge stater offiserer med erfaring fra Wehrmacht. DDR, som lå i kjerneområdet til det gamle Preussen, tok også med seg en del av den prøyssiske militærkultur inn i sitt forsvar.

Det vesttyske forsvaret

Den vesttyske forsvarsmakten, Bundeswehr, ble formelt opprettet 12. november 1955, og reorganisert som følge av den tyske gjenforeningen, fra 3. oktober 1990. Den nye vesttyske statsdannelsen, Bundesrepublik Deutschland (BRD), ble etablert i 1949, men det sto fortsatt allierte styrker, herunder norske, i landet, og opprettholdt militær kontroll. Den nye staten hadde ikke anledning til å bygge opp et eget, nasjonalt forsvar, men en paramilitær grensestyrke (Bundesgrenzschutzes) ble opprettet i 1951.

Framveksten av den kalde krigen førte til at vestmaktene ønsket Vest-Tyskland inn i NATO. Dette ble påskyndet av Koreakrigen i 1950, og fremmet av den vesttyske kansleren, Konrad Adenauer. Høsten 1950 møttes tidligere offiserer fra Wehrmacht, og utarbeidet planer for et nytt tysk forsvar, med 500 000 soldater. Bundeswehr nådde en slik styrke mot slutten av 1960-tallet. Materiellet kom fra partnerland, framfor alt USA.

Oppbyggingen av Bundeswehr fortsatte under hele den kalde krigen. På 1980-tallet besto det vesttyske forsvaret blant annet av 12 divisjoner med 36 brigader i hæren, med en utrustning som inkluderte over 7000 stridsvogner, et luftforsvar med over tusen kampfly og et sjøforsvar med 40 missilfartøy og 24 ubåter, destroyere og fregatter. Allerede på 1970-tallet utgjorde Bundeswehr den største militære styrke i Vest-Europa, etter de amerikanske styrkene – med nærmere 500 000 soldater og en reserve på 1,3 millioner. Bundeswehr var også oppsatt for å kunne kjempe med kjernefysiske våpen.

Etter den kalde krigens slutt og Tysklands gjenforening, ble deler av det østtyske forsvaret tatt inn i Bundeswehr, som en del av samlingsprosessen. En av forutsetningene i avtalen om samling var at Bundeswehr skulle reduseres til 340 000 i 1994. Selv om styrkene skulle bygges ned, ble rundt 76 000 soldater fra det østtyske forsvaret tatt inn i det nye Bundeswehr.

Det østtyske forsvaret

Den østtyske forsvarsmakten, Nationale Volksarmee (NVA; Den nasjonale folkehæren), ble opprettet 1. mars 1956, og avviklet 2. oktober 1990, som følge av Tysklands samling. Selv om navnet indikerer en hærstyrke, omfattet NVA alle våpengrener, og besto av en hær (Landstreitkräfte), et sjøforsvar (Volksmarine) og et luftforsvar (Luftstreitkräfte) samt en grensestyrke (Grenztruppen). Det østtyske forsvaret var først basert på frivillighet; fra 1962 på allmenn verneplikt for menn. Samlet styrke ved avviklingen var på rundt 55 000; på det meste 175 000 (1987).

Den østtyske statsdannelsen, Deutschen Demokratischen Republik (DDR), ble etablert i 1949, men uten et nasjonalt militært forsvar. Fortsatt sto sovjetiske styrker i landet. Det østtyske forsvaret ble offisielt opprettet i 1956, men ble reelt bygd opp fra 1952, etter ordre fra den sovjetiske statssjef Josef Stalin og gjennom en halvmilitær politistyrke, Kasernierte Volkspolizei, trent og utrustet av Sovjetunionen.

Etter at Warszawapakten ble opprettet i 1955, ble Nationale Volksarmee en del av alliansens integrerte styrkestruktur. De østtyske styrkene ble ansett som de mest profesjonelle i alliansen, ved siden av de sovjetiske. Ved en eventuell krig skulle den østtyske marinen operere sammen med polske og sovjetiske styrker i Østersjøen og innta Danmark; hærstyrker skulle gå inn i Vest-Tyskland og videre til BeNeLux-landene.

NVA ble oppløst i forbindelse med Tysklands gjenforening, 3. oktober 1990. Rundt 76 000 soldater, inklusive et mindre antall offiserer, ble tatt inn i Bundeswehr, som også overtok basene og materiellet. Det meste ble avviklet og avhendet, men noe materiell ble brukt i en overgangsperiode, inklusive sovjetisk-produserte jagerfly. DDR hadde da trukket seg ut av Warszawapakten i september 1990.

Hærstyrker fra NVA deltok i Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia, og nedkjempingen av Prahavåren, i 1968. Østtyske sanitetselementer støttet sovjetiske styrker under krigen i Afghanistan på 1970-tallet, og NVA sendte militære rådgivere til en rekke land, særlig i Afrika.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2023). The Military Balance 2023

Kommentarer (4)

skrev Fredrik Mentzoni

Jeg er meget sikker på at Tyskland har avskaffet verneplikten. Dette ble gjort i 2011.

skrev Yngve Jarslett

Den ble i hvert fall redusert til 6 måneder i 2010, og hjenner til at det da var planer om avskaffelse.

skrev Yngve Jarslett

Har sendt inn forbedringsforslag, men fant ikke tall for grensevakt, kystvakt eller hvor store styrker USA hadde stasjonert. Tallene for Franske styrker var uendret per 2010, og Nederlandske styrker ser ut til å være trukket ut.

skrev Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for kommentarer. Det stemmer at verneplikten er avskaffet, jeg har endret i artikkelen. Og takk for oppdaterte tall fra deg Yngve.MvhMarte Ericsson RysteRedaktør

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg