Den 18. januar 1871 hadde de tyske fyrstene i Versailles utropt kong Vilhelm av Preussen til tysk keiser. Keiserrikets forfatning bygde på den nordtyske av 1867. Det tyske rike ble en forbundsstat av 26 stater, men i realiteten ble Preussen den førende stat. Den utøvende makt lå hos keiseren, som også var konge av Preussen. Den lovgivende og bevilgende myndighet lå hos en riksdag valgt ved alminnelig stemmerett for menn, men etter en valgordning som begunstiget landdistriktene, og et forbundsråd av representanter for regjeringene i de enkelte land. Rikskansleren, som i regelen også var statsminister i Preussen, var direkte ansvarlig overfor keiseren, det var ingen parlamentarisme. Riksdagen hadde ingen reell innflytelse over utenrikspolitikk og militærvesen.
Det foregikk i denne tiden, den såkalte andre industrielle revolusjon, en rask industrialisering som gjorde Tyskland til Europas ledende industriland. Dette var særlig tydelig i tungindustrien og spesielt i Ruhrdistriktet (Krupp, Thyssen). Tyskland ble førende innenfor tidens nye industrier, den kjemiske og den elektrotekniske (f.eks. Badische Anilin (BASF), AEG, Siemens-Schuckert). Den tyske industrien kom til å kontrollere viktige patenter og spilte en stadig større rolle på verdensmarkedet. Handelsflåten vokste til den nest største i verden. De tyske høyskolene, som tilførte næringslivet kompetente ingeniører og administratorer, var ledende i Europa. Mot slutten av hundreåret fant det sted en stor utvandring til USA, men innbyggertallet i riket steg likevel fra 41 mill. i 1870 til 68 mill. i 1914, en økning som bidrog til å skape et stort hjemmemarked for tysk industri.
Bismarck hadde ledelsen over Tysklands innenrikspolitikk også etter 1871. Godseierne beholdt imidlertid sin sosiale posisjon og sin innflytelse i hæren og byråkratiet. I riksdagen støttet Bismarck seg først til de nasjonalliberale og de frikonservative mot sentrumspartiet som forsvarte enkeltstatenes rettigheter og den katolske kirke. I årene etter 1871 stod den såkalte kulturkampenmot den katolske kirke i forgrunnen. Bismarck forsøkte å få herredømme over bispeutnevnelsene og skolevesenet. Men i slutten av 1870-årene trengte Bismarck sentrums politiske hjelp for å få drevet igjennom en proteksjonistisk politikk som bl.a. skulle sikre en høy korntoll. Han oppgav kulturkampen og vendte seg isteden mot sosialdemokratene. De to sosialdemokratiske partier hadde sluttet seg sammen på kongressen i Gotha 1875, og fikk ved valget 1877 nesten ½ mill. stemmer. I 1878 ble keiseren utsatt for to attentater som ikke skyldtes sosialdemokratene, men som gav Bismarck påskudd til å få vedtatt en lov som forbød det sosialistiske parti og dets presse. Forbudet ble ikke effektivt. I Bismarcks tid kom flere sosiale trygdelover, bl.a. med sikte på å forebygge fortsatt fremgang for sosialistene. Tyskland ble et foregangsland i sosiallovgivning, men dette fikk ikke store politiske virkninger.
Bismarck førte en forsiktig utenrikspolitikk etter 1870. Målet var å bevare det tyske riket. Et middel var å opprettholde vennskapet med Østerrike og Russland mot Frankrike. Bismarck mente at Frankrike ville forsøke å ta revansj, og hans utenrikspolitikk gikk ut på å isolere Frankrike. I 1872 ble det på en konferanse i Wien inngått et trekeiserforbund mellom den tyske og den østerrikske keiser og den russiske tsar. Striden på Balkanhalvøya førte imidlertid til skjerpet motsetning mellom Østerrike-Ungarn og Russland. På Berlinkongressen 1878 ville Bismarck opptre som den «ærlige megler», men russerne mente at han hadde tatt Østerrike-Ungarns parti. Det oppstod et spent forhold mellom Tyskland og Russland, og 1879 inngikk Tyskland en forsvarsallianse med Østerrike-Ungarn. I 1882 ble den utvidet til en trippelallianse, idet Italia kom med. I 1887 fryktet Bismarck en fransk revansjekrig og sluttet en hemmelig «reassuransetraktat» med Russland. Den var i strid med den tysk-østerrikske avtalen, og Bismarcks forsøk på å balansere mellom Russland og Østerrike var dømt til å mislykkes. I 1880-årene satte Tyskland seg fast i Tysk Vest-Afrika (nå Namibia), Kamerun, Togo, Tysk Øst-Afrika (nå Tanzania), på en del av Ny Guinea og på Bismarckøyene. Senere kom en del andre øygrupper i Stillehavet til. Ingen av disse koloniene hadde stor økonomisk betydning. I 1888 døde Vilhelm 1 og ble etterfulgt av sin sønn Fredrik, som ble regnet som liberal. Han døde etter tre måneder og ble etterfulgt av Vilhelm 2, hans unge sønn som ikke hadde arvet farens liberale anskuelser. Det utviklet seg et motsetningsforhold mellom den unge, ærgjerrige keiseren og Bismarck, og mars 1890 fikk Bismarck avskjed. De senere rikskanslere var mindre uavhengige overfor keiseren.
Rikskanslere
| 1862/1871–90 | Otto von Bismarck |
| 1890–94 | Leo von Caprivi |
| 1894–1900 | Fyrst Chlodvig zu Hohenlohe-Schillingsfürst |
| 1900–09 | Greve, senere fyrste Bernhard von Bülow |
| 1909–17 | Theobald von Bethmann-Hollweg |
| 1917 | Georg Michaelis |
| 1917–18 | Greve Georg von Hertling |
| 1918 | Max, prins av Baden |
| 1918–19 | Friedrich Ebert |
| 1919 | Philipp Scheidemann |
| 1919–20 | Gustav Bauer |
| 1920 | Hermann Müller |
| 1920–21 | Konstantin Fehrenbach |
| 1921–22 | Joseph Wirth |
| 1922–23 | Wilhelm Cuno |
| 1923 | Gustav Stresemann |
| 1923–25 | Wilhelm Marx |
| 1925–26 | Hans Luther |
| 1926–28 | Wilhelm Marx |
| 1928–30 | Hermann Müller |
| 1930–32 | Heinrich Brüning |
| 1932 | Franz von Papen |
| 1932–33 | Kurt von Schleicher |
| 1933–45 | Adolf Hitler |
| 1945 | Joseph Goebbels |