Tyskland – øst-Tyskland – Den tyske demokratiske republikk (DDR). Et østtysk folkeråd la mars 1949 frem forslag til forfatning, og det ble utskrevet valg til en folkekongress. Valget var samtidig en folkeavstemning over forslaget til forfatning. Ved valget i mai 1949 stemte vel 7,9 mill. for og ca. 4 mill. mot. Det nye folkerådet trådte sammen oktober 1949 og erklærte da formelt Den tyske demokratiske republikk (DDR) for opprettet. Wilhelm Pieck ble president og Otto Grotewohl statsminister. Fra 1950 var Walter Ulbricht generalsekretær i SED, fra 1954 førstesekretær etter en endring i partivedtektene, og statens sterke leder. DDR ble medlem av Comecon 1950, og regjeringen godtok Oder–Neisse-linjen som grense til Polen. Den første femårsplan ble offentliggjort 1950 og tok sikte på i planperioden å nå samme levestandard som før krigen. DDR fikk 1952 egne forsvarsstyrker, i første omgang hentet fra folkepolitiet, og var med i Warszawapakten fra opprettelsen i 1955, etter at russerne hadde erklært at det var sluttet fred med DDR.
Misnøye med regimet førte juni 1953 til uroligheter, og 17. juni ble et stort demonstrasjonstog i Berlin stanset med sovjetisk våpenmakt. I august kom det i stand en avtale med Sovjetunionen om stans i erstatningsleveransene, men DDR måtte betale 5 % av statsinntektene som bidrag til stasjoneringen av sovjetiske styrker. I 1957 ble det inngått en avtale som formelt tillot nærværet av sovjetstyrkene.
Wilhelm Pieck var president til sin død 1960. Statsledelsen ble da reorganisert. Et statsråd ble opprettet med Walter Ulbricht som formann (statssjef).
Industrien var nasjonalisert, og kollektiviseringen av jordbruket ble gjennomført hardhendt. Skoleundervisningen var omlagt etter partiets retningslinjer, og myndighetene grep inn overfor opposisjonelle innen kulturlivet. Flere millioner østtyskere flyktet vestover, og folketallet sank. En stor del av flyktningene representerte kvalifisert arbeidskraft som vanskelig kunne erstattes. Grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland var strengt avsperret, særlig mange forlot landet ved å krysse sektorgrensene i Berlin. I august 1961 bygde østtyske styrker en mur som isolerte Vest-Berlin, og stanset dermed flyktningestrømmen.
Østtyske styrker deltok 1968 i Warszawapaktlandenes innmarsj i Tsjekkoslovakia. Samme år fikk DDR en ny forfatning som definerte landet som «den sosialistiske stat av den tyske nasjon» og slo fast at Berlin var hovedstad. I mars 1970 møttes den vesttyske forbundskansler Willy Brandt og DDRs statsminister (fra 1964) Willi Stoph i den østtyske byen Erfurt og i vesttyske Kassel for å drøfte mulighetene for en normalisering av forholdet mellom de to tyske statene. Avspenningspolitikken som fulgte i de nærmeste årene fikk store konsekvenser for DDR, som nå ble anerkjent diplomatisk av en rekke land i Vest-Europa, og 1973, samtidig med Forbundsrepublikken, medlem av FN.
I 1971 ble Erich Honecker generalsekretær i SED (tittelen endret igjen); Willi Stoph ble 1973 statssjef etter Ulbrichts død, og hadde denne stillingen til Honecker i 1976 også overtok denne. Stoph ble da igjen statsminister. I sin utenriks- og sikkerhetspolitikkk samt ideologisk, holdt DDR-lederne seg lojale til Sovjetunionen.
Innenfor rammen av en sosialistisk planøkonomi opplevde DDR fra 1960-årene anselig økonomisk fremgang. Boligsituasjonen og lønnsforholdene bedret seg, levestandarden steg og ble den høyeste i Comecon. DDR utviklet seg til et ledende industriland, ikke bare i Øst-Europa, der landet inntok annenplass etter Sovjetunionen, men i hele verden. Utenrikshandelen økte betraktelig 1980–85. 66,1 % av utenrikshandelen gikk til sosialistiske land; den største handelspartner var Sovjetunionen med 38,8 %, men deretter fulgte Forbundsrepublikken med 8,3 %. DDR var helt avhengig av olje fra Sovjetunionen, tilførsel gjennom rørledning dekket omtrent 90 % av landets behov.
Den økonomiske fremgangen gjorde det mulig å bygge ut et omfattende offentlig velferdssystem i 1960- og 1970-årene; østtyskerne fikk relativt høy utdanning og var sikret tilgang til bl.a. helsetjenester og barnehageplasser. På den annen side førte industriutbyggingen til svært omfattende miljøproblemer. I 1980-årene ble det også tydelig at den østtyske økonomien stagnerte. Som i Sovjetunionen slet industrien med lav produktivitet, og det manglet mekanismer som kunne stimulere utvikling av nye produkter i tråd med folks ønsker og behov.
For Tysklands senere oppgjør med overgrepene i DDR, se eget avsnitt Oppgjør med fortiden under Tyskland – historie.