Tyrkias litteratur

Fra 1839 og Gülhane-ediktet begynte innflytelsen fra europeisk åndsliv å gjøre seg gjeldende, og romanen og novellen kom inn som nye kunstformer i tyrkisk litteratur. Typisk for utviklingen er Namık Kemal (1840–1888). Han skrev først dikt etter persisk mønster, senere romaner og skuespill i europeisk stil, men motivene er oftest tatt fra tyrkisk historie, og han har et klart belærende formål med sine arbeid. En meget betydelig og innflytelsesrik lyriker og journalist var Tevfik Fikret (1867–1915). I sine første dikt er han ren estetiker, men han ble etter hvert mer og mer opptatt av kampen mot sosial urett og imperialisme.

De betydeligste romanforfatterne i første halvdel av 1900-tallet er den kvinnelige forfatteren Halide Edib Adıvar (1883–1964), Yakup Kadri Karaosmanoğlu (1889–1974) med den realistiske romanen Den fremmede, og Reşat Nuri Güntekin (1892–1956), som alle er opptatt av det nye, europeisk orienterte og sekulariserte Tyrkia som Atatürk ville skape. Det sosiale innslaget er sterkere hos Orhan Kemal (1914–1970), som stort sett legger selvbiografisk stoff til grunn for sine romaner.

Den sjangeren som sterkest skulle prege litteraturen, er novellen. Den videreførte en tyrkisk fortellertradisjon i folkediktningen, med korte og skarpt poengterte historier. Hos enkelte, som Ömer Seyfettin (1884–1920), kan vi spore europeisk påvirkning, særlig fra Maupassant, men emnene og språkbruken i denne sjangeren er oftest knyttet til folkelivet i Anatolia. Dette gjelder Refik Halit Karay (1885–1965) med hans Fortellinger fra landet, den sosialistisk orienterte Sabahattin Ali (1907–1948) og novelleforfatteren Sait Faik Abasıyanık (1906–1954), som spesielt beskriver miljøet blant fiskere og arbeidsfolk i Istanbul.

Det dominerende navn innen lyrikken er kommunisten Nazım Hikmet (1902–1963), som i sine kraftfulle Majakovskij-pregede dikt veksler mellom nasjonale og sosiale motiver. Hikmet skrev også skuespill og romaner, men de når ikke opp over det middelmådige. Friske og formsikre er smådiktene til Orhan Veli Kanık (1914–1950). Helt for seg selv både i stil og språkform står den forfinede estetiker og politisk konservative Yahya Kemal Beyatlı (1884–1958). Han skrev både melankolske kjærlighetsdikt og nasjonalistiske dikt preget av mystisisme. Både hos ham og hos prosaisten Ahmet Hamdi Tanpınar (1901–1962) står Istanbul i forgrunnen som en konkret kulturell skapning.

Både romanforfattere og særlig novellister hadde ofte hentet stoffet sitt fra landsbymiljøet i Anatolia. Men både språkform og synsvinkel var storbyens. Det var først med Mahmut Makal (født 1930), som i 1950 utgav Landsbyen vår, at Anatolia kom inn i tyrkisk litteratur med sitt eget språk og sine egne tradisjoner. Makals bok er en essayistisk fremstilling av livet i en liten fattig landsby, avidealisert og direkte, skrevet med ekte medfølelse i en dialektpreget språkform. Det er først og fremst den verdenskjente romanforfatteren Yaşar Kemal (1923–2015), som i sine bredt anlagte episke romaner fra det østre Anatolia har gitt tyrkisk litteratur en vitamininnsprøytning gjennom å bygge videre på Makals intensjoner og åpne for folkelig fortellekunst og språkform i litteraturen. En annen betydelig forfatter innen denne tradisjonen er novellisten Fakir Baykurt (1929–1999). Av andre sentrale navn i nyere tyrkisk litteratur kan nevnes lyrikeren Fazıl Hüsnü Dağlarca (1914–2008), den vittige og meget populære satirikeren Aziz Nesin (1915–1995) og den feministisk orienterte Fürûzan Selçuk (født 1935), som reagerer mot landsbystilen i litteraturen og skriver om livet blant fattigfolk i Istanbul i en språklig dristig eksperimenterende stil. I enda skarpere motsetning til den anatoliske retningen i litteraturen står Kemal Tahir (1910–1973) med sine dyptpløyende kulturfilosofiske romaner.

Siden 1970-årene har det stått frem forfattere som har vært under sterk innflytelse av europeiske avantgardister som Marcel Proust, James Joyce og Louis-Ferdinand Céline, blant andre Oğuz Atay (1934–1977), Adalet Ağaoğlu (født 1929) og Orhan Pamuk (født 1952). Disse tre har maktet å forene tyrkisk fortellertradisjon med teknikker fra europeisk litteratur på en meget vellykket måte. Pamuks Svart bok, som inneholder mange postmodernistiske elementer, er et vendepunkt i tyrkisk litteraturhistorie. Et sentralt emne hos både Ağaoğlu og Pamuk er menneskets leting etter sin egen identitet og virkeliggjøring av dets muligheter. Motivet overføres også på Tyrkia, som må finne sin identitet mellom øst og vest.

Tyrkisk folkediktning har alltid vært meget rik og en viktig inspirasjonskilde for litteraturen. Særlig gjelder dette eventyrenes velutviklede og levende fortellestil og ordspråkenes pregnante formuleringer. En hjørnestein i tyrkisk nasjonallitteratur er sagnene om eventyrskikkelsen Nasreddin Hodja.

• Det osmanske rikets historie
• Tyrkias historie
• Tyrkias samtidshistorie
• medier i Tyrkia
• teater i Tyrkia
• kunst i Tyrkia
• musikk i Tyrkia

• Turkish Language and Literature (Turkish Cultural Foundation)