Folketallet ble i 2006 beregnet til 70,4 mill., og årlig befolkningsvekst til 1,6 % (1994–2004). I 2004 ble den beregnet til 73 år for kvinner og 69 år for menn.
Særlig i perioden 1960–70 emigrerte mange fra Tyrkia, de største gruppene drog til Vest-Tyskland og Saudi-Arabia. Det var primært arbeidssøkende menn som drog, dernest deres familier. Midt i 1980-årene regnet man med at over 1 mill. tyrkiske menn (2,5–3 mill. med familiemedlemmer) midlertidig oppholdt seg i utlandet. Dette var bortimot 10 % av Tyrkias yrkesaktive mannlige befolkning. Flere mottakerland for tyrkisk arbeidskraft har siden den tid innført innvandringsrestriksjoner, og arbeidsvandringen er gått noe ned.
Tyrkerne er et folk med en meget sammensatt etnisk bakgrunn etter de mange erobringer og vandringer gjennom tidene. Over 90 % av befolkningen er regnet som tyrkere; statistikken er imidlertid basert på språktilhørighet. Som tyrkere regnes de som har tyrkisk som morsmål. Kurdere er den største etniske minoriteten i Tyrkia, og utgjør mellom 12 og 15 millioner. De lever over hele Tyrkia, men har sitt kjerneområde i øst og sørøst. I det sørøstlige Anatolia finnes en arabisk minoritet (1,4 %). I grensestrøkene mot Georgia og Armenia lever mindre grupper av tsjerkessere, georgiere, armenere og lasere (se lasisk). De største byene, særlig Istanbul, har jødiske og armenske minoriteter.
Etniske minoriteter har hatt en hard skjebne i Tyrkia. Nær 2,5 mill. armenere, det største folkeelementet i det tyrkiske Armenia, ble fordrevet eller massakrert i tiden 1894–1915 (se også Armenia, historie). Det er nå anslagsvis 55 000 armenere i Tyrkia. Den greske minoriteten har vært sterkt forfulgt på grunn av fiendskapet mellom Hellas og Tyrkia. Ved freden med Hellas 1923 ble over en million grekere tvangsflyttet til Hellas i utveksling med tyrkere derfra.
Befolkningstettheten er i gjennomsnitt 90,3 per km2. Bosetningen er nært knyttet til de topografiske forhold, jordsmonn og nedbør, og er høyest konsentrert i europeisk Tyrkia, og i de fruktbare dalførene og lavlandet langs Svartehavet, Marmarasjøen og Egeerhavet. Dette området, som til sammen omfatter omtrent 1/4 av landets areal, har over halvparten av landets befolkning. Anatolias innland, særlig Armenias høyland, er tynt befolket. Særlig etter 1950 har det foregått en forskyvning av befolkningen fra landsbygda og inn til byene. I 2001 levde ca. 2/3 av befolkningen i byer. De tre største byene er Istanbul (9,1 mill. innb.), Ankara (3,5 mill.) og Izmir (2,8 mill.). Den rurale befolkningen er imidlertid i stor grad konsentrert i landsbyer som kan være temmelig store.
Språk
Offisielt språk og morsmål for over 90 % av befolkningen er tyrkisk (Tyrkia-tyrkisk). I det østlige og sørøstlige Tyrkia finnes en betydelig minoritet (ca. 7 %) som taler det iranske språket kurdisk. Videre tales arabisk i grensetraktene til Syria og Irak. Forskjellige kaukasiske språk tales av små grupper over hele landet etter innvandring fra Kaukasia på 1800-tallet. Gresk og armensk snakkes av ganske små grupper, hovedsakelig i Istanbul. Jødene i Istanbul (ca. 50 000) forsøker fremdeles å holde sitt morsmål ladino i hevd.