Turkmenistans historie

I oldtiden og tidlig middelalder inngikk det nåværende Turkmenistan i de ulike iranske statsdannelsene, de hellenistiske rikene (erobret av Aleksander den store i 329 fvt.), Kushana-riket og heftalidenes rike. Fra midten av 500-tallet evt. trengte tyrkiske stammer inn, tok landet i besittelse og assimilerte den lokale iransktalende befolkningen. Hele området ble på 600-tallet erobret av araberne, som gjorde byen Merv (nå Mary), som hadde vært sete for et satrapi under Dareios 1, til hovedstad i Khorasan. Araberne brukte byen Merv som utgangspunkt for den islamske ekspansjonen inn i Transoxania.

På 800- til 1000-tallet var det en blomstringstid for byene og landbruket i oasedistriktene, men Turkmenistan ble grundig herjet av Djengis Khan i tiden 1219–1220, og kom etter hans død under khanatet Den gylne horde. Fra omkring 1460–1500 var landet delt mellom timuridene, de usbekiske khanene i Khiva og Bukhara, og Persia.

Fra midten av 1800-tallet begynte russerne å gjøre seg gjeldende i området. I 1869 grunnla russiske hæravdelinger Krasnovodsk ved Det kaspiske hav, og i 1874 ble det opprettet en transkaspisk militærkrets i det tilstøtende distriktet. I 1881 ble en del av det senere Turkmenistan organisert i et sivilt transkaspisk administrasjonsområde, mens resten av landet fortsatt sto under khanene i Khiva og Bukhara.

Etter bolsjevikrevolusjonen (oktoberrevolusjonen) i 1917 var Turkmenistan i perioden 1918–1924 en del av den turkestanske autonome republikken, inntil det i 1924 ble opprettet en egen turkmensk unionsrepublikk innenfor Sovjetunionen.

I århundrer hadde turkmenene vært delt i tallrike stammer og klaner, og inntil revolusjonen i Russland hadde de fleste også vært gjetenomader, selv om mange hadde slått seg ned i oasene og blitt jordbrukere på 1700- og 1800-tallet. Stammeorganisasjonen og stammelojaliteten var sterk. De hadde generasjoners erfaring som krigere, og det var vanlig å gå i leietjeneste som soldater hos de forskjellige herskerne i nabolandene. Opprettelsen av den turkmenske sovjetrepublikken kom – selv om det ble møtt med innbitt motstand – til å gi turkmenerne større nasjonal enhet og følelse av å være ett folk.

Anti-korrupsjonskampanjen i Sovjetunionen i 1986–1987 avdekket flere grove forhold i Turkmenistan, og både presidenten og visepresidenten i republikken måtte gå av. Enkelte tilfeller av misnøyeaksjoner og nasjonalistiske demonstrasjoner fant sted frem mot 1990, men i langt mer beskjedent omfang enn i de øvrige sovjetrepublikkene. Etter valget til Turkmenistans øverste sovjet vinteren 1990, ble republikkens partisjef, Saparmurad Nijazov, valgt til president. I august vedtok det øverste sovjet en suverenitetserklæring, og i oktober ble det innført et utøvende presidentembete og Nijazov ble uten motkandidat valgt til president ved direkte valg.

Som i de øvrige sentralasiatiske republikkene var det i Turkmenistan stort fremmøte og et overveldende ja-flertall ved folkeavstemningen om ny unionsavtale i mars 1991. Ved det mislykkede statskuppet i august 1991 forholdt republikkens ledelse seg passiv, og begivenhetene fikk ingen konsekvenser for president Nijazov. I en folkeavstemning i oktober gikk over 90 prosent inn for uavhengighet og ga sin støtte til presidentens politikk.

27. oktober 1991 erklærte Turkmenistans øverste sovjet republikkens uavhengighet og gjorde vedtak som forberedte opprettelse av et eget forsvar og innføring av egen valuta. Landet ble fra starten medlem av Samveldet av uavhengige stater.

Nijazov ble valgt til den nye statens president i 1992 med 99,5 prosent av stemmene – offisielt – og fikk sin termin forlenget til 2002 ved en folkeavstemning i 1994. I 1999 ble han valgt til president på livstid av parlamentet, der det eneste tillatte partiet, Demokratiske Parti, har samtlige 50 mandater. I 2002 uttalte han imidlertid at han vil trekke seg tilbake i 2010, etter fylte 70 år. Samme år slapp han uskadd fra det da presidentens motorkortesje ble beskutt i hovedstaden Asjgabat. Nijazov beskyldte opposisjonsledere, som for det meste lever i landflyktighet i Moskva, for å ha hyret leiesoldater for å drepe ham.

Under det diktatoriske styret ble all opposisjon strengt forbudt. Nijazov fremsto i propagandaen som en landsfaderlig skikkelse; fra 1993 fikk han den offisielle hederstittelen Turkmenbashi («Turkmenernes far»). Da han ble president, beordret han at strøm, gass og vann, senere også brød, skulle gis gratis til alle innbyggerne, noe som bidro folkelig popularitet. Personkultusen var ekstrem; blant annet fikk tre av årets måneder navn etter ham selv, hans mor og hans åndelige veileder. I hovedstaden ble landets høyeste byggverk oppført, den 75 meter høye nøytralitetsbuen, kronet av en 12 meter høy gullforgylt statue av Turkmenbashi. Statuen av presidenten var opplyst om natten og roterte sakte etter solen, helt til monumentet ble demontert og flyttet ut av bysenteret i 2010.

Nijazov døde desember 2006 og ble etterfulgt av Gurbanguly Berdymukhamedov, som erklærte at han ville følge Nijazovs linje. Hans fremtreden ble likevel betegnet som noe mer moderat. Berdymukhamedov forsøkte blant annet å forbedre landets helsevesen og skolesystem.

I utenrikspolitikken var Nijazovs slagord «positiv nøytralitet». Selv om islamsk fundamentalisme ikke har fått fotfeste i Turkmenistan, hadde han gode forbindelser med Taliban-regimet i Afghanistan. I motsetning til andre sentralasiatiske land vegret Nijazov seg for aktivt å støtte de USA-ledede styrkene i krigen mot talibanene.

Turkmenistan har imidlertid orientert seg også mot Vesten, og ble i 1994 det første sentralasiatiske landet som sluttet seg til NATOs samarbeidsprogram Partnerskap for fred. Forholdet til Russland er komplisert. I 1999 brøt Turkmenistan en samarbeidsavtale med Russland og innførte visumtvang for borgere fra SUS-statene. Nijazov holdt likevel fast ved forsvarssamarbeidet med Russland, og russiske tropper deltar i vaktholdet langs grensene til Afghanistan og Iran. Turkmenistans eget forsvar er under oppbygging, og det er blant annet planer om en flåtestyrke i Det kaspiske hav.

• turkmenere
• Turkmenistans politiske system
• Turkmenistans befolkning
• Turkmenistans internasjonale forbindelser