Faktaboks

Turkestan

Turkistan

Türkistan

Uttale
turkestˈan
Etymologi

«tyrkernes land»

Turkestans folk

Illustrasjon fra rundt 1900 av Turkestans folk i tradisjonelle klesdrakter.

Av .

Turkestan er en historisk og geografisk betegnelse på de områdene i Sentral-Asia som nå hovedsakelig er bebodd av tyrkiske folkeslag, inndelt i Vest-Turkestan og Øst-Turkestan.

Vest-Turkestan tilsvarer omtrent sørlige del av Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan, mens Øst-Turkestan (Kinesisk Turkestan) tilsvarer Tarimbekkenet i Xinjiang-provinsen i Kina. En del av Afghanistan regnes også med til Turkestan.

Historie

Vest-Turkestan

Vest-Turkestan var trolig allerede på 3000-tallet fvt. bebodd av en jeger- og fiskerbefolkning, som gjentatte ganger mottok nye befolkningselementer ved folkevandringer gjennom området og utgjorde et bindeledd mellom For-Asia/Iran og Altaj. Senest på 2000-tallet slo indoeuropeiske stammer seg ned her, og til disse må vi sannsynligvis også regne skyterne og sakerne, som språklig sett var iranske folkeslag.

Ved utgravingsarbeider siden 1936 er især Khorezms forhistorie blitt kjent (Khiva-området ved Amu-Darjas utløp i Aralsjøen). Størsteparten av Turkestan kom til å være iransk-språklig gjennom alle omskiftelser helt til de islamiserte tyrkiske folkeslagene ble områdets politiske herrer etter år 1000. I dag er det eneste viktige iranske befolkningselement tadsjikene.

De sørligste og mest fruktbare delene av Transoxania hørte fra rundt 750 fvt. til Baktria, et selvstendig rike med hovedstad ved Balkh i det nordlige Afghanistan, men under Kyros den store ble de på 500-tallet innlemmet i det nye persiske storriket, og organisert i de tre satrapiene Suguda (grekernes Sogdiana), Uvaramish (Khorezm) og Saka (steppen nordøst for Syr-Darja). Dessuten fantes det et satrapi like sør for Amu-Darja, Khorasan rundt byen Merv (Mary i det nåværende Turkmenistan).

Transoxanias sentrale deler ble erobret av Aleksander den store (330–327 fvt.) og tilhørte deretter de hellenistiske selevkidene og det såkalte gresk-baktriske rike. En gang før 128 fvt. ble det greske herredømmet alvorlig truet av et folk som grekerne kalte tokarer og som av kineserne var kjent som Yüeh-chih. I 128 ble grekerne tributtpliktige, og snart etter okkuperte Yüeh-chih Transoxania.

Kushana, et dynasti som utgikk fra Yüeh-chih, dannet i de første tre århundrene evt. en betydelig stat i Sentral-Asia, Afghanistan og Nord-India; denne staten var anerkjent som en av tidens fire stormakter ved siden av Kina, Roma og Partia. I siste halvdel av 300-tallet slo heftalittene, et krigerfolk fra nord, seg ned i området, og kjempet i nesten to hundre år med den nye sasanide-staten i Iran, inntil de ble tilintetgjort i 565 av Khusrou 1 i forbund med et nytt og senere avgjørende folkeslag i sentralasiatisk historie, tyrkerne. Disse hadde omkring 550 organisert seg i det såkalte tyrkiske kaganat i Mongolia og tilliggende områder, og deres fremmarsj ble først foreløpig stanset av de islamske araberne.

Araberne erobret i årene 705–715 definitivt Transoxania eller Mawarannahr, og ble dermed et bolverk mot kineserne, som på 600-tallet en tid hadde trengt fram langs den berømte Silkeveien mellom Kina og Europa, og behersket hele Turkestan. Under de iranske samanidene (819–1005) i Khorasan og Mawarannahr ble Bagdad-kalifatets herredømme brutt, og islam i dens sunnittiske form utbredt blant de tyrkiske folkeslagene i området, særlig etter 960. De store byene Bukhara og Samarkand blomstret økonomisk og ble til viktige kulturelle og vitenskapelige sentra, her virket blant annet Avicenna og Firdausi.

Omkring år 1000 erobret de tyrkiske karakhanidene Mawarannahr og la grunnen for områdets språklige tyrkisering, som ble fullført etter at mongolene under Dsjengis-khan hadde besatt landet (1220–1221). Timur Lenk herjet og hærtok hele Sentral-Asia fra 1369, og under timuridenes rike med hovedstad i Samarkand opplevde Turkestan så en ny økonomisk og kulturell blomstringstid.

I 1499–1500 ble Samarkand og Bukhara inntatt av de nomadiske usbekene, og det ble opprettet tre selvstendige khanater eller emirater i Bukhara, Khiva og Kokand (Fergana). Steppeområdene i nord kom imidlertid til å ligge utenfor de tre emirenes herredømme. Der levde kasakhene, som var organisert rent nomadisk i tre «horder»: den store (nord for Tienshan), den mellomste (det sentrale steppeområde i det nåværende Kasakhstan) og den lille horde (nord for Aralsjøen).

På 1700-tallet begynte den russiske ekspansjonen i Sentral-Asia, og kasakhene – som hadde den svakeste politiske organisasjonen – ble først underkastet. Hordene ble i årene 1731–1742 tvunget til å godta russisk protektorat og ble dernest oppløst (1824–1848). I tiden 1853–1895 underla russerne seg hele det som siden ble sovjetisk Sentral-Asia, selv om emiratene i Khiva og Bukhara fikk fortsette som protektorater frem til bolsjevikrevolusjonen i 1917.

I årene 1918–1923 var området herjet av voldsom borgerkrig og kamp mot sovjetmakten (den islamsk-nasjonalistiske basmatsj-bevegelsen), og uroen ble først slått ned ved massiv innsats av Den røde hær. Etter flere organisatoriske mellomstadier fordelte sovjetregjeringen «russisk» Sentral-Asia på fem unionsrepublikker: Usbekistan (1924), Turkmenistan (1925), Tadsjikistan (1929), Kasakhstan (1936) og Kirgisia (1936). Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble disse republikkene suverene stater.

Øst-Turkestan

Øst-Turkestan var også i gammel tid bebodd av indoeuropeiske stammer og oppdelt i mange bystater. Mellom 200 fvt. og 200 evt. kjempet kineserne og hunerne om området. Fra 500-tallet evt. ble Øst-Turkestan trukket inn i forskjellige tyrkiske statsdannelser, tyrkiske kolonister trengte inn og den gjenværende indoeuropeiske befolkningen ble gradvis språklig assimilert.

Fra 1141 var Øst-Turkestan under de såkalte karakitaienes rike, og fra 1218–1220 under Dsjagatais og Øgødeis mongolske delriker frem til 1309. På 1500-tallet grep et islamsk teokrati makten, og i årene 1680–1759 hersket dsungarene.

Siden 1759 har Øst-Turkestan vært under kinesisk overhøyhet, bortsett fra under Yakub beg i 1860- og 1870-årene. Etter 1950 slo flere kinesiske kolonister seg ned i Øst-Turkestan, og et større antall tyrkisk-talende innbyggere flyktet vestover til de sentralasiatiske republikkene i Sovjetunionen.

I den kinesiske Xinjiang-provinsen dannet militante uigurer i 1990-årene Øst-Turkestans islamske bevegelse (ETIM), som har gjennomført terroraksjoner og sabotasje, med påfølgende kraftige straffetiltak fra kinesiske myndigheter. ETIM-grupper har også vært aktive i Kasakhstan og Kirgisistan. ETIMs mål skal være gjenopprettelse av Yakub begs rike.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg