Tunisias politiske system

Det politiske systemet i Tunisia har gjennomgått betydelige endringer siden 1980-tallet. Gjennom grunnloven fra 1959 var landet en ettpartistat med sterkt, utøvende presidentstyre. Flerpartisystem ble innført i 1988 og de første flerpartivalg avholdt i 1989.

Som følge av opprøret i Tunisia vinteren 2010–2011 ble president Zine Ben Ali avsatt. Landet gjennomgikk deretter en politisk og forfatningsmessig overgangsperiode. Valget på ny grunnlovsgivende forsamling i oktober 2011 var første skritt mot en statsforfatning basert på demokratiske prinsipper.

Det nye parlamentet ble konstituert i november 2011 og vedtok i januar 2014 en ny grunnlov. Denne sikret alminnelige borgerrettigheter, herunder ytringsfrihet, religionsfrihet og frihet til å danne partier og organisasjoner samt kvinners rettigheter. Det demokratiske grunnlaget som ble skapt gjennom opprøret, den såkalte sjasmin-revolusjonen, er senere uthulet. I 2022 ga en folkeavstemning flertall for en ny grunnlov som styrker presidentens makt på bekostning av parlamentets og domstolenes.

Grunnloven fastsetter at arabisk er offisielt språk og islam offisiell religion.

Tunisias nasjonalforsamling, Majlis Nuwwāb ash-Sha‘b (fransk: Assemblée des représentants du peuple), består av ett kammer. Det består av 217 representanter som velges for fem år. Valgloven foreskriver at partiene må føre opp kvinnelige og mannlige kandidater på annenhver plass på sine valglister.

Presidenten utpeker et medlem av det vinnende parti, eller en koalisjon, til å danne regjering. Hvis en regjering ikke kan dannes, har presidenten mulighet til å oppløse parlamentet og utskrive nyvalg. Presidenten velges selv i direkte valg, også han for en periode på fem år. Presidenten kan gjenvelges én gang, må være muslim, over 35 år gammel og tunisisk statsborger ved fødselen. I 2021 oppløste presidenten nasjonalforsamlingen, før nyvalg ble holdt i desember 2022.

Som følge av endringer i grunnloven fra 2022, kan presidenten sitter lenger hvis rikets sikkerhet er truet.

Administrativt er Tunisia inndelt i 24 fylker som hvert blir styrt av en guvernør utnevnt av presidenten. Provinsene er delt inn i en rekke regioner, som igjen er inndelt i distrikter, med kommuner.

Rettsvesenet er tuftet på sivil fransk rett og en liberal fortolkning av islamsk rett (sharia). Domstolenes uavhengighet og nøytralitet er garantert i grunnloven.

Rettsvesenet består av førsteinstansretter og appellretter, en kassasjonsrett, og høyesterett. Et separat system med administrative domstoler håndterer sivilrettslige saker.

Forut for de politiske omveltningene var Tunisia etter forfatningen av 1959, senest endret i 2002, en enhetsstatlig, presidentstyrt republikk. Statsoverhodet, presidenten, ble valgt i alminnelige valg for fem år. Presidenten utnevnte og ledet regjeringen, utnevnte alle militære og sivile embetsmenn og var militær øverstkommanderende. Regjeringen var ansvarlig overfor presidenten, men hadde også et begrenset ansvar overfor nasjonalforsamlingen, som kunne vedta mistillitsvotum mot regjeringen.

Siden selvstendigheten var politikken dominert av ett parti, Neo Destour-partiet, fra 1988 kalt Rassemblement Constitutionnel Démocratique (RCD). Tunisia var reelt en ettpartistat i perioden 1964–1988, og også senere var RCD helt dominerende.

• Tunisias nasjonalsang
• Mynt, mål og vekt i Tunisia
• Tunisias utenrikspolitikk
• Tunisias forsvar