I 1869 gikk landet konkurs og ble satt under administrasjon av en kommisjon nedsatt av Frankrike, Italia og Storbritannia. De politiske og sosiale reformene ble ikke videreført, men da Khayr al-Din, som satt i krisekommisjonen, overtok som statsminister i 1873, innførte han et nytt reformprogram. De økonomiske forholdene forhindret at dette kunne gjennomføres, og etter fransk press måtte han gå av.
En stormaktsrivalisering mellom Frankrike og Storbritannia endte med at britene i 1878 aksepterte Tunisia som fransk interessesfære. Frankrike søkte å ta direkte kontroll over landet, og fant i 1881 et påskudd etter en mindre konflikt ved den algeriske grensen. Frankrike grep inn militært, med styrker fra Algerie, og den tunisiske beyen måtte gå med på den såkalte Bardo-traktaten, som godkjente fransk militær okkupasjon. Avtalen anerkjente beyen som Tunisias hersker, men ga Frankrike kontroll over landets økonomiske og internasjonale anliggender; den tunisiske militærmakten ble underlagt en fransk general.
Bardo-avtalen førte til opprør, hvorpå Frankrike grep inn militært og inntok de store byene. Den påfølgende al-Marsa-konvensjonen fra 1883, inngått av Ali bey, gjorde Tunisia formelt til et fransk protektorat, med en fransk utsending som guvernør, men med tunisisk statsminister. Frankrike påtok seg derved å betale landets gjeld.
Under fransk styre ble økonomien stabilisert, og endringer i sentral og lokal styring sikret fransk kontroll. En kolonisering ble gradvis iverksatt, inklusive – særlig fra århundreskiftet – med europeisk innvandring. Det vokste fram en befolkning av kolonialister (colons) som vesentlig kom fra Frankrike og Italia. I 1896 godkjente Italia det franske styret mot at italienske rettigheter nedfelt i den italiensk-tunisiske avtalen fra 1868 ble respektert. Det var da om lag fem ganger så mange italienere som franskmenn i Tunisia; ca. 55 000. En annen betydelig innvandrergruppe kom fra Malta.
Rundt første verdenskrig var det rundt 200 000 europeere i landet. Krigen styrket tunisiernes stilling i hjemlandet, da et stort antall franskmenn måtte forlate sine eiendommer og stillinger for å delta i krigen. Dette åpnet ikke minst muligheter for unge tunisiere med utdanning, mens stans i vareimport fremmet lokal virksomhet.
Innvandringen innebar at mye av den beste landbruksjorda, særlig statlig eiendom, ble overtatt av europeiske investorer og settlere, og et mer moderne jordbruk ble innført. I de raskt voksende byene ble annen næringsvirksomhet startet opp. Mye av moderniseringen som fant sted etter den franske maktovertakelsen var i tråd med reformene den tunisiske ledelsen hadde påbegynt, men ikke klarte å finansiere. Til dette hørte utbygging av moderne infrastruktur, i stor grad tilpasset behovet for europeisk eid næringsvirksomhet.
Sammenlignet med nabolandet Algerie fikk europeerne i Tunisia mindre direkte politisk innflytelse, og landet ble ikke i samme grad et bosettersamfunn som Algerie, eller Libya under italiensk kolonistyre.
Kolonistyret innførte fransk rettspraksis, mens tunisere (muslimer og jøder) ble underlagt religiøse rettsinstanser. Utdanningssystemet ble også utbygd, og det ga tunisiske unge mulighet til utdanning. I noen grad gjaldet dette også på høyere nivå, og for noen også i Frankrike. Enkelte skoler var åpne for både tunisiske og europeiske studenter. Fra 1921 fikk barn født av europeiske foreldre i Tunisia fransk statsborgerskap; ikke tunisiere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.