Tunisia

Tunisia består av flere naturgeografiske soner, fra kysten i nord til Sahara-ørkenen i sør. De sentrale områdene er dominert av et steppeplatå; de nordlige områdene av Atlasfjellene og den fruktbare Medjerdadalen – landets beste jordbruksområde. Høyeste fjell er Jebel Chambi (1544 meter over havet), nær grensen mot Algerie. I Gabèsbukta ligger Djerba og øygruppen Kerkenna. Afrikas nordligste punkt, Ras ben Sakka, ligger nord for Bizerte, Afrikas nordligste by.

Plante- og dyreliv er preget av det tørre klimaet. Størsteparten av landet har busk- og gress-steppe med alfagress og et stort innslag av arter som tilhører middelhavsfloraen. I fjellene vokser korkeik og aleppofuru. I sør er det ørkenvegetasjon med enkelte oaser.

Tunisia har nærmere 80 pattedyrarter, men store arter som løve og gepard har forsvunnet. Gullsjakal og rever forekommer i steppe- og ørkenstrøk. Flere gaseller forekommer. Mer enn 390 fuglearter er observert, nesten 190 av disse registrert hekkende.

• Les mer om Tunisias geografi, klima i Tunisia, plante- og dyreliv i Tunisia.

Tunisia er tettest befolket ved kysten, hvor de største byene også finnes. Om lag 3/5 av tunisierne bor i byer, cirka en tidel av befolkningen i hovedstaden Tunis. Innlandet er det lite bebodd, med unntak av enkelte oaser; det finnes ennå innslag av nomadisk levesett.

Folketilveksten er mindre enn i andre land i Nord-Afrika, og emigrasjon har bidratt til å redusere folketallet. Praktisk talt hele befolkningen er muslimer (sunnier); landet har små kristne og jødiske minoriteter.

Befolkningen er arabisk og av blandet opprinnelse, herunder fra den opprinnelige berber-befolkning, tyrkere og europeere. Den rene berber- (amazigh-) befolkningen anslås til å utgjøre mindre enn én prosent.

Inntil selvstendigheten var det et betydelig innslag av europeere (vesentlig franskmenn og italienere), cirka 255 000; de fleste forlot Tunisia. Størstedelen av den jødiske folkegruppen, om lag 105 000, emigrerte etter at staten Israel ble opprettet i 1948.

• Les mer om Tunisias befolkning og religion i Tunisia.

Tunisia som statsdannelse ble til under osmansk styre; deretter var landet under fransk overherredømme fra 1881. Republikken Tunisia ble selvstendig i 1957, og var lenge en ettpartistat ledet av det statsbærende Néo-Destour-partiet. Presidentembetet var tillagt stor makt.

En viss politisk liberalisering fant sted, og fra 1981 ble flere partier tillatt. Den største politiske omveltningen kom i 2010–2011 med den såkalte «jasminrevolusjonen». Opprøret i Tunisia ble da starten på Den arabiske våren.

Etter opprøret i 2011 ble en grunnlovgivende forsamling valgt, hvor islamistiske partier fikk flertall, og en ny grunnlov ble utformet, ansett for å være den mest demokratiske i den arabiske verden, med like rettigheter for kvinner og menn. Nasjonalforsamlingen velges for fem år; presidenten likeledes. I tiåret etter den arabiske våren har det demokratiske styresettet blitt utfordret og svekket, blant annet da presidenten oppløste parlamentet i 2021, og sikret statssjefen større makt gjennom en ny grunnlov i 2022. Parlamentsvalg ble holdt i 2014, 2019 og 2022; det siste i hovedsak boikottet av opposisjonen, og med svært lav deltakelse.

• Les mer om Tunisias politiske system, Tunisias internasjonale forbindelser og Tunisias forsvar.

Redskapsfunn vitner om at det har vært menneskelignende arter i denne delen av Nord-Afrika i inntil 2,4 millioner år. Andre funn viser at det har vært tilstedeværelse av tidlige mennesker for rundt 200 000 år siden. Det som regnes som regionens opprinnelige befolkning, berbere, kom deretter til, trolig etter innvandring østfra.

Det senere Tunisia vokste fram rundt den sterke staten Karthago, som ble erobret av romerne under punerkrigene, hvorpå landet i oldtiden inngikk i den romerske regionen Afrika, med Tunisia som et av Romerrikets viktigste kornkammer. Flere islamske dynastier styrte deretter landet.

Størst innvirkning på utviklingen av det senere Tunisia hadde den arabiske erobringen på 700-tallet; deretter det osmanske styret fra 1574. Det moderne Tunisia ble gradvis til under osmanene; deretter – fra 1881 – under det franske protektoratet. Tunisia hadde ulike former for indre selvstyre til selvstendigheten i 1956. Denne fulgte etter press fra nasjonalister, inklusive væpnet motstand.

I 1987 ble landsfaderen Habib Bourguiba avsatt, og etterfulgt av general Zine el-Abidine Ben Ali, som selv ble avsatt under opprøret i Tunisia i 2010, og som innebar starten på Den arabiske våren. I 2015 ble Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog (Quartet du dialogue national) tildelt Nobels fredspris for sin stabiliserende innsats.

• Les mer om Tunisias eldre historie, Tunisias nyere historie og Tunisias samtidshistorie.

Tunisia har en sammensatt økonomi med betydelig industrialisering, men hvor landbruk er forblitt viktig for sysselsettingen, og mineraleksport er avgjørende for statsinntektene. Innen tjenestesektoren spiller turisme en viktig rolle. Pengeoverføringer fra tunisiere i utlandet er også en viktig inntektskilde. Økonomien har siden 1980-årene blitt liberalisert, blant annet gjennom privatisering av statsforetak.

Tunisia har begrensede naturressurser, men betydelige forekomster av fosfat og petroleum, og utvinning av disse har utgjort vesentlige deler av landets moderne økonomi. Fosfat blir dels eksportert, dels brukt i egen produksjon av mineralgjødsel. Oljeforekomstene er mindre enn i nabolandene; reserver av naturgass sikrer fortsatt eksport av energi.

Landbruket er lite effektivt, og produserer for lite til å gjøre Tunisia selvforsynt med mat. Den økonomiske utviklingen nyter godt av nærheten til Europa og samarbeidsavtaler med EU.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Tunisia og mynt, mål og vekt i Tunisia.

Tunisia er en del av den arabiske kulturkrets, samtidig som landet har kulturelle røtter forankret i og under innflytelse fra flere perioder med innvandring. Til disse hører særlig landets berberkultur og den arabiske påvirkning, herunder fra islam, inklusive den store mauriske befolkningen som slo seg ned i Tunisia etter å ha blitt forvist fra Spania på 1400-tallet.

Den nære tilknytningen til Frankrike, samt Italia, har likeledes preget landets kulturelle utvikling. Tunisia huser en av de eldste jødiske synagoger og flere kjente moskeer. Landet har fostret flere kjente forfattere i både den arabisk- og franskspråklige kulturkrets. Tunisia har også filmindustri. Flere av Star Wars-filmene ble innspilt i Tunisia. Landet har en omfattende, fri presse.

Etter selvstendigheten har Tunisia utviklet et moderne utdanningssystem med tilbud til hele befolkningen. Grunnskole er obligatorisk og gratis for aldersgruppen 6 til 16 år. Praktisk talt alle barn går på skole, og 38 prosent av alle 25- til 29-åringer har fullført minst to år høyere utdanning (2018). Landets første moderne universitetet åpnet i Tunis i 1960, men det fantes allerede i middelalderen muslimske universiteter ved viktige moskeer, for eksempel ved den store moskeen i Tunis. Utdanningssystemet er dels bygd på det franske, med en videregående utdanning som avsluttes med en baccalauréat-eksamen. 84 prosent befolkningen er lese- og skrivekyndig (2022).

• Les mer om skole og utdanning i Tunisia, medier i Tunisia, Tunisias litteratur, kunst i Tunisia og musikk i Tunisia.

Diplomatiske forbindelser mellom Norge og Tunisia ble etablert i 1959. Det bilaterale samkvemmet har vært begrenset. Den viktigste politiske kontakten fant sted i perioden da Norge spilte en sentral rolle i fredsprosessen i Midtøsten, som ledet opp til Oslo-avtalen; Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) hadde da sitt hovedkvarter i Tunis. Det var i forbindelse med dette at Norge i 1994 opprettet egen ambassade i Tunis. Denne ble nedlagt i 2007. Den nye ambassaden i Alger er sideakkreditert til Tunisia.

Blant få norske bedrifter som har etablert seg i Tunisia, hører Tunor SA og Vatvedt Group. Flere norske operatører tilbyr turistopphold i Tunisia.

• Afrika
• Midtøsten

• FN-sambandet om Tunisia
• Utenriksdepartementets landsider om Tunisia
• BBCs landside om Tunisia
• CIA World Factbook om Tunisia