Tunisias litteratur

Den store nasjonale poeten er Abu al-Qasim al-Shabbi (1909–1934), som med sine romantiske, tragiske og opprørske dikt regnes som en av de største lyrikerne i hele den arabiske verden. Åpningsverset til hans mest berømte dikt, 'Viljen til å leve' (Irādat al-ḥayāh), ble resitert av mange under den såkalte arabiske våren: «Hvis folket en dag velger livet, må skjebnen svare, og natten vil forsvinne/lysne, og kjedene vil gå i stykker ...». Versene ble også en del av den tunisiske nasjonalhymnen.

Som representanter for mer modernistiske retninger bør nevnes Salah Garmadi (1933–1982) og Tahar Hammami (1947–2009), som bryter med de etablerte versemål og gjerne blander inn ord og uttrykk fra tunisisk talemål. Flere poeter skriver på både fransk og arabisk, som Salah Garmadi (1933–1982), Munsif Ghashim (født 1946) og Tahar Bekri (født 1951).

Foregangsmenn i utviklingen av moderne arabisk prosa i Tunisia var Ali al-Duaji (1919–1949), med sine humoristiske og samfunnskritiske noveller, og Bashir Khraief (1917–1983), som i sine realistiske noveller og romaner beskrev endringsprosessene i det tunisiske samfunnet. Khraief er også kjent for utstrakt bruk av dialektformer sammen med standardarabisk. Mahmud Messadi (1911–2004), en ledende kulturpersonlighet og undervisningsminister i 1958–1968, tar opp tråden fra den klassiske arabiske litterære tradisjonen i sine bøker.

Izz al-Din al-Madani (født 1938) er kjent for sin eksperimentelle form, der han blander moderne litterære teknikker med elementer fra den klassiske arabiske fortellertradisjonen. Al-Madani er like kjent for sine dramaverk som for sin prosa, og regnes som den fremste dramaforfatteren i hele Nord-Afrika.

Blant de mange yngre forfatterne kan nevnes Hassuna Misbahi (født 1950), al-Habib al-Salimi (født 1951), den feministiske forfatteren Arusiyya Naluti (født 1950) og Rashida al-Turki (født 1954).

• Tunisias franskspråklige litteratur
• arabisk litteratur