Tsjekkias litteratur

Opprettelsen av det selvstendige Tsjekkoslovakia i 1918 utløste en bølge av livsglede og en fri lyrisk lek med ord. Omkring dikteren Josef Hora i Praha og dramatikeren Jiří Mahen i Brno vokste det frem en ny generasjon med den såkalte poetismen som program, som flyttet grensene mellom liv og kunst. Denne generasjonen var sterkt påvirket av teoretikeren Karel Teige og bestod av blant andre Jaroslav Seifert, Vítězslav Nezval, Jiří Wolker, Vladislav Vančura og revyforfatterne Jiří Voskovec og Jan Werich.

Flere fortsatte i surrealismen, som også inspirerte store lyrikere som Vladimír Holan og František Halas. Nye vitenskapelige teorier fra den berømte lingvistkretsen i Praha, den såkalte Praha-skolen, spilte en stor rolle, også for diktere som dyrket mer tradisjonelle former, som Josef Palivec (1886–1975), Pavel Eisner, Jan Zahradníček, František Hrubín, Václav Renč (1911–73), Bohuslav Reynek (1892–1971) og Jiří Orten. Den såkalte proletarpoesien var representert av Stanislav Kostka Neumann, Konstantin Biebl (1898–1951), Jindřich Hořejší (1886–1941) med flere. I en folkelig viseform diktet blant andre Petr Křička (1884–1949); populære visediktere var også Karel Hašler (1879–1941) og Eduard Bass.

Tidens prosa og drama hadde sterke lyriske innslag. Mange av de fremste forfatterne skrev også for barn. Karel Schulz (1899–1943), Vladislav Vančura og Jaroslav Durych skrev brede historiske romaner. Brødrene Josef og Karel Čapek skrev lyrisk kortprosa, og sistnevntes slagferdige journalistikk og dystre fremtidsvisjoner fikk følge i lettere science fiction hos Jan Weiss (1892–1976). En ny retning var den såkalte ruralisme, det moderne bondesamfunns poetiske realisme hos forfattere som Karel Dvořáček (1911–1945), Jan Čep (1902–1974), Josef Knap (1900–1973) og František Křelina (1903–1976).

Storbyens og proletariatets problemer opptok Anna Maria Tilschová (1873–1957), Marie Majerová, Marie Pujmanová (1893–1958) og Ivan Olbracht. I en munter tone viste Emil Vachek bysamfunnets skyggesider, ikke minst i Hønsestigen (1927, norsk oversettelse 1938), Karel Konrád (1899–1971) proletarens livskraft og Vladimír Neff (1909–1983) besteborgermoralen i det gamle Praha. Jan Drda var en burlesk fabulator. En sterk følelse av hjemløshet og fremmedgjøring dominerer Egon Hostovskýs og Richard Weiners (1884–1937) psykologisk dyptloddende forfatterskap og Jiří Weils (1900–1959) vemodige realisme.

Under München-krisen i 1938 gav forfattere fra alle retninger uttrykk for folkets protest, og under den tyske okkupasjonen ble mange av dem forfulgt og satt i konsentrasjonsleir. Flere omkom eller ble henrettet, blant andre Vladislav Vančura. Den underjordiske Gruppe 42 samlet en ny generasjon moderne kunstteoretikere, billedkunstnere og diktere, blant andre Jiří Kolář, Ivan Blatný (1910–1990), Josef Hiršal (1920-2003), Jiřina Hauková og Jan Hanč (1916–1963). Forfatterne Jaroslav Kvapil og Josef Palivec (1886–1975) og litteraturforskerne Václav Černý og Albert Pražák var blant lederne av hjemmefronten.

Etter kommunistenes maktovertagelse i 1948 fikk disse forfatterne ikke utgi mer, i likhet med katolske geistlige, ruralister, surrealister, såkalte trotskister og andre som ble idømt lange fengselsstraffer for oppdiktede forbrytelser. Záviš Kalandra ble henrettet i 1950 på grunn av sine kunstfilosofiske skrifter. All individualisme og modernisme i litteraturen ble forbudt; den påbudte sosialistiske realismen skulle tjene utelukkende politiske mål, og staten overtok forlagene og sensuren. Likevel ble litteraturen gradvis mer nyansert etter hvert som en ny generasjon gjorde seg gjeldende, blant andre Karel Ptáčník (1921–2002), Jan Otčenášek, Josef Škvorecký og Jan Procházka (1929–1971).

Litt lempeligere retningslinjer for kunsten kom i 1963. Forfattere som Ivan Klíma, Pavel Kohout, Milan Kundera, Alexandr Kliment og Jan Trefulka (1929–2012) fant former for å meddele noe vesentlig mellom linjene. Etter mange år kom de dømte forfatterne ut av fengslene, og noen av de forbudte ble tatt til nåde. Lyrikken spilte en ledende rolle, Jaroslav Seifert, Vladimír Holan, Kamil Bednář (1912–1972) og František Hrubín kom igjen til orde; Jan Skácel og Karel Šiktanc (1928–2021) stod frem som nye, sterke talenter, mens blant andre Jan Zahradníček (1905–1961), Václav Renč (1911–1973) og Zdeněk Kalista (1900–1982) fremdeles satt fengslet. Jødenes tragiske skjebne ble først etter 1963 akseptert som emne i prosaverker av Arnošt Lustig, Ladislav Grosman (1921–1981), Josef Bor med flere, og speiles også i Ivan Klímas, Ladislav Fuks' og Karol Sidons (født 1942) innadvendte forfatterskap.

En skarp kritiker av industrisamfunnet er Vladimír Páral (født 1932), mens Bohumil Hrabal tok utgangspunkt i en absurd virkelighet på bunnen av samfunnet. Ludvík Vaculík, Kundera og Klíma skrev dristige og avslørende skildringer av virkeligheten. Jiří Mucha og Karel Pecka (1928–1997) med flere skrev ut fra egne fengselserfaringer i 1950-årene. Litterære tidsskrifter og forfatterforeningens ukeavis Literární Noviny (Litteraturavisen, opplag 400 000 i 1968) kjempet frem stadig større frihet. En viktig rolle spilte teatrene, særlig små eksperimenterende teatre i byene, med stykker av Václav Havel (1936–2011), Ladislav Smoček, Jiří Suchý (født 1931), Ivan Vyskočil (født 1946) og andre.

Warszawapakt-styrkenes invasjon i 1968 ble innledningen til normaliseringen som påny innskrenket litteraturens frihet. Den tsjekkiske forfatterforeningen, der Seifert var leder, ble oppløst i 1970, medlemmene fikk trykkeforbud, og deres bøker og navn ble fjernet fra offentligheten. En del forfattere, blant andre Josef Škvorecký, kom seg ut av landet, og flere gjorde et viktig arbeid blant annet gjennom tsjekkiske eksilforlag. Først i 1972 lyktes det myndighetene å stable på bena en ny forfatterforening med oppnevnte medlemmer. I 1980-årene ble noen verker av blant andre Nobelprisvinneren Seifert, Hrabal og Skácel utgitt, men ikke uten endringer av sensuren.

Allerede i 1970 begynte Vaculík, Klíma og andre å spre sine maskinskrevne manuskripter. Vaculík startet sitt enmannsforlag Edice Petlice (Bak lås og slå), som inntil 1989 utgav cirka 400 litterære verker som samizdat. De maskinskrevne, hjemmelagede bokutgavene var omhyggelig innbundet og ofte vakkert illustrert av kunstnerne selv og deres omgangskrets. Et lignende forlag var Havels Edice Expedice, som spesialiserte seg på forbudt filosofisk litteratur. Etter hvert oppstod en rekke hjemmelagede tidsskrifter for teater, litteraturkritikk, politikk, kunst, og i 1988 den illegale avisen Lidové noviny. Denne virksomheten skapte store problemer for mange, med avlytting, trakassering og forhør, men den hjalp befolkningen å motstå trykket fra ensrettingen i samfunnet og skapte et forhold mellom kunstnerne og publikum preget av solidaritet og fellesskap. Visediktere som Karel Kryl (1944–1994), Svatopluk Karásek (født 1942) og Vlastimil Třešňák (født 1950) spredte populære protestsanger over landet.

Under Fløyelsrevolusjonen i 1989 spilte teatrene en sentral rolle; de ble forvandlet til politiske arenaer der Borgerforum oppstod, ledet av kjente kunstnere og forfattere. Václav Havel ble valgt til landets president, og flere andre forfattere gikk aktivt inn i politikken, for eksempel Milan Uhde (født 1936) og Jiří Gruša. Den tidligere illegale pressen og litteraturen ble igjen lovlig, statens enerett på å utgi litteratur ble opphevet, og lesernes interesse var grenseløs. Tsjekkisk litteratur utgitt i eksil strømmet inn, og beste verker som tidligere sirkulerte illegalt i hjemlandet ble utgitt og revet bort. Etter hvert oppstod hundrevis av små og store private forlag, foruten mange nye tidsskrifter. Forlag og bokhandlere opplevde i 1990-årene en boom uten sidestykke. Mange måtte likevel snart stenge igjen, etter å ha gitt ut bare én eller to bøker. Samtidig måtte forfattere og lesere venne seg til å betrakte boken ikke lenger som noe opphøyd og sjeldent, men som en vare.

Et noenlunde stabilt litterært system var på plass fra omkring årtusenskiftet. Det omfattet etableringen av viktige litterære priser, som Den tsjekkiske stats litteraturpris eller Magnesia Litera-prisen (svarer til Brageprisen). Også de viktigste litterære tidsskriftene som Host og Revolver Revue fikk en mer etablert form.

Mange eldre forfattere har etter 1989 blitt omvurdert. Det gjelder religiøse forfattere (for eksempel Jakub Deml og Jaroslav Durych) og andre forfattere som av ulike årsaker hadde vært problematiske for det kommunistiske styret, blant andre Jiří Weil (1900–1959), Květa Legátová og Ivan Blatný (1919–1990). Omvendt mistet en forfatter som Julius Fučík sin heltestatus. Særlig omdiskutert ble Milan Kundera som ble kritisert for å fortie sin egen kommunistiske fortid.

En påfallende forandring er at kvinnelige forfattere for alvor har gjort sitt inntog. Tsjekkisk litteratur etter årtusenskiftet tegnes i høy grad av kvinnelige prosaister som Květa Legátová, Daniela Hodrová, Tereza Boučková, Zuzana Brabcová, Alena Mornštajnová (født 1963), Irena Dousková (født 1964), Radka Denemarková, Bianca Bellová, Petra Hůlová, Kateřina Tučková (født 1980) og Lucie Faulerová.

Umiddelbart etter 1989 ønsket mange å lese om usminkede erfaringer med livet under det kommunistiske regimet. Mens leserne ventet på pålitelige historieverker, fylte den såkalte autentisitetslitteraturen de hvite feltene. Det var verker som ikke var skrevet med henblikk på å bli publisert, men som formidlet enkeltmenneskets autentiske erfaringer. Utgivelsene av oversetteren og dikteren Jan Zábranas (1931–1984) dagbøker og av Ivan Martin Jirous’ dikt fra fengslet ble litterære begivenheter. Tendensen var foregrepet av Český snář (Tsjekkisk drømmebok, 1981) av Ludvík Vaculík, og han og hans nærmeste fulgte etter 1989 opp med flere bøker i den autentiske sjangeren. Senere imøtekom erindringene til blant andre Ivan Klíma og Pavel Kohout noe av de samme leserinteressen, likesom, i et lenger tidsperspektiv, utgivelsen av de nasjonale klassikernes mer private tekster, som Karel Hynek Máchas dagbok i kodeskrift, korrespondansen til Božena Němcová og notisbøkene til Jiří Orten.

Samtidig fantes det en litterær strategi som på grunn av sin lekenhet, sin formbevissthet, sine eksperimenter med fortelleren og sine litterære referanser ofte sammenfattes under begrepet 'postmodernisme'. Milan Kunderas romaner, særlig Tilværelsens uutholdelige letthet (originaltittel: Nesnesitelná lehkost bytí, 1984) anses som banebrytende her. Som postmodernistiske regnes også romanene til Jiří Kratochvil og til de Praha-baserte forfatterne Michal Ajvaz, Daniela Hodrová og Vladimír Macura (1945–1999). Miloš Urbans populære gotiske romaner har også trekk av det postmoderne, likesom de kommersielt suksessfulle verkene til Michal Viewegh, på grunn av hans lek med forfatterrollen og fortellerstemmene.

Også Jáchym Topols store fabulerende samfunnsroman Sestra (Søster, 1994) ble av noen anmeldere ansett som et uttrykk for postmodernismen, men Topol er vanskelig å henregne til en bestemt gruppering. Individuelle i stil og tematikk er også novellenes mester Jan Balabán og generasjonsanalytikeren Emil Hakl.

Da sensuren forsvant, var det også slutt på tabuer om erotikk og sex. Det var samtidig temaer som solgte bra, noe som viste seg med blant andre Michal Vieweghs bestselgere. Nok så viktig var det at homofil kjærlighet fikk et anerkjent litterært uttrykk, blant annet hos Václav Jamek (født 1949) og Zuzana Brabcová.

Mer spesifikt tsjekkisk er bearbeidingen av smertepunktene i Tsjekkias nyere historie. Jiří Hajíček (født 1967) skrev om 1950-årenes tvangskollektivisering av landbruket, og 1950-årenes politistatsmetoder ble skildret av blant andre Tomáš Zmeškal, dramatikeren Karel Steigerwald og i flere verker innen autentisitetslitteraturen. Andre nedslag i 1900-tallets historie finnes i verkene til Patrik Ouředník, Petra Hůlová, Kateřina Tučková og Jan Němec.

Det historiske smertepunktet som hyppigst har blitt litterært behandlet er likevel samlivet med tyskerne, særlig under og rett etter andre verdenskrig da sudettyskerne ble fordrevet. Temaet hadde vært til stede i Jaroslav Durychs Boží duha (Guds regnbue, 1969) og Bohumil Hrabals Jeg har betjent kongen av England (original Obsluhoval jsem anglického krále, 1980). Senere dukket temaet opp blant annet i Pavel Kohouts Mordernes stjernetime (original Hvězdná hodina vrahů, 1995) og Daniela Hodrovás Ztracené děti (Mistede barn, 1997), før Radka Denemarková kom med Peníze od Hitlera (Penger fra Hitler, 2006), Jaroslav Rudiš med Grandhotel (Grandhotell, 2006) og Kateřina Tučková med Vyhnání Gerty Schnirch (Fordrivelsen av Gerta Schnirch, 2009). I poesien er det motiver fra det tidligere Sudetlandet i diktene til Radek Fridrich (født 1968). Også dramatikere som Jiří Suchý (født 1931) og Karel Steigerwald har interessert seg for den tysk-tsjekkiske historien.

Mange forfattere emigrerte etter 1968, og etter 1989 kunne forfatterne fritt reise ut i verden. Det finnes derfor flere tsjekkiske forfattere som helt eller delvis skriver på andre språk enn tsjekkisk, blant andre Milan Kundera (fransk), Libuše Moníková (tysk), Jan Novák (født 1953, engelsk), Václav Jamek (fransk), Michael Konůpek (norsk), Patrik Ouředník (fransk) og Jaroslav Rudiš (tysk).

Utviklingen innen kommunikasjonsteknologien har ført til at mange forfattere har opprettet egne blogger og hjemmesider. Den har også ført til nye fora som heldigitale iLiteratura (eLitteratur) og til at etablerte tidsskrifter har gått helt eller delvis over til digitalt format. Dessuten har flere forfattere eksperimentert med nye sjangere som bloggromanen (Viewegh) og Twitter- og SMS-poesi.