Tor Stokke var en norsk skuespiller som spilte både klassiske og moderne teaterroller i tillegg til å være med i flere filmer.
Stokke debuterte i 1950 på Trøndelag Teater, der han var ansatt til 1955. Deretter var han ved Den Nationale Scene i 1955–1957, Det Nye Teater i 1958–1963, Fjernsynsteatret i 1963–1966 og Nationaltheatret i 1967–1995.
Som ganske ung gjorde han med sin stilsikkerhet inntrykk som Laertes i Hamlet, og han var noe helt for seg selv som Peter Erichsen i Ludvig Holbergs Den stundesløse. Han spilte i et stort klassisk og moderne repertoar, blant annet en rekke Henrik Ibsen-roller. Videre huskes han som Werner i Fangene i Altona av Jean-Paul Sartre, Franz Moor i Friedrich Schillers Morderne og Protasov i Solens barn av Maksim Gorkij, men fremfor alt med «Bjørnson-maske» som Thygesen i Geografi og kjærlighet.
I 1980-årene var han ansvarlig for Nationaltheatrets komedieoppsetninger på Victoria Teater. Han sto også bak Seniorteatret, som startet opp i 1985.
På film huskes han særlig som den sentrale skikkelsen i Erik Løchens eksperimentelle Jakten (1959) og Fabel (1980).
Tor Stokke var gift med Ingebjørg Sem og far til Linn Stokke.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.