tsjekkisk filosof, politiker og forfatter, far til J. Masaryk; 1882 professor i filosofi i Praha. I 1883 startet han tidsskriftet Atheneum, som gikk inn for et realistisk program i vitenskap og politikk. Her ble forfalskningene i «håndskrift-striden» avslørt (se V. Hanka).
Masaryk bekjente seg til en religiøst motivert humanisme og stod sosialismen nær, men tok avstand fra marxismen. I 1899 forhindret han store jødepogromer. Året etter startet hans tilhengere Fremskrittspartiet, som i 1907 fikk gjennomført allmenn stemmerett. Samme år ble Masaryk valgt inn i parlamentet i Wien, hvor han samarbeidet med sør-slaverne for de enkelte nasjoners rettigheter i Østerrike-Ungarn. Ved utbruddet av den første verdenskrig forlot han landet og arbeidet for tsjekkisk og slovakisk frigjøring i Vest-Europa, Russland og USA. Han stod sentralt i opprettelsen av det tsjekkoslovakiske nasjonalråd i Paris 1916. Rådet ble anerkjent av de allierte som landets representative organ inntil republikken Tsjekkoslovakia ble proklamert i oktober 1918. November samme år ble Masaryk valgt til president, gjenvalgt 1920, 1927 og 1934, trakk seg tilbake 1935. Hans navn er uløselig knyttet til Tsjekkoslovakias frihetskamp og demokratiske forfatning.
Av hans store litterære produksjon kan nevnes den sosialpsykologiske avhandlingen Der Selbstmord (1881), Die philosophischen Grundlagen des Marxismus (1899), storverket Russland und Europa (2 bd., 1913), og et tilbakeblikk på tiden 1914–18, Die Weltrevolution (1927).