Tolvskillingsoperaen

Tolvskillingsoperaen utfolder seg i Londons underverden. Tiden er ikke nærmere angitt, men det er etter alt å dømme snakk om tidspunktet rundt dronning Victorias kroning.

Etter overturen blir publikum først introdusert for bandelederen Mackheath, også kalt Mackie. Dette skjer gjennom en såkalt Moritat (en skillingsvise om mord eller andre grusomheter) framført av en gatesanger. Sangen er kalt «Balladen om Mack med kniven» (tysk «Die Moritat von Mackie Messer»). Deretter går teppet opp for virksomheten til Jonathan Jeremiah Peachum, sjefen for byens tiggere. Peachum gir tiggerne kyndig opplæring og forsyner dem med tiggerutstyr egnet til å skape «ekte medynk» hos byens hjerteløse borgere. Scenen åpnes med «Peachums morgensalme» («Morgenchoral des Peachum»), der Brechts tekst har klare referanser til både bibelspråk og protestantiske dyder.

Med dette er to rivaliserende miljøer introdusert, og det er duket for selve intrigen. Denne settes i gang ved at herr og fru Peachum oppdager at datteren Polly ikke har vært hjemme natten før. I «Heller enn-sangen» («Anstatt dass-Song») gir de uttrykk for sine bange anelser gjennom å vise både til den forræderske månen over Soho og til banal romantikk. Det går opp for dem at Polly har slått seg sammen med Macheath. Denne relasjonen er de fast bestemt på å sette en stopper for.

Det viser seg imidlertid at Polly allerede har tatt skrittet fullt ut. I en tom stall står bryllupet, med Mackies bande som gjester og pastor Kimball som forretter. Som del av underholdningen synger Polly «Sjørøverjenny» (tysk «Seeräuberjenny»), en sang om en fattig oppvaskpikes dagdrømmer. Uventet dukker Londons øverste politimester Tiger-Brown opp på festen. Det er likevel ingen fare – Mackheath og Brown har vært soldater i samme regiment. Siden den gang har de vært venner for livet. I «Kanonsangen» («Kanonensong») frisker de opp muntre minner fra militærlivet.

Polly forklarer foreldrene sitt valg av ektemann med «Barbara-sangen» («Barbarasong»). Uforvarende røper hun også den vennskapelige relasjonen mellom Machheath og Brown. Denne bestemmer herr og fru Peachum seg for å utnytte. Polly advarer Macheath om at foreldrene har skumle planer. Macheath skjønner at faren truer og bestemmer seg for å forlate London. Polly blir satt til å lede den kriminelle virksomheten i hans fravær. Men Macheath kommer ikke lenger enn til sitt yndlingsbordell. I dette miljøet er han godt kjent, noe «Hallik-balladen» («Zuhälterballade») bekrefter med klare ord. Et særlig nært forhold har han hatt til horen Jenny («Spelunken-Jenny»). Fru Peachum har klart å overtale den samme Jenny til å forråde Machheath for en belønning på 10 skilling. Observasjonene som fru Peachum framfører i «Balladen om det seksuelle slaveri» («Die Ballade von der sexuellen Hörigkeit»), taler for at Macheath aldri vil befinne seg langt unna miljøet der han trives best.

Til politimester Browns store beklagelser blir Macheath forrådt, funnet, fanget og satt i fengsel. Bak fengselets murer synger Macheath den lystige «Ballade om det gode liv» («Ballade vom angenehmen Leben»). Både Polly og Tiger Browns datter Lucy dukker opp i fengselet. Begge gjør det klinkende klart at de har hatt et mer enn bare vennskapelig forhold til Macheath. Det er duket for arieparodien «Sjalusiduett» («Eifersuchtsduett»). Det hele ender med at Lucy klarer å befri Macheath.

Peachum konfronterer Brown med situasjonen som nå har oppstått. Han truer med å mobilisere alle byens tiggere til oppstilling langs ruten for dronningens ferd til kroningsseremonien. Tiger Brown er ansvarlig for ro og orden, så en slik skandale vil koste ham stillingen. For å få utbetalt sine 10 skilling av fru Peachum, blir Jenny presset til å røpe at rømlingen Macheath etter flukten nå befinner seg i huset til en viss Suky Tawdry. Brown kommer, og får til sin store skrekk vite at tiggerne allerede er i ferd med å samle seg. Han skjønner at Peachum er den eneste som kan stoppe dem. Å få Macheath dømt og hengt så fort som mulig er derfor eneste løsning.

Macheath prøver desperat å skaffe seg løsepenger, men han lykkes ikke. I sangen «Gravskrift» («Grabschrift») ber han alle om tilgivelse for sine ugjerninger. Men i en uventet vri i handlingen blir han like før henrettelsen benådet av et ridende, kongelig sendebud. I den avsluttende «Tredje Tolvskillingsfinale» («Drittes Dreigroschenfinale») slås det fast at alt på denne måten ender godt – og tenk om det også var slik i det virkelige liv! Men kongelige sendebud opptrer dessverre så altfor sjelden hos samfunnets vanskeligst stilte, blant de fattigste og de som virkelig sliter.

Tolvskillingsoperaen betraktes gjerne som prototypen på Brechts episke teater. Hovedideen bak denne teaterformen er, i motsetning til i det dramatiske, at stykket skal framstå som en fortelling som publikum skal reflektere over og lære noe av. Tilskuerne skal altså ikke bare la seg lede inn i en handling som foregår i en illusjonsverden som de går ut av samtidig som de forlater teatersalen. Målet med det episke teatret er å styrke muligheten for at et budskap når klart fram til adressaten. Et sentralt budskap i Tolvskillingsoperaen er at menneskenes moral og handlinger er bestemt av de sosiale og økonomiske kårene de lever under. Som helhet framstår stykket som en satire over kapitalismen.

Tolvskillingsoperaen er bygget opp med et forspill («Balladen om Mack med kniven») og tre akter som består av til sammen åtte bilder (scener). Oppdelingen i adskilte bilder gjør at stringensen i framstillingen ikke blir like fast som den gjerne er i tradisjonell dramatikk. Det aristoteliske krav om enhet i tid, sted og handling er ikke avgjørende. Innenfor fortellingens rammer kan det være tidsavstand mellom bildene og de kan også befinne på ulike steder fysisk sett.

I det episke teatret gjøres det utstrakt bruk av såkalt Verfremdung, et grep som er knyttet til Brechts teaterteorier. Uttrykket lar seg ikke oversette presist til norsk – den direkte oversettelsen «fremmedgjøring» kan gi assosiasjoner som ikke helt treffer Brechts intensjoner. Det er heller snakk om en type «underliggjøring», der det dagligdagse og kjente gjøres fremmed og dermed settes i nytt lys. Poenget er å få publikum til å se det hele på en ny måte, med et blikk som åpner videre opp for tanker, refleksjon og ny erkjennelse.

I Tolvskillingsoperaen finnes ulike eksempler på Verfremdung. Den tyske originaltittelen Die Dreigroschenoper tar utgangspunkt i uttrykket Dreigroschenheft, som betegner en billig, uinnbundet kortroman av det enkle slaget, det vi på norsk betegner som kiosklitteratur. Den norske versjonen av tittelen refererer til den gamle myntenheten tolvskilling. Scenebildet er spartansk – en skal ikke glemme at dette er teater og ikke virkelighet – og publikum opplyses blant annet gjennom illustrerende tekstplakater. Av og til henvender skuespillerne seg direkte til publikum, og karakterene er mer typer med avgrensede holdninger enn nyanserte personligheter. Sangene fungerer heller ikke dramaturgisk, de medvirker altså ikke til å føre handlingen videre som i en tradisjonell opera. Sangene stopper snarere fortellingen opp, kommenterer ett eller flere aspekter ved handlingen og gir tilskueren enda mer å tenke på.

Framføringer av Tolvskillingsoperaen inneholder i tillegg til overturen vanligvis til sammen 20 sanginnslag. Weill komponerte også en del ekstra musikk, overganger og liknende, som av og til tas med. Blant sangene finnes flere som er blitt stående som Weills og Brechts mest kjente. Den eneste melodien Weill tok med fra den opprinnelige Tiggeroperaen, var den som ligger til grunn for «Peachums morgensalme».

Weills musikk i Tolvskillingsoperaen har dels klare populærmusikalske referanser. Samtidig skaper han avstand ved å gjøre musikken langt skarpere i kantene enn det som var vanlig i tidens underholdningsmusikk. Dette merkes både i melodiføringen, harmonikken og rytmikken. Noen av sangene er skrevet i Weills og Brechts såkalte Song-form: en todeling av strofene i et vers og et refreng av relativt lik lengde. Teksten i verset varieres, mens refrenget hovedsakelig forblir uendret. Musikalsk sett er de to delene kontrasterende. Når det i den tyske originalen brukes uttrykket Song (og ikke Gesang) refereres det til denne formen.

Weill forholder seg også til mer tradisjonelle idiomer, som for eksempel koleraturarier og kjærlighetsduetter, men gjerne med parodiske innslag som bryter med de stilistiske forventningene. De til dels kompliserte sangene var tenkt framført av skuespillere, ikke av profesjonelle sangere. Dette åpner i seg selv opp for en vokal Verfremdung i forhold til tradisjonell opera.

Overturen gir klare assosiasjoner til barokken. Men Weill legger bevisst inn «feil» toner og kompositoriske framgangsmåter som bryter med de regler som gjelder for stilen. Dette gjør at overturen utsetter barokken for Verfremdung gjennom å framstå som både et tilsiktet ukyndig forsøk og en regelrett parodi. Dette grepet bestyrkes av at orkesteret, som i tillegg til blåsere, cello og kontrabass, inneholder utradisjonelle instrumenter som banjo, hawaiigitar, bandoneon og harmonium. Orkesteret besto i starten av medlemmer fra det jazzinfluerte Lewis Ruth Band, syv musikere som behersket til sammen 17 instrumenter.

Et annet musikalsk Verfremdung-grep finner vi eksempel på i «Balladen om Mack med kniven». Her beskrives Mackies morderiske ugjerninger som verre og verre for hver strofe. Weill gjør imidlertid akkompagnement mer og mer raffinert og elegant, noe som retter søkelyset mot grusomhetene på en «underliggjørende» måte. Denne melodien skulle for øvrig bli en av det 20. århundres mest kjente standardlåter og benyttet i nær sagt utallige versjoner.

Weills musikk har utvilsomt hatt avgjørende betydning for den store, sammenhengende popularitet Tolvskillingsoperaen har blitt til del verden over siden premieren i 1928.

Den første filmatiseringen av Tolvskillingsoperaen kom i 1931. Filmen var produsert av Nero-Film og Warner Brothers, og regien var ved Georg Wilhelm Pabst. Med tanke på det franske marked ble det samtidig laget en fransk versjon med tittelen L’Opéra de quat’sous. I tilretteleggelsen for film gjennomgikk teaterstykket endringer som både Brecht og Weill satte seg sterkt i mot. Disse gikk særlig ut på at Pabst ønsket å øke filmens underholdningsverdi på bekostning av det politiske budskapet.

Etter dette er Tolvskillingsoperaen filmet flere ganger i ulike versjoner, blant annet i 1963, 1990 og 2004. En film med utgangspunkt i både det turbulente 1920-tallet, stykket, filmen og opphavspersonene kom i 2018. Filmen har tittelen Mackie Messer – Brechts Dreigroschenfilm og er regissert av Joachim A. Lang.

Førsteframføringen av Tolvskillingsoperaen i Norge fant sted på Centralteatret, Oslo, 7. november 1930. Stykket var både oversatt, regissert og dirigert av komponisten og ny musikk-forkjemperen Pauline Hall. Dette var i det hele tatt første gang dramatikk av Bertolt Brecht ble produsert på en norsk scene. Stykket ble oppført på ny i 1938. Etter andre verdenskrig er stykket blitt et kjent og populært innslag på repertoaret til både norske institusjonsteatre, studentteatre og i ulike amatørteatergrupper.

I tillegg til Halls oversettelse er teksten oversatt av blant annet Jens Bjørneboe og Halldis Moren Vesaas.

• Kurt Weill
• Bertolt Brecht
• opera
• musikkteater