Faktaboks

Timothy Williamson
Tim Williamson
Født
6. august 1955, Uppsala, Sverige
Timothy Williamson
Timothy Williamson
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Timothy Williamson er en britisk logiker, metafysiker samt språk- og erkjennelsesfilosof. Han er mest kjent for sine bidrag til forståelsen av språklig vaghet og kunnskap. Williamsons navn er særlig knyttet til den såkalte epistemiske løsningen på problemene om vaghet. Han har dessuten tatt til orde for en erkjennelsesfilosofi der kunnskap er primært og figurerer som et primitivt begrep mer egnet til å belyse andre begreper – slik som begrunnelse, evidens, og oppfatninger – enn til selv å la seg belyse av disse. I den senere tid har han også markert seg skarpt i metafilosofiske og metodologiske diskusjoner med sin særegne filosofifilosofi.

Biografi

Williamson har i dag (2021) stillingen som Wykeham-professor ved Universitetet i Oxford, som tidligere har vært besatt av blant andre Michael Dummett og Alfred Ayer. Tidligere har han hatt stillinger ved universitetene i Dublin og i Edinburgh. Han er medlem av the British Academy, the Royal Society of Edinburgh, Det Norske Videnskabs-Akademi og the World Knowledge Dialogue Scientific Board. Han sitter også som medlem i det internasjonale styret for Centre for the Study of Mind in Nature, som er et senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo. I løpet av sin karriere har han publisert en rekke artikler og bøker. Mest kjent er bøkene Vagueness (1994), Knowledge and its Limits (2000) og The Philosophy of Philosophy (2007).

Vaghet

I boken Vagueness utvikler Williamson en epistemisk teori om fenomenet vaghet. Her hevder han at problemet med å akseptere eksistensen av vage begreper er at de fort vil generere paradokser og selvmotsigelser. Det vil for eksempel kunne oppstå spørsmål om ikke også overgangen fra et begrep F til Fs vage randsone selv er vag. I så fall får vi det Williamson kaller høyere-ordens vaghet (engelsk higher-order vagueness). En kan dessuten benytte seg av uklarheten ved vage begreper til å argumentere at en gitt person både er skallet og ikke skallet gjennom de varianter av de såkalte sorites-paradoksene.

Vage begreper kan derfor brukes i ulike påstander til å utlede logisk en selvmotsigelse fra en rekke premisser som alle virker sanne. I så fall vil vi ha grunn til å tro at all vage begreper er semantisk selvmotsigende. Men dette vil selvsagt være uholdbart da nær sagt alle begreper – i vitenskap som i dagligtale – virker å være vage på nettopp denne måten.

For å unngå disse og andre problemer argumenterer derfor Williamson i Vagueness for at den beste forklaringen på dette fenomenet ikke har noe med genuint vage og uavklarte begreper å gjøre. At begreper virker vage har snarere med det faktum å gjøre at vi ikke vet – og heller ikke kan vite – hvor ulike begrepers presise grenser går. Men, sier Williamson, det at vi ikke vet hvor grensene går, betyr ikke at de ikke er der. Williamson konkluderer derfor med at begreper som «skallet», «tynn» og «tykk» best bør forstås som å ha helt presise grenser for når de er sanne om et objekt eller ikke.

Kunnskap først

I boken Knowledge and Its Limits argumenterer Williamson for en rekke kontroversielle påstander om kunnskap eller den relasjonen vi står i når vi vet at noe er sant. En sentral påstand er at vi ikke kan analysere eller forstå et begrep om kunnskap ved hjelp av andre mer primitive begreper. Tvert imot foreslår Williamson at vi må regne kunnskap som et erkjennelsesteoretisk primitiv som kan benyttes til å belyse andre begreper og relasjoner i erkjennelsesteori, men som selv ikke trenger – eller kan – belyses ytterligere.

I så måte går Williamson helt på tvers av tradisjonell erkjennelsesfilosofi slik den har utviklet seg i den analytiske tradisjonen over de siste 60 årene. Hva mange filosofer har beskjeftiget seg med her, er å forsøke å analysere det «å vite noe» som en spesiell type oppfatning om noe som er sant. Man har foreslått at en slik oppfatning må være godt begrunnet eller generert av en pålitelig mekanisme og så videre. Problemet med disse forsøkene på analyse er at man aldri ser ut til komme unna ulike moteksempler, gjerne kalt Gettier-moteksempler, til analysen av kunnskap. I slike moteksempler virker det rimelig å si at en person tilfredsstiller alle de nødvendige kravene som analysen stiller til kunnskap, uten at denne personen dermed har kunnskap slik historien er fortalt. Hvis det er riktig dom, vil i så fall analysen ikke gi tilstrekkelig betingelser for «å vite noe».

Som Williamson viser i Knowledge and Its Limits er slike eksempler notorisk vanskelige å unngå, og Williamson tar dette som støtte for tanken om at kunnskap snarere er å regne som et begrepslig primitiv. Williamson går derfra videre til å argumentere for at kunnskap er en type mental tilstand som en har bare dersom verden faktisk er slik som den mentale tilstanden presenterer den. Han bruker deretter denne forståelsen til å analysere hva god begrunnelse er, og for at all ens evidens utgjøres av det en vet. Videre foreslår han at hans begrep om kunnskap og evidens viser hva som er galt med en rekke skeptiske argumenter mot at vi kan ha kunnskap (som for eksempel om argumentene mot kunnskap, om fortiden, andres eksistens, andres tanker eller den ytre verden).

Filosofiens filosofi

En rød tråd gjennom Williamsons arbeider har vært å fremme kunnskapens rolle i filosofien uten å dermed gjerde inn et privilegert område der vi har umiddelbar og sikker kognitiv tilgang. I The Philosophy of Philosophy blir disse tankene utviklet videre og brukes til å si noe mer generelt om hva filosofi er, og hva som er gangbar filosofisk metode. Ifølge Williamson kan mye av den moderne filosofiske utviklingen fra René Descartes (1596–1650) og opp gjennom det 20. århundret ses på som en lang og misforstått søken etter et slikt privilegert område for sikker kunnskap og viten. Etter tur har filosofer foreslått at vi har sikker tilgang til våre egne sanseopplevelser eller tanker, eller at språket og våre intuisjoner gir et sikkert grunnlag for all annen og mindre sikker kunnskap.

Williamson er enig i at mange av disse undersøkelsene har vært nyttige for filosofien, men han avviser at det er mulig – eller nødvendig – å finne et slikt sikkert utgangspunkt som man kan basere all annen filosofi på. I tilsvarende argumenter avviser han også at filosofiens fremste rolle er å komme opp med teorier, som om de primært var forsøk på å fortolke eller forklare det filosofer gjerne påkaller seg som umiddelbare fornemmelser og intuisjoner om ulike fenomener. Snarere tar Williamson til orde for at filosofi må kunne begynne med kunnskap og ting vi vet, selv om vi ikke nødvendigvis vet – eller kan vite helt sikkert – at vi vet disse tingene.

Williamson forsøker deretter å vise at denne fremgangsmåten ikke på noen måte gjør det umulig for oss å tenke at filosofens primære arbeidsmetode er de tankemessige refleksjoner som man kan gjøre for seg selv, eller i selskap med andre filosofer, men trygt plassert i den filosofiske lenestolen.

Sentrale utgivelser

  • Identity and Discrimination, 1990.
  • Vagueness, 1994.
  • Knowledge and Its Limits, 2000.
  • The Philosophy of Philosophy, 2008.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Holmen, H.A. The Primacy of Knowledge : A Critical Survey of Timothy Williamson's Views on Knowledge, Assertion and Scepticism, 2007.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg