Tibets historie

Tidlig på 600-tallet evt. ble Tibet samlet til ett rike med Lhasa som hovedstad, og gjennom fremragende militær organisasjon ble det snart en asiatisk stormakt. Tibet førte flere kriger med Kina og erobret i 763 den kinesiske hovedstaden Ch'ang-an.

På 600-tallet kom tibetanerne også i kontakt med buddhismen, både fra indisk-nepalsk og kinesisk side. Buddhismen var imidlertid lenge begrenset til kongefamilien og deler av adelen; først i 779 ble det første tibetanske kloster grunnlagt. Omtrent samtidig fikk den indiske mahayanabuddhismen kongelig beskyttelse, og representanter for den kinesiske buddhismen ble fordrevet. Tibets religiøse orientering var siden i avgjørende grad rettet mot India.

I 842 førte interne stridigheter til kongehusets fall, og Tibets periode som stormakt var forbi. En urolig tid fulgte. På 1000-tallet ble imidlertid en intens kontakt med indisk buddhisme gjenopptatt, og dette førte til buddhismens definitive gjennombrudd i Tibet.

I motsetning til Kina ble Tibet ikke erobret av mongolene på 1200-tallet, men underkastet seg Dsjengis-khan i 1207; mongolene utpekte i 1249 abbeden i det mektige Sakya-klosteret til regent i Tibet. Ved mongoldynastiets fall i 1368 opphørte forbindelsen mellom Tibet og Kina; den ble først gjenopptatt 300 år senere.

I Tibet økte nå klostrene sterkt både i antall og størrelse, og ble etter hvert den dominerende maktfaktor. En serie geistlige og verdslige fyrster fulgte hverandre inntil overhodet for sekten Gelugpa, den 5. Dalai Lama, med hjelp av den mongolske fyrsten Gushri Khan overtok den verdslige makten i 1642 og ble landets statsoverhode, en posisjon som Dalai Lamaene beholdt frem til 1959.

Den 5. Dalai Lama (Ngawang Lobsang Gyatso, 1617–1782) var et dynamisk statsoverhode; han gjorde igjen Lhasa til landets hovedstad og knyttet derved båndet til tradisjonene fra kongedømmets tid. I 1653 besøkte han Beijing, der det ikke-kinesiske mandsjudynasti hadde grepet makten i 1644. Etter mønster fra mongoltiden ble Dalai Lama nå betraktet som keiserens religiøse lærer, mens keiseren skulle være Dalai Lamas beskytter.

Denne fromme fiksjonen hadde ingen umiddelbare politiske følger; på lengre sikt gjorde den det likevel lettere for mandsjuene å gripe inn i tibetanske stridigheter, ikke minst av frykt for en allianse mellom tibetanerne og mongolene, som var blitt vunnet for buddhismen av den 3. Dalai Lama på 1500-tallet.

I 1720 ble en kinesisk militærekspedisjon sendt til Lhasa, og Kina fikk for første gang en fast representasjon i Lhasa. I 1792 grep Kina inn for å slå tilbake en invasjon fra Nepal. Felttoget var vellykket, men førte til at Kina nå gikk inn for å avstenge Tibet fra all kontakt med omverdenen, en politikk som tibetanerne støttet. Fra den følgende tiden stammer bildet av Tibet som «det lukkede land».

Mot slutten av 1800-tallet gjorde britene flere mislykkede forsøk på å opprette forbindelser med Tibet, dels for å fremme handelen over grensen, dels av frykt for russisk ekspansjon i Sentral-Asia. Spenningen kulminerte i 1904 med en britisk militærekspedisjon til Lhasa. Etter å ha undertegnet en traktat med tibetanske myndigheter trakk britene seg tilbake.

I Kina hadde mandsjudynastiet på dette tidspunkt lenge vært i forfall. Da det ble styrtet i 1911 og republikken proklamert, utviste tibetanerne i 1912 alle kinesere fra Tibet og erklærte sin selvstendighet. Flere kinesiske angrep mot Tibets østgrense, det siste i 1931, ble slått tilbake av tibetanerne, som med britisk hjelp foretok en begrenset modernisering, spesielt av hæren. Først i 1935 fikk Kina igjen fast representasjon i Lhasa, og da med klar status av en fremmed makt, på linje med den britiske legasjon.

Under den 13. Dalai Lama (Thubten Gyatso, 1876–1933) hadde Tibet med hell manøvrert mellom stormaktene (Russland, Britisk India og Kina), og oppnådd reell selvstendighet. Sterke krefter i Tibet, spesielt de konservative klostrene, sørget for at den gamle isolasjonistiske politikken ble ført videre, og intet ble gjort for å få medlemskap i internasjonale organisasjoner.

Under andre verdenskrig forholdt Tibet seg nøytralt (i motsetning til Kina) og gav ikke etter for alliert press om å få føre forsyninger til Kina gjennom Tibet.

Høsten 1950 angrep den kinesiske hæren Tibet, og etter å ha nedkjempet sporadisk motstand fra den tibetanske regjeringshær, nådde den Lhasa i 1951. En avtale ble inngått mellom den tibetanske og den kinesiske regjering, den første traktaten mellom de to landene siden 821. Den gav kineserne hånd om forsvar og utenrikssaker, mens Tibet skulle beholde sitt indre selvstyre og det religiøse liv og klostrenes stilling ikke berøres.

I Øst-Tibet satte kineserne likevel i verk en voldsom kampanje mot klostrene; dette utløste i 1956 opprør i store områder. Kineserne svarte med bombeangrep og massiv terror, og en bitter gerilja ble innledet. Den 14. Dalai Lama (Tenzin Gyatso, født 1935) forsøkte i det lengste å unngå å involvere den tibetanske regjering i opprøret, men i 1959 var situasjonen ytterst spent også i Lhasa, og i mars brøt det ut en allmenn oppstand mot kineserne.

Dalai Lama flyktet til India, der han fikk politisk asyl. I mellomtiden ble oppstanden i Lhasa slått ned med hard hånd, og titusener av tibetanske flyktninger strømmet etter hvert til India og Nepal.

Kineserne stengte nå klostrene i hele landet og gjennomførte økonomiske og administrative reformer. I Dalai Lamas sted ble en annen geistlig, Panchen Lama, innsatt. Da også han, som inntil da hadde vært en kinesisk støttespiller, vendte seg mot kineserne i 1964, ble han avsatt og forsvant fullstendig, inntil han i 1970-årene dukket opp i Beijing.

I 1965 ble Vest- og Sentral-Tibet omgjort til «autonom region» og i realiteten administrativt inkorporert i Kina. Storparten av Øst-Tibet var da allerede inngått i kinesiske provinser. Fra 1966–1967 førte kulturrevolusjonen til svært omfattende ødeleggelser av klostre, templer og alle slags religiøse gjenstander i Tibet. Bare et titall av flere tusen klostre unngikk ødeleggelse.

Tibetanerne ble organisert i folkekommuner etter vanlig kinesisk mønster. Mange mistet livet under kinesiske aksjoner eller på grunn av sult. Fra 1979 skjedde en økende liberalisering; flere klostre ble gjenoppbygd og religiøs virksomhet igjen tillatt. For første gang siden 1959 foregikk en beskjeden rekruttering av munker. Kina åpnet for turisttrafikk til Tibet; tallet på utenlandske besøkende steg fra 400 i 1980 til 30 000 i 1987.

Under henvisning til at 1951-avtalen var brutt av kineserne, ble den sagt opp av Dalai Lama i India i 1959. En tibetansk eksilregjering ble dannet, men den har ikke oppnådd internasjonal anerkjennelse. I praksis representerer den imidlertid cirka 100 000 eksil-tibetanere, blant annet overfor de indiske myndigheter.

Tibetansk misnøye gav seg i 1987 utslag i voldsomme opptøyer med tap av menneskeliv i Lhasa; unntakstilstand ble innført. Dalai Lama har aldri kategorisk krevet full selvstendighet for Tibet. I en tale til Europaparlamentet i 1988 fremmet han et kompromissforslag der Kina tilbys overhøyhet i Tibet mot indre tibetansk selvstyre. Dalai Lama fikk Nobels fredspris i 1989, noe som førte til skarpe kinesiske protester.

Han har i 1990-årene særlig advart mot en økende tilstrømning av kinesiske innflyttere, noe som etter hans syn utgjør en alvorlig fare for den tibetanske kulturen.

Den tibetanske lamabuddhismens nest øverste leder, Panchen Lama, døde i 1989. Dalai Lama anerkjente i 1995 seksåringen Gedhun Nyima som den 11. Panchen Lama. Dette tok Kina straks avstand fra og utnevnte en jevnaldrende, Gyancain Norbu, som den rette inkarnasjonen av Panchen Lama. Gedhun Nyima og hans familie forsvant sporløst.

Striden omkring Panchen Lama bidrog til at kampanjen mot Dalai Lama fra kinesisk hold ble ytterligere intensivert. Det er siden tusenårsskiftet blitt ført hemmelige forhandlinger mellom Dalai Lamas utsendinger og Beijing, men med bare små fremskritt. Dalai Lama har gjentatte ganger slått til lyd for utvidet selvstyre innenfor rammen av Folkerepublikken Kina, men Beijing har stemplet ham som «separatist» og «splittelsesmaker» og hevder at han vil løsrive Tibet fra Kina.

Kina har møtt kraftig internasjonal kritikk for sin politikk i Tibet. I disse årene har utenlandske pressefolk bare unntaksvis fått besøke Tibet. Tibetanernes religiøse liv har vært begrenset av restriksjoner og påbud, blant annet et offisielt forbud mot bilder av Dalai Lama i hjemmene. Menneskerettighetsorganisasjoner har også siden tusenårsskiftet rapportert om tortur i tibetanske fengsler.

I juni 2006 åpnet Kina en jernbane fra Golmud i Qinghai-provinsen til Lhasa. Tibet-Qinghai-Abanen, også kalt verdens høyeste jernbane, strekker seg 1142 kilometer fra Golmud til Lhasa. Den nye banen betjenes med spesialkonstruerte tog idet fire femtedeler av banestrekningen ligger i over 4000 meters høyde, med Tanggula-passet som høyeste punkt (5072 meter over havet).

Åpningen gjør det mulig å reise fra Beijing til Lhasa på 48 timer. Tibet-aktivister har oppfordret til boikott av banen, som de mener vil føre til enda større tilstrømning av ikke-tibetanske innflyttere. Dalai Lama har uttalt at han vil vente og se hvilke hensikter Kina har. Kinesiske myndigheter fremhever betydningen av banen for tibetansk næringsliv.

• Tibet
• Dalai Lama
• religion i Tibet
• Kinas historie