Thorkild Bjørnvig

Thorkild Bjørnvig var en dansk lyriker og kritiker. Han ble mag.art. i litteraturhistorie i 1947 og var medstifter av tidsskriftet Heretica. Han debuterte med den lille, men betydelige samlingen kjærlighetsdikt Stjernen bag gavlen (1947), og slo igjennom med Anubis (1955).

Død, avskjed og mennesket som betinget i en kosmisk virvel er sentrale temaer allerede i Bjørnvigs første diktsamlinger. Han utvikler og gjennomarbeider tematikken i de følgende samlingene, blant annet Figur og ild (1959), Vibrationer (1966), Ravnen (1968) og Stoffets krystalhav (1975). Det er en indre sammenheng mellom de tidlige diktsamlingene og hans miljødikt: Delfinen (1975) og Abeguder (1981). Like konsekvent er det at hans seneste samlinger, blant annet Gennem regnbuen (1987) og Siv, vand og måne (1993) omhandler menneskets problematiske forhold til naturen, splittet mellom romantisk naturopplevelse og utnyttelse av naturen.

Bjørnvig var påvirket av blant annet Friedrich Nietzsche og Rainer Maria Rilke og utviklet en lyrisk stil som i sjelden grad makter den høye patos. Utviklingsforløpet i det lyriske forfatterskapet kan følges i essaysamlingene Begyndelsen (1960), Virkeligheden er til (1973) og Også for naturens skyld (1978). Magisteravhandlingen om Rilke (1959) og doktoravhandlingen om Martin A. Hansen, Kains alter (1964), viser Bjørnvig som en betydelig kritiker. Han utga sine erindringer i Pagten. Mit venskab med Karen Blixen (1974), Solens have og skolegården (1983), Hjørnestuen og månehavet (1984), Jordens hjerte (1986) og Ønsket (1987).