Faktaboks

Theodoricus monachus

Theodericus, Theodricus

opprinnelig navn trolig þórir (Tore), av senere historikere også kalt Tjodrek munk eller Tjodrik munk. Muligens identisk med den senere erkebiskop Tore Gudmundsson (1206-1214).Epitetet monachus (= munk) kan være et senere tillegg i håndskriftstradisjonen

Uttale
theodˈoricus mˈonachus
Levetid - kommentar
levde i andre halvdel av 1100-tallet
Virke
Norsk geistlig og krønikeskriver
Familie

Foreldre: Ukjente.

Blad av Isidor av Sevillas Etymologiae. Etymologiae var ett av middelalderens mest spredte verker og hørte til Theodoricus' lesning. Håndskriftet dette bladet stammer fra, er fra 1100-tallet. Bladet er satt sammen av to fragmenter som har vært benyttet som forsterkninger i ryggen ved innbinding av et fogderegnskap i 1623. Håndskriftet fragmentene stammer fra, er sannsynligvis brukt i selve Nidaros. Innholdet på denne siden er fra Etymologiae 8, 9, 3 og omhandler spåkvinner (sibyller) og magikere. Riksarkivet, Latinske fragmenter, Fr. 1186-1187.
/Riksarkivet.
Lisens: CC BY 2.0

Theodoricus monachus var en norsk geistlig historieskriver som levde på 1100-tallet. Han skrev en norgeshistorie på latin som går under tittelen Historia de antiquitate regum Norwagiensium (‘De gamle norske kongers historie’) like før eller etter 1180.

Teksten viser at han hadde kontakt med erkebispesetet i Nidaros og at han har oppholdt seg i Nord-Frankrike. Det er gode argumenter for at han kan ha oppholdt seg i St. Victor-klosteret i Paris.

Teksten

Theodoricus’ tekst er en kortfattet fremstilling av de norske kongers historie i 34 kapitler. Den historiske skildringen begynner med Harald Hårfagre og slutter med Sigurd Jorsalfares død i 1130. Den seneste hendelse Theodoricus omtaler, er opprøreren Øystein Møylas død i januar 1177 (kap. 31). Theodoricus må ha fullført verket etter denne hendelsen og før erkebiskop Øysteins død i januar 1188 (se nedenfor), men kanskje før Øysteins eksil i England 1180–1183. Verket ble altså til i en borgerkrigstid, under birkebeinernes opprør mot Magnus Erlingsson. Theodoricus’ tekst hører til de eldste bevarte norgeshistoriske verker, kanskje bare overgått av Historia Norwegie i alder.

Kapittelnummereringen og overskriftene kan være lagt til i avskrifter etter Theodoricus’ tid.

Innholdet er ordnet kronologisk etter kongene. Av den korte teksten får Olav Tryggvason (kapittel 7–13) og Olav den helliges liv og bedrifter størst plass (kapittel 13, 15–16 og 18–20). Kapittel 17 er en digresjon om malstrøm, og det avsluttende kapittel (20) om Olav domineres av en redegjørelse for kristen tidsregning og hva autoriteter som Eusebius, Isidor, Beda og andre skriver om det.

I prologen dediserer Theodoricus verket til erkebiskop Øystein i Nidaros. Særlig har han benyttet seg av islendernes beretninger, som er overlevert i gamle dikt. Theodoricus begynner med Harald Hårfagre, noe han begrunner med at det før ham ikke fantes noen etablert suksesjon. For tiden før Harald Hårfagre siterer han Hugo av St. Victor (1096–1141) og Sigebert av Gembloux (ca. 1030–1112) som autoriteter. Han har nedtegnet så nøyaktig som mulig en del informasjon om de norske kongene.

Kapittel 1–6

Kapittel 1 diskuterer kun året for Harald Hårfagres tronbestigelse, som Theodoricus setter til 852. Sønnen Erik [Blodøks] med tilnavnet brodermorder får en kort omtale (kapittel 2). Han var grusom og hans hustru Gunnhild enda verre. Etter tre års regjering døde han i England.

Islands oppdagere (kapittel 2) får rundt like mye plass som de to første kongene til sammen. Ingolf fra Hordaland utrustet et skip, kom til Island og begynte å bebygge Island på Harald Hårfagres tid. Det fantes spor etter irer som hadde bodd der lenge før, forteller Theodoricus.

Håkon Adelstensfostres 25 år lange regjering og Harald Gråfells tolv år på tronen får omtrent én side (kapittel 4). Kapittelet ender med Olav Tryggvasons fødsel og Håkon jarls leting etter spedbarnet. Håkon inngår en avtale med danekongen Harald om støtte (kapittel 5). Harald frykter den tysk-romerske keiser Otto, som Theodoricus omtaler som en rettferdig og from mann. Etter å ha sluttet avtalen med Harald drar Håkon hjem til Norge med en stor styrke (kapittel 6). Her kommer han i konflikt med dronning Gunnhild som stadig later som hun flykter, mens han følger etter. Befolkningen blir plaget av store ulykker. Danekongen ber om Gunnhilds hånd på Håkons initiativ. Dronningen reiser til Danmark, hvor Harald lar henne gripe og senke i en myr. Håkon benytter sjansen til å løsrive seg fra Danmark i det keiser Otto angriper den hedenske danekongen for å kristne landet. Håkon forblir en flittig dyrker av avguder.

Kapittel 7–16

I det 29. år av sin regjering får Håkon vite at Olav Tryggvason oppholder seg i England (kapittel 7). Olav hadde tidligere vært i Russland og hadde drevet piratvirksomhet mot Danmark, hvor han ble kristen etter å ha blitt reddet fra fare. Han blir døpt på Scillyøyene og dro til England. Håkon får vite dette og truer Olavs slektninger med døden. De drar til England på hans befaling for å melde at Håkon jarl er død.

I kapittel 8 drar Olav til Norge i følge med flere geistlige som skulle vinne Norge for kristendommen. Han sammenlignes med den romerske keiser Jovian (Iovinianus), som var den første katolske keiser. Han ble keiser etter hedningen Julians død under et felttog i Persia i 363 og førte romerhæren hjem i sikkerhet. I kapittel 9 får Olav kristnet Orknøyene, og i kapittel 10 ankommer han Norge. I Nidaros, den gang en liten klynge av hus, men på Theodoricus’ tid rikets viktigste by, blir han utropt til konge av en mengde mennesker. Håkon jarl blir myrdet like etter. Olav kjemper mot avgudsdyrkelsen og ødelegger en mengde gamle gudebilder på Mære (kapittel 11).

I kapittel 12 sender Olav misjonærer for å kristne Island, hvor kristendommen vedtas på Alltinget (år 1000).

I kapittel 13 omhandler Olav den helliges dåp. Theodoricus følger Vilhelm av Jumièges’ historieverk om de normanniske hertuger (ca. 1050–1070) når han plasserer den i Rouen og ikke i England.

Kapittel 14 omhandler Olav Tryggvasons fall i slaget ved Svolder, som var blodig, samt om årene etter slaget. I kapittel 15 oppholder Olav den hellige seg i England hos kong Æthelred. En eneboer spår ham en strålende fremtid, og han drar til Norge året etter. Han ankommer Selja. Olav erobrer en del av Norge fra Eirik jarl og vinner slaget ved Nesjar mot jarlen Svein Håkonsson, som faller.

I kapittel 16 søker Olav å vinne frafalne kristne tilbake til troen og grunnlegger mange kirker. Styret er rettferdig. Olav gifter seg med Olof Skötkonungs datter Astrid. Knut, konge av Danmark og England, drar med en stor flåte mot Norge. Olav tar tilflukt hos Olof Skötkonung og så hos Jaroslav i Russland. De norske høvdingene blir lokket til troskap mot kong Knuts nevø Håkon, som omkommer i en strømvirvel ved Orknøyene etter et besøk i England.

Kapittel 17

Kapittel 17 er en digresjon om malstrøm med referanser til Plinius’ Naturhistorie og Paulus DiaconusLangobarderhistorie. Theodoricus forklarer langobardernavnet og forteller om hunnernes opprinnelse.

Kapittel 18–23

Augustin er én av de antikke forfatterne Theodoricus gjør bruk av. Dette bildet viser to fragmenter av Augustins traktater over Johannesevangeliet (traktat 99). Håndskriftet er blitt til i Tyskland i annen halvdel av 1000-tallet eller i første halvdel av 1100-tallet. Det har sannsynligvis tilhørt en kirkelig institusjon i Oslo, som bispesetet, domkapittelet eller ett av klostrene. Fragmentene sitter i ryggen på en regnskapsbok. Arkivsignatur: Riksarkivet, Rentekammeret, Lensrsk. Akershus len, landskatt 1612, Hedmark og Østerdalen, 31.6, 27
/Riksarkivet.
Lisens: CC BY 2.0

Kong Knut sender sin sønn for å styre Norge etter Håkons død (kapittel 18). Olav varsles i drømme om at han skal vende tilbake til Norge. Han forlater sønnen Magnus i Russland og reiser til sin svigerfar Olav i Sverige. Våren etter samler han en hær med mange hedninger. Olav vil presse dem til å skifte tro, men de vegrer seg og vil heller reise hjem. Olav tillater dem å dra. Olavs slektninger samler seg hos ham. Theodoricus går over i en digresjon om at menneskene var større og sterkere i tidligere tider. Menneskenes forminskelse drøftes med referanser til autoriteter som Plinius, Lukan, Platon, Hieronymus og Augustin.

I kapittel 19 samler Olav en styrke på Opplandene og dro mot Trondheim. Han ville unngå en stor styrke under ledelse av Svein, sønn av Knut den mektige, i Viken. En fiendtlig hær av bønder samler seg i Nidaros, blant dem høvdingene Tore Hund og Kalv Arnesson. Olav sender Kalvs bror Finn for å tilby fred. Tilbudet blir avvist. Olav var varslet om sitt fall ved en åpenbaring. Theodoricus skriver så utførlig om Olavs fromhet. I det følgende slaget på Stiklestad faller kongen 29. juli 1028 etter Theodoricus beregning. I kapittel 20 følger en fyldig diskusjon om beregning av tid. Biskop Grimkjell fører Olavs legeme til erkebispebyen Nidaros. Til slutt følger et avsnitt om Olavs regjeringstid.

I kapittel 21 sender nordmennene, fulle av anger over sin forbrytelse, fire stormenn til Jaroslav i Russland for å kalle Magnus, Olavs sønn, til konge. Magnus var ti år. Motvillig tillater Jaroslav og dronning Ingegerd at Magnus vender hjem til Norge. Svein, sønn av Knut den mektige, reiser til Danmark og dør. Kong Magnus samler så en flåte og setter kursen mot Danmark (kapittel 22). Han møter den danske kong Hardaknut, De to unge kongene inngår en pakt om at hvis én av dem dør uten arving, skal den gjenlevende få begge kongeriker.

Kapittel 23 utgjør en lengre digresjon som sammenligner pakten mellom Magnus og Hardaknut med den pakt Karl den store sluttet med sin eldre bror Carolomannus.

Kapittel 24–26

I kapittel 24 arver Magnus Danmark i samsvar med den pakt som ble inngått i kapittel 22. Svein, nevø av kong Knut av England, møter Magnus med en flåte, men blir beseiret. På samme tid angriper vandalene (= venderne) Danmark. St. Olav viser seg for Magnus i en drøm og ber ham sette sin lit til Gud. Magnus beseirer så venderne ved Lyrskogshede.

I kapittel 25 forlater Svein Danmark. Magnus forfølger Svein og legger til ved Øresund. Der møter Magnus sin onkel Harald [Hardråde], som ber ham om halve Norge. Magnus er velvillig, men Einar Tambarskjelve går imellom, og det kommer til brudd. Svein slutter forbund med Harald.

Kapittel 26 omfatter en lang digresjon om ærgjerrighet krydret med referanser til romersk historie, om Mithridates av Pontos, og om striden mellom keiser Heraclius (Heraklios) og sassanidekongen Cosdroe (Chosroes), og til slutt om Domitian og Titus.

Kapittel 27–32

I kapittel 27 deler Magnus makten i Norge med sin bror og fordriver Svein fra Danmark. Ett år senere forstår Magnus at døden nærmer seg og overlater makten i Danmark til Svein i henhold til pakten inngått i kapittel 22. En digresjon om pakter med sitater fra Vergil og Lukan. Magnus død og hans ettermæle.

Harald styrer i tyve år, nitten alene (kapittel 28). Han forsøker forgjeves å erobre Danmark og angriper til slutt England, hvor han faller i et slag. Til slutt en oppsummering av Haralds dramatiske liv.

Olav [Kyrre], Haralds sønn, reiser tilbake til Norge med hæren (kapittel 29). Han regjerer i syv og tyve år. Han holder fred og holder skurker i sjakk. Han bygger en katedral i Nidaros, hvor han blir gravlagt. Hans styre var det lykkeligste i Norge fra Harald Hårfagre frem til Theodoricus’ samtid.

Olav etterfølges av sin sønn Magnus Berrføtt (nudipes), som styrer godt i ti år, men dør tidlig. Han blir etterfulgt av sin onkel Magnus som regjerer i ni år. Han ligner mer på Harald Hardråde enn den fredelige faren. Så følger en digresjon om jærtegn som kommer før en betydelig manns død, her eksemplifisert ved tegnene før Karl den stores død.

Kapittel 31 omhandler et opprør mot Magnus etter initiativ at Steigar-Tore, som får oppnevnt en pseudokonge, Svein. Steigar-Tore blir drept i Hålogaland. Magnus angriper så Götaland for å gjenerobre tre bygder. Det blir sluttet fred, og Magnus gifter seg med datter av götenes konge. Magnus reiste så til Orknøyene og plyndret i Skottland og Wales.

Magnus vender tilbake til Norge med stort bytte (kapittel 32). Etter noen år angriper han Irland og erobrer en del av øya. Deretter blir han narret i bakhold av irene og faller. Han etterlot seg tre sønner, Eystein, Sigurd og Olav, som delte makten. Olav dør tidlig, og Øystein dør etter tyve år. Øystein grunnlegger et kloster i Bergen [Munkeliv]. Han anlegger også bygninger og veier, samt en havn på Agdenes. Han sammenlignes med Augustus i så måte.

Kapittel 33–34

Kapittel 33 vies Sigurds store bedrifter på korstog i Det hellige land, hvor han ankommer syv år etter Jerusalems erobring fra hedningene. Han jevner mange hedningebyer med jorden og gir byen Sidon tilbake til de kristne. Kong Baldvin hedrer ham med en flis av Kristi kors. Sigurd må anses som én av de fremste fyrster på den tid.

Det avsluttende kapittelet (kapittel 34) introduserer den senere kong Harald Gille, som kommer over fra Irland, og Sigurds død blir omtalt. Theodoricus avslutter verket med at han vil avholde seg fra å skrive om borgerkrigstiden etter Sigurds død (1130), en tid som er preget av forbrytelser, som manndrap, mened, gudsforakt og plyndring av kirker. Slutten har et lengre sitat av den romerske dikter Lukans epos om borgerkrigene.

Digresjoner og parafraseringer

Theodoricus’ kortfattede historieverk er preget av lærde digresjoner. I flere av dem knytter han an til Romerriket, enten det antikke eller det middelalderlige, altså det karolingiske og tysk-romerske. Den norske historien får verdighet ved at Theodoricus knytter an til den romerske historie. For eksempel får Håkon den onde en parallell i den tysk-romerske keiser Otto II (kapittel 5) og Olav den hellige i Konstantin den store (kapittel 13). Det heter også om Olav den hellige at han hadde fått kongetittel av sine egne på de gamle romeres vis (kapittel 15). Olav Tryggvason får en parallell i Jovian (Iovinianus) (363–364), den første kristne keiser som tilhørte romerkirken (kapittel 8). De kristne keiserne før ham var arianere, og Jovian fikk som den første katolske keiser en fremtredende posisjon i middelalderens kristne historieskrivning.

Theodoricus parafraserer den senantikke kristne ‘Den tredelte historien’ (Historia tripartita), ett av de mest kopierte historiske verker i middelalderen, om Julian den frafalnes død og om at Jovians utropes til keiser. I omtalen av Sigurd Jorsalfares død i avslutningen av verket siterer han de romerske diktere Ovid og Lukan, og det er et ekko av den romerske historiker Sallust når Theodoricus i samme parti omtaler hvordan alle slags avskyeligheter flommet opp som i én kloakk. Theodoricus er påvirket av Paulus Diaconus’ (ca. 720–800) kjente Langobarderhistorie, en av 1100-tallets ‘bestselgere’.

Forfatteren

Epitetet monachus (‘munk’) er ikke kjent i selve teksten, men kun fra 1600-tallsmanuskripter.

Det er antatt at Theodoricus kan være identisk med enten erkebiskop Tore Gudmundsson, kalt ‘den vikværske’ (død 1214), som var kannik i Oslo da han ble utpekt til erkebiskop i 1206, eller biskop Tore av Hamar (biskop 1189—1196), som begge brukte navneformen Theodoricus da de oppholdt seg i det augustinske St. Victor-klosteret i Paris. Begge disse er tatt med i lister over døde personer med tilknytning til St. Victor. Hvis Theodoricus er identisk med én av disse, er tilnavnet monachus sannsynligvis et senere tillegg.

Dedikasjonen av historieverket til erkebiskop Øystein knytter ham til Nidaros, men det er ikke kjent hvor han skrev. Uansett identifikasjon har han hatt opphold i Bergen, Nidaros og Frankrike. Gitt at Øystein, slik det var vanlig for erkebiskoper på denne tiden, må ha hatt en omfattende reisevirksomhet i den nyetablerte kirkeprovinsen, er ikke dedikasjonen et bindende argument for at Theodoricus skrev i Nidaros. Øystein var til stede ved Magnus Erlingssons kroning i Bergen 1163/1164. Nøyaktige daterte og stedfestede dokumenter av Øystein Erlendsson er ellers ikke bevart.

Teksten vitner om lesning av tekster som kunne høre til et nord-fransk bibliotek, som det i St. Victor, og det er ett argument for at han kan være identisk med én av to Theodoricus’er som har oppholdt seg i St. Victor-klosteret i Paris. Han har åpenbart tilhørt en lokal elite, noe som gjorde det mulig for ham å oppholde seg i St. Victor-klosteret i Paris.

Manuskriptene

Tittelbladet fra den første trykte utgaven av Theodoricus og Danenes ferd til Jerusalem, utkommet i Amsterdam 1684
Nasjonalbiblioteket.

Fra 1600-tallet finnes fem manuskripter og en trykt utgave (1684). Samtlige går tilbake på ett enkelt tapt middelaldermanuskript i folio som ble oppdaget i Lübeck i 1620. Teksten deler overlevering med Danenes ferd til Jerusalem, skrevet rundt 1200. Andre tekster overlevert sammen med de to norske verkene, er JosephusBellum Iudaicum («Den jødiske krig») i latinsk oversettelse (en særdeles utbredt historiografisk tekst i middelalderens latinske Europa), samt abbed Vilhelm av Æbelholts (rundt 1127–1203) vita over den hellige Genoveffa (Geneviève).

De bevarte fem manuskriptene er avskrifter av en middelaldercodex i folioformat som bibliotekaren Johann Kirchmann (1575–1643) fortegnet i katalogen for det nyopprettede Stadtbibliothek i Lübeck i 1620–1622. Håndskriftet var blitt overført dit fra byrådet i Lübeck. Det forsvant på 1600-tallet. Kirchmanns sønnesønn Bernhard Caspar Kirchmann utgav første trykte utgave i Amsterdam 1684 på grunnlag av Johann Kirchmanns avskrifter av den tapte codex.

Hvor mange tekstvitner som kan ha eksistert, er uklart. Forfatteren av Ågrip har hatt tilgang til Theodoricus tekst på 1190-tallet. Ellers finnes det ikke spor av verket i norsk middelalder.

Theodoricus’ latinske tekst ble sist utgitt av Egil Kraggerud (2018) på grunnlag av samtlige kjente manuskripter, som alle er sene avskrifter fra 1600-tallet. Den latinske teksten har en engelsk parallelloversettelse, samt en ny norsk oversettelse bak i bindet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bagge, Sverre. 1989. ‘Theodoricus Monachus. Clerical Historiography in Twelfth-century Norway’. Scandinavian Journal of History 14, No. 2 (1989): 113–133.
  • Gunnes, Erik. 1996. Erkebiskop Øystein. Statsmann og kirkebygger. Oslo: Aschehoug.
  • Johnsen, Arne Odd. 1939. Om Theodoricus og hans Historia de antiquitate regum Norwagiensium. Avh. utg. av Det Norske Videnskapsakademi i Oslo, 11. Hist.-Filos. Klasse 1939, nr. 3. Oslo.
  • Karlsen, Espen & Kyrre Vatsend. 2003. “On Theodoricus Monachus’ Use of Late Classical Authors.” Collegium Medievale 16 (2003), 239–264.
  • Kirchmann, Bernh. Casp. 1684. Commentarii historici duo hactenus inediti: Alter de regibus vetustis Norvagicis, Alter, de profectione Danorum in Terram Sanctam, circa annum 1185 susceptam, eodem tempore ab incerto autore conscriptus: cura olim & opera viri clarissimi, Iohannis Kirchmanni, Lubec. nunc primum editi, ab hujûs nepote Bernh. Casp. Kirchmanno. Amstelodami: Waesberge.
  • Kolsrud, Oluf. 1913. Den norske Kirkes Erkebiskoper og Biskoper indtil Reformationen. Diplomatarium Norvegicum: Tillæg til syttende Samling (XVII B). Christiania: Malling.
  • Kraggerud, Egil (ed.). 2018. Theodoricus: De antiquitate regum Norwagiensium. On the Old Norwegian Kings, edited with translation and commentary. Oslo 2018: Novus).
  • Mortensen, Lars Boje. 1993. ‘Det 12. århundredes renæssance i Norge: Teoderik Munk og Romerriget’. I Øivind Andersen & Asbjørn Aarseth (red.), Antikken i norsk litteratur. Skrifter utgitt av Det norske institutt i Athen bind 4. Bergen: Nordisk institutt.
  • —. 1999. ‘Philosophical Learning on the Edges of Latin Christendom. Some Late Twelfth-century Examples from Scandinavia, Poland, and Palestine’. I Sten Ebbesen & Russel E. Friedman, Medieval Analyses in Language and Recognition. Acts of the Symposium, the Copenhagen School of Medieval Philosophy, January 10-13, 1996. København: Det Kongelige Danske videnskabernes selskab/Reitzel.
  • —. 2012. ‘Theodoricus Monachus’. I Medieval Nordic Literature in Latin, eds. S. Borgehammar, K. Friis-Jensen, L. B. Mortensen, Å. Ommundsen. —. 2020. [Anmeldelse av] ‘Egil Kraggerud: Theodoricus: De antiquitate regum Norwagiensium. On the Old Norwegian Kings. Edited with translation and commentary. Oslo 2018’ I Saga-Book vol. 44, s. 210–212.
  • Skovgaard-Petersen, Karen. 2002. «Et håndskriftfund i Lübeck ca. 1620. Om den spinkle overlevering af to norske nationalklenodier». Fund og Forskning 41, 107–27.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg