The Arts and Crafts Movement

Arts and Crafts-bevegelsen hadde både estetiske, sosiale og romantiske idealer, lagt frem av kjente teoretikere og designere, med John Ruskin og William Morris i spissen. Tanken var å bringe estetikk inn i hjemmene til folk flest. Alt fra møbler, tekstiler og andre bruksgjenstander skulle ha en personlig stil og være av god kvalitet, i motsetning til industriens masseproduserte stilkopier.

Den romantiske tanken om den stolte håndverkeren, som elsker og finner mening i sitt arbeid, sto sterkt. Som en protest til fabrikkproduksjon, startet flere utøvere små verksteder. Gamle håndverkstradisjoner ble løftet fram, og estetikken var gjerne inspirert av middelaldersk ornamentikk og folkekunst.

Navnet «Arts and Crafts» ble lånt fra foreningen Arts and Crafts Exhibition Society, som ble grunnlagt i London i 1887. Bokillustratøren Walter Crane var foreningens første leder, fra 1887–1891, og William Morris tok over fra 1891–1893. Deres mål var å promotere og arrangere utstillinger med dekorativ kunst og brukskunst, som tradisjonelt fikk mye mindre publisitet enn «ren» billedkunst, som maleri og skulptur. I 1888 satte de opp den første kunsthåndverkutstillingen, med verker blant annet innen keramikk, metallarbeid, tekstil, tresløyd, glass og interiør.

John Ruskin (1819–1900) var en engasjert britisk tenker som ga ut en rekke bøker der han beskrev og undersøkte sammenhengen mellom kunst, samfunn og arbeidsliv. I bokverket The Stones of Venice (utgitt som tre bind fra 1851–1853) skriver han at arbeideren må få lov til å tenke, og å uttrykke seg med hendene, ikke ved hjelp av maskiner. Ruskin hyllet gotisk arkitektur og middelalderens malerkunst og kritiserte samtidens industrisamfunn. Han mente at kunst og håndverk måtte ha åndelig og moralsk innhold, noe som var uforenlig med fabrikkproduksjon. Ruskin argumenterte for at maskiner og monotont arbeid «dehumaniserte» arbeideren; verdighet og naturlig kreativitet ble tapt når mennesket ble fjernet fra den kunstneriske og håndverksmessige prosessen.

Ruskin støttet, og var forbilde for, en britisk kunstnergruppe som kalte seg prerafaelitter og som hadde sluttet seg sammen i 1848. De var i opposisjon til den måten billedkunst ble undervist på ved kunstakademiet i London, der høyrenessansens idealer og malere som Rafael sto høyt i kurs. Prerafaelittene var opptatt av naturstudier og håndverk, og fant sine forbilder i senmiddelalderens italienske kunst, fordi de mente denne kunstformen var mest i slekt med naturen, og dermed den «reneste».

William Morris (1834–1896) var en britisk tekstildesigner, aktivist, forfatter, oversetter, boktrykker og kunstner, som ble internasjonalt kjent for sine ornamentale tapeter, tekstiler og bokkunst. Han ble inspirert av Ruskins ideer og satte dem ut i praksis med stor suksess. Morris sine dekorative, funksjonelle design er fortsatt i dag sett på som ikoniske for Arts and Crafts-bevegelsen.

Sammen med venner startet han i 1861 interiørfirmaet Morris, Marshall, Faulkner & Co. Dette skulle være en motvekt mot fabrikkproduserte møbler og interiørartikler. Han var lei av «billige», masseproduserte, stilforvirrede og fabrikklagde interiørgjenstander uten funksjon og mening. Han så det som et sosialt oppdrag å bidra til at vanlige folk fikk god estetikk og håndverkskvalitet inn i hjemmene sine, og ikke minst: at produksjonen var utført på moralsk vis.

Morris lot seg særlig inspirere av middelalderkunst, både når det gjaldt visuelle uttrykk og arbeidsmetoder. Han var ikke imot maskiner, men ønsket seg tilbake til et samfunn med mindre verksteder og småskala-produksjon. Produksjonen skulle utføres slik at arbeideren følte samhørighet med utførelsen og produktet, det vil si uten å effektivisere produksjonen ved for eksempel å bryte arbeidsoperasjoner ned i små, separate oppgaver til ulike arbeidere.

I 1875 ble Morris eneeier av firmaet, som da fikk navnet Morris & Co. Firmaet hans var da blitt internasjonalt kjent.

Arts and Crafts-bevegelsen nådde sitt høydepunkt rundt 1900 og spredte seg raskt fra Storbritannia til flere land i Europa samt USA og Japan. I 1897 ble de første yrkesforeninger for kunst og håndverk startet i USA, i Boston og Chicago.

I Storbritannia, så vel som i andre land, ble det avholdt en rekke design- og kunsthåndverksutstillinger og flere fagorganisasjoner og foreninger for håndverksfag ble dannet. Nye, moderne kunst- og håndverksskoler ble opprettet, med linjer for håndverksfag, som kalligrafi, smykkekunst, broderi, bokbinding og lignende. I denne tiden oppstod det samarbeider mellom kunstnere, designere og mindre bedrifter.

Bevegelsen oppstod først i de store byene, men filosofien handlet mye om «det enkle livet» og kjærlighet til folkekunst. Det betydde at det kunne være mer ideelt å bo og arbeide under mer landlige forhold. Mange utøvere valgte dermed å flytte fra byene og slå seg ned på landsbygda der de satte opp små verksteder. Her kunne de studere lokale tradisjoner, og samtidig ble det opprettet noen arbeidsplasser for de lokale innbyggerne.

The Arts and Crafts Movement hadde også en stor betydning for arkitektur, særlig når det gjaldt villa-arkitektur. Mange arkitekter sluttet seg til ideene om å designe et autentisk hjem, i pakt med naturen, omgivelsene og menneskene. De kunne for eksempel eksperimentere med ulike materialer for ett og samme hus, og vinduene trengte ikke nødvendigvis å plasseres helt symmetrisk. Dette var en motsats til datidens rådende arkitektur, som ofte kunne karakteriseres som overdådig, klassisistisk og uten egenart. Engelske arkitekter som Philip Webb, William Lethaby og Charles Voysey lot seg inspirere av tradisjonelle byggemetoder og lokale materialer og hadde fokus på form, funksjon og nøkternhet. Philip Webb designet blant annet sammen med William Morris hans berømte teglvilla i Bexleyheath, The Red House, i 1859.

Ettersom håndverkerne brukte lengre tid og dyrere materiale enn fabrikkene til å produsere sine produkter, førte dette naturlig nok til kostbare, eksklusive produkter. Dermed var det først og fremst de velstående som kunne kjøpe kvalitetsprodukter fra småskala-bedrifter, og ikke de fattige arbeiderne. Dette var i strid med bevegelsens og William Morris sine demokratiske intensjoner om å bringe kvalitet inn i hjemmene til folk flest. Morris og hans kolleger var klar over dette problemet, men det var vanskelig å sette ned prisene uten at det gikk utover lønnsomheten til bedriftene.

Arts and Crafts-bevegelsen førte i tiden rundt 1900-tallet likevel til holdningsendring i måten et håndverksprodukt ble vurdert: Ekte håndverk ble sett på som mer verdifullt enn masseproduksjon på fabrikk. I forlengelsen ble det samtidig rettet et kritisk blikk mot industriarbeid.

Bevegelsen blir betraktet mer som et estetisk skifte og motreaksjon mot industrialismen enn som en egen stilart. Likevel knyttes mange verk og design fra 1860-1870-tallet og opp mot 1920 til uttrykket «Arts and Crafts». Med en fascinasjon for naturlige former og middelaldersk ornamentikk, la bevegelsen grunnlag for stilarten art nouveau, også kalt jugendstil, som ble populær på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Ulike kunstnergrupper, som Wiener Werkstätte i Østerrike og the Prairie School i USA ble også inspirert av Arts and Crafts-bevegelsen.

Masseproduksjon av alle slags gjenstander, deriblant estetiske produkter som bøker, tekstiler, møbler, smykker, fajanse med mer, ble stadig vanligere utover 1900-tallet. Fabrikkene kunne effektivt lage produkter som forbrukere flest hadde råd til. Mange designere så seg nødt til heller å samarbeide med industrien enn å konkurrere med den fra egne småverksteder.

Ideene om den stolte håndverkeren har likevel blitt ført videre av idealistiske kunsthåndverkere og brukskunstnere som fremdeles velger å utføre arbeidet for hånd. Dette til tross for at dette gjør det vanskelig å være konkurransedyktig på pris sammenlignet med fabrikkproduserte varer.