The National Theatre
Khon-forestilling på The National Theatre i Bangkok
The National Theatre
Lisens: CC BY SA 3.0

Teater i Thailand rommer et stort mangfold som spenner fra enkle ritualer og folkelige danseteatertradisjoner til mer spektakulære og utstyrskrevende klassiske masketeaterformer og danseformer. Thailandsk teater preges av nærhet til hoffet (kongen) og til religionen.

Tidlig thailandsk teater

Hun lek dukker
Hun lek-dukker
Hun lek dukker
Lisens: CC BY SA 3.0
Utendørs forestilling Khon- teater 2019
Utendørs forestilling med Khon-teater (2019)
Utendørs forestilling Khon- teater 2019
Lisens: CC BY SA 3.0

Teater, dans og ritualer har gjennom alle tider vært en viktig del av livet i landsbyer, ved hoffet og ved templene i Thailand. Folkekulturen vevde sammen buddhistiske, brahmanistiske, hinduistiske, magiske og animistiske elementer som kom til uttrykk i ulike seremonier og ritualer. Opprinnelig var teater og dans knyttet til jordbruket hvor ulike religiøse seremonier ble oppført i forbindelse med utplanting og innhøsting, for å sikre gode avlinger og god fiske. Andre seremonier var viktige i forbindelse med fester og høytider og ved begravelser.

Også i dag oppføres storslagne seremonier ledsaget av dans, teater, musikk og maskespill i forbindelse med offentlige høytidsdager og begravelser. De største og mest sammensatte blir initiert av kulturdepartementet, gjerne med kongen som beskytter.

Utvikling av thailandsk teater 1200–1900

Monarkiet har spilt en sentral rolle i utviklingen av teaterkunsten i Thailand fra teaterets tidligste historie. Regionale og lokale folkelige danse- og teaterformer ble tidlig tatt inn i hoffkulturen, der de også tidvis ble forsøkt overtatt som hoffets og kongens eiendom og forbudt for folket. Forbudet bidro til at folkekulturen til tider fikk vanskelige vilkår, samtidig som utviklingen av thailandsk teater i perioder ble tett knyttet til kongen og hoffets verdier.

Hoffets betydning for teateret blir tydelig i løpet av Sukhothai-perioden (1240–1438), og kanskje enda mer i Ayatthaya-perioden (1350–1767), da det thailandske teateret endret seg i den retning som vi kjenner det i dag. I denne perioden ble bevegelsesmønstre og mudras fra det indiske Natyashastra tatt inn i dansen. Kongen og hoffet finansierte teatervirksomheten og bidro med koreografier, til å utvikle og nedskrive dramatisk materiale og til opplæring av dansere og andre kunstnere. Under Rama IVs regjeringstid på midten av 1800-tallet ble det innført lover og reguleringer i et forsøk på å demokratisere teatervirksomheten slik at det igjen ble tillatt for ikke-kongelige å spille teater. Demokratiseringsprosessen fortsatte gjennom kong Rama Vs og Rama VIs regjeringstid (1868–1925).

Etter 1900

Først med kulturrevolusjonen i 1932 ble hoffteateret nedlagt, og regjeringen fikk ansvaret for å produsere og videreføre teatertradisjonene. Private teatergrupper kunne etablere seg og fikk spille teater. Etter 1932 har skoler, universitet og andre læresteder hatt en sentral rolle i bevaring og produksjon av teater, utvikling av og rekruttering til teateret.

Vestlige teaterformer ble først introdusert ved hoffet i Thailand på begynnelsen av 1900-tallet. I utgangspunktet uttrykte den vestlige innflytelsen seg gjennom produksjoner av ulike musikkdrama og musikaler. Senere inspirerte det vestlige taleteateret i kongelige kretser til nyskrevet dramatikk etter vestlig mønster, men på thai.

Rundt 1960- og 1970-tallet ble det tydelig at det vestlige teater hadde fått innpass ved universitet og læresteder. Thailandske lærere som hadde studert i vesten, tok med seg sine kunnskaper om vestlig teater og underviste i drama og teaterklasser.

Realistisk teater og modernistiske stykker spilles fortsatt i noen grad ved enkelte lærersteder og universet. Produksjonene er sjeldne, noen ganger velger studenter og lærere å legge avgangsforestillingene andre steder enn ved universitetet, for eksempel utendørsteater, i forbindelse med store shoppingsentra eller ved hoteller. På den måten håper man å nå et større og mer sammensatt publikum.

Ulike former

Folkelig dansedrama

Folkelige dansedrama-former finnes i alle Thailands regioner, og de har alle sine karakteristiske særpreg. I Nord-Thailand setter en rekke ulike etniske grupper sitt preg på kulturlivet i regionen, sentralt i Thailand er likay (et talt dansedrama) det mest populære folkelig teateret, mens Sør-Thailand kan skilte med danseteatertradisjoner som viser innflytelse fra Malaysia og islam.

Klassisk thailandsk teater

Lakon nai
Lakon nai-dansere
Lakon nai
Lisens: CC BY SA 3.0

Det klassiske thailandske teateret består i dag av tre hovedformer. Dansedrama (lakon), masketeater (khon) og skyggeteater nang yai. I tillegg finnes en rekke dukketeaterformer (hun). Det klassiske teateret bærer preg av at de har utviklet seg i nær tilknytning til hoffet.

Lakon

Manorha i Baan Silapin, Bangkok
Manorha i Baan Silapin, Bangkok
Manorha i Baan Silapin, Bangkok
Lisens: CC BY SA 3.0
Hun lek
Dukkeførerne i Hun lek er tydelige på scenen
Hun lek
Lisens: CC BY SA 3.0

Det klassiske dansedramaet lakon består av en rekke former som blander dans og skuespill. Mytegrunnlaget kan variere og består av fortellinger og myter, folkesanger og de buddhistiske jakata-fortellingene. Lakon nok ble tradisjonelt oppført av mannlige dansere og lakon nai av kvinnelige tempeldansere. I alle formene bærer skuespillerne flotte forseggjorte og glitrende kostymer som er en arv fra hoffkulturen.

Blant de eldste av de klassiske dansedramaene er nora chatri, eller manora, som fortsatt i dag er en populær danseteaterform også på landsbygda, særlig i de sørligste deler av Thailand. Formen bygger på myten om kinnari-folket, som er halvt menneske og halvt fugler. Dansen er stilisert med betydningsbærende bevegelsesmønstre etter mønster av de indiske dansene og Natyashastra. Men det thailandske danseteateret skiller seg fra det indiske også fordi det anvender andre og færre mudras og betydningsbærende bevegelsesmønstre enn de indiske dansene. Universitetet i Nakon Sri Thammarat har vært en betydelig faktor for utvikling og tradering av manora. Formen ble introdusert i Bangkok rundt 1800-tallet og har siden 1900-tallet fått økt oppmerksomhet i området.

Fortsatt er den religiøse dimensjonen tydelig til stede i teaterhendelsen, og varianter av manora-teateret oppføres også i dag i Sør-Thailand som ritualer der underholdningsfunksjonen er neddempet. Hovedrollen er lett gjenkjennelig gjennom sin rikt utsmykkete og fargerike kostyme med en bakside formet som en fuglestjert.

Khon-teateret er et masketeater som kombinerer dans, korsang og resitasjoner ledsaget av musikkakkompagnement. Khon-teateret baserer seg på historiene fra Ramakien, som er den thailandske versjonen av Ramayana -historiene. Dansen var i utgangspunktet røff, med bastante hopp og med et militant preg, i motsetning til den mer delikate, myke og flytende dansestilen i lakon-teateret. Dette har imidlertid endret seg, og lahon-teateret har blitt mindre militant og gjør bruk av mykere bevegelser.

Også khon-teateret har glitrende, forseggjorte masker og kostymer i hoffteaterstil. Typegalleriet består av guder, demoner, halvguder, aper og kongelige personer. Ikke alle karakterene er maskerte, men hovedkarakterene i Ramakien-fortellingene er lett gjenkjennelige på grunn av de karakteristiske maskene. Hanuman, den hvite apen som er lederen av apehæren, er hvitmalt med en stor åpen munn, mens helten Rama er grønn. For skuespillerne er maskene hellige, de oppbevares på spesielle steder, og små ritualer oppføres til maskens ære før forestilling. Khon-teateret står på UNESCOs verdensarvliste.

Skyggeteateret

Skyggeteateret består av to hovedformer. Nang yai er mest kjent i de sentrale strøk av Thailand. Dukkene er store, én til to meter, de er laget av skinn og er gjerne ovale eller tilnærmet rektangulære. Flere dukker settes i spill samtidig. Hver dukke beveges på begge sider mot et lerret av en dukkefører som danser en koreografert dans. Nang yai oppfører scener fra Ramakien og akkompagneres av et musikkensemble.

Skyggeteaterformen nang thalung spilles med mindre dukker som blir manipulert av en dukkefører. Formen er best kjent i Sør-Thailand hvor den etter 1990 er blitt stadig mer populær og samler folk fra ulike etniske grupper og religioner. Tekstgrunnlaget er ofte Ramakien, men også lokale legender og historier veves inn. Formen preges av mye humor og sosial satire.

Dukketeater

Dukketeater brukt i skoletime
Dukketeater blir brukt i engelskundervisningen i barneskolen
Dukketeater brukt i skoletime
Lisens: CC BY SA 3.0

Dukketeater (hun) er svært populært og finnes i mange varianter i Thailand. Allerede fra Ayhatta-perioden kjenner vi fire ulike hun-former. Dukketeateret i dag har ulike funksjoner og svært forskjellige uttrykk. Enkelte av dukketeatergruppene konsentrerer seg om de mer klassiske formene, for eksempel lakon lek og hun krabat. I disse formene har dukkene kostymer, slik vi finner de i khon-teateret. Lakon lek-dukkene er cirka én meter høye og manipuleres av tre dukkeførere som er godt synlige på scenen når de beveger dukkene, samtidig som de danser en koreografert dans.

Andre dukketeatergrupper produserer forestillinger som er forskjellige fra det klassiske teateret. Her brukes dukker som er mer moderne i klesstil og utforming. Dyr, overjordiske vesener og fiktive figurer er del av dukketeateret – også gjenkjennelige figurer fra samtiden både fra inn- og utland. Dukketeater inngår også som del av skolens undervisning, for eksempel i språkopplæring og undervisning om fremmede religioner og kulturer.

Dagens teater

Kongehuset har også i moderne tid hatt en viktig rolle som beskytter for thailandsk kunst, kultur og teater. Ved innsettelsen av den nye kongen i Thailand i 2019 ble kongen feiret i én uke (22. til 28 mars) med teater, dans og musikk. Over hele Thailand ble det spilt gratis forestillinger for alle interesserte fra tidlig morgen til kveld. Flere tusen kunstnere, dansere, sangere og skuespillere opptrådte. Folkelige og klassiske teaterformer ble spilt om hverandre og blandet sammen med operetter, klassiske og mer folkelige dukketeaterforestillinger og skyggeteater.

The National Theatre i Bangkok har spesialisert seg på khon-forestillinger, men det spilles også teater på mindre scener og på hoteller og i kultursentre. Thailand har lange tradisjoner i å oppføre storslåtte dragshow. De spilles i klubber og på barer og er godt besøkt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg