Det fantes noen reisende teaterkompanier som var virksomme i New York før og etter den amerikanske uavhengighetserklæringen. Det var byens velstående borgere som bygde teatrene, og innen 1825 var New York den viktigste teaterbyen.

Likevel kan man ikke snakke om noen nasjonal scenekunst i USA før mot slutten av 1800-tallet. Inntil midten av 1800-tallet var det i stor grad engelske skuespillere som dro på turneer i statene, blant annet kjente skuespillere som Edmund Kean, William Macready og Julius Brutus Booth. Senere kom europeiske stjerner som Sarah Bernhardt og Eleonora Duse på lengre gjestespill i USA. Også amerikanske skuespillere reiste på slike turneer i løpet av århundret. Noen av dem var Edwin Forrest (1806–1873), David Warfield (1866–1951) og kompaniet til Barrymore-familien.

Tradisjonelt teater

Ensemblespill på faste teatre forekom nesten ikke før første verdenskrig, med unntagelse av Edwin Booth, som i 1869 prøvde å skape en fast Shakespeare-scene i New York. USA har tradisjonelt ikke hatt noe statsstøttet teater, og de fleste scener er i stor grad drevet forretningsmessig og delvis av store truster. Landet opplevde da heller ikke noen nasjonal dramatikk før langt inn på 1900-tallet.

Etter 1918 forandret dette seg sterkt. En rekke kunstnerisk nyskapende teatre ble startet, som Washington Square Players, Provincetown Players, Theatre Guild og Civic Repertory Theatre.

Universitetene har betydd mye for teaterutviklingen, både gjennom sin praktiske og teoretiske undervisning og ved å legge forholdene til rette for et allsidig studentteater. I mellomkrigstiden vokste det frem en nyskapende amerikansk dramatikk preget av nye måter å kombinere tradisjonelle dramatiske former med modernistiske retninger, som drømmespillteknikk, stasjonsdrama og ekspresjonisme. Blant de viktigste navnene fra denne tidens dramatikk er Eugene OʹNeill og Maxwell Anderson. Noen av periodens ledende skuespillere var Eva le Gallienne, Helen Hayes, Walter Hampden og komedieparet Alfred Lunt og Lynn Fontanne.

En egen amerikansk versjon av K. S. Stanislavskijs metode for en naturalistisk skuespillerstil vokste frem med Lee Strasberg (1901–1982), som i 1931 startet The Group Theatre sammen med Harold Clurman og Cheryl Crawford. Dermed ble det skapt en tradisjon for ensemblespill, ikke minst gjennom virksomheten til Actors Studio i New York, som Strasberg ledet fra 1951.

Regissørene Elia Kazan og Joseph Papp (1921–1991) introduserte et moderne regiteater. Kazan var den ledende regissøren på Broadway i 1940-årene og ble særlig kjent for sin oppsetning av Tennessee Williams' En sporvogn til begjær. Papp grunnla i 1954 Shakespeare Workshop, som senere ble til New York Shakespeare Festival, med friluftsforestillinger i Central Park, og ledet teatrene i Lincoln Center i 1970-årene og senere The Public Theatre.

Theatre Guild var dramatikernes eget teater og fikk betydning for nyere amerikansk dramatikk. Foruten Tennessee Williams kan man nevne Arthur Miller, Edward Albee og etterhvert Neil Simon, Lillian Hellman, Jack Gelber og senere dramatikere som Sam Shepard og David Mamet. I mye større grad enn det europeiske har amerikansk teater vært et kommersielt teater, men fund raising og private sponsorer har spilt en desto større rolle for å opprettholde en stabil virksomhet. Lincoln Center Repertory Theatre, som åpnet i 1963 med Arthur Millers Etter syndefallet i Elia Kazans regi, fikk stor betydning.

Sentrum for amerikansk teater har siden 1800-tallet vært teatergaten Broadway i New York. Her utviklet det unikt amerikanske musikkteateret, musikalen, seg i første halvdel av 1900-tallet – i en smeltedigel av importert europeisk musikkteater (opera, operette) og i det amerikanske varietéteateret, delt i den mer familievennlige vaudevillen og den mer grovkortete burlesken. Sjangeren kom til å bli USAs dominerende bidrag til det internasjonale teateret, med komponister og tekstforfattere som George & Ira Gershwin, Cole Porter, Jerome Kern, Richard Rodgers, Larry Hart og Oscar Hammerstein II.

I andre halvdel av 1900-tallet var hovedskikkelsene Frederick Loewe & Alan Jay Lerner, Jerry Herman og Fred Ebb & John Kander og regissøren og koreografen Bob Fosse. Sjangeren preges av at den ga uvanlig stor plass til kvinnelige utøvere, som Gertrude Lawrence, Ethel Merman, Mary Martin, Julie Andrews, Liza Minnelli og Bernadette Peters.

Bortsett fra verkene til den nyskapende og sterkt eksperimentelle Stephen Sondheim opplevde musikalen en kunstnerisk tørke fra 1970-årene, og Broadway ble invadert av langt mer kommersielt, pop/rockpreget europeisk musikkteater. Musikalen er likevel fortsatt den dominerende teaterformen i New York og er en stor turistattraksjon i USA.

Nyskapende teater

Off-Broadway ble betegnelsen på teatre i New York som har arbeidet mindre kommersielt og vært dramatisk nyskapende, mens off-off-Broadway siden 1960-årene har vært innbegrepet for et ikke-kommersielt og eksperimenterende teater.

Viktig for utviklingen av off-off-Broadway var Ellen Stewarts legendariske teatersenter La Mama, som ble startet i 1961, også på grunn av de europeiske gjestespillene som er blitt vist der. En av de viktigste teatergruppene i 1960-årene var The Living Theatre, grunnlagt av Julian Beck (1925–1985) og Judith Malina (1926–2015), og med Paradise Now i 1968 som sin mest betydningsfulle forestilling. The Bread and Puppet Theatre arbeidet med kjempestore dukker på en nyskapende måte, mens Richard Schechners Performance Group integrerte publikum på en måte som var inspirert av det polske teaterlaboratoriet til Jerzy Marian Grotowski.

Performance Garage i Wooster Street ble et sentrum for mye av den nye teatervirksomheten i 1970- og 1980-årene, også etter at Performance Group hadde arbeidet der. Det gjaldt for eksempel prosjektgruppen Wooster Group, grunnlagt i 1980, som under regissøren Elizabeth LeCompte (født 1944) har spilt mye i Europa, inkludert flere ganger i Bergen på BIT Teatergarasjen. De har arbeidet mye med tekstparafrasering og multimedia, også i forhold til klassikere, slik som i forestillingen Brace Up basert på Anton Tsjekhovs Tre søstre. Her foregikk spillet mellom skuespillere på skjerm og i sanntid (1991, 2003).

Det visuelle teater, kalt theatre of images, ble til dels utviklet av Robert Wilson i kjente oppsettinger som Einstein on the Beach og Civil Wars. Det har betydd en revolusjon når det gjelder å realisere et teater med utgangspunkt i det visuelle. Robert Wilson ble engasjert til å sette opp Peer GyntDet Norske Teatret i Oslo og Den Nationale Scene i Bergen i 2005, og i 2017 var han i Oslo for å sette opp en bearbeidelse av Edda-kvadene gjort av Jon Fosse på Det Norske Teatret. En annen sentral regissør i det nyskapende amerikanske teater var Richard Foreman, kjent for det han selv kaller Ontologic-Hysterical Theatre. Denne teaterformen er dels inspirert av Bertolt Brecht, dels av visual performance.

Utenfor New York var det særlig fra 1970-årene grupper inspirert av Commedia dell'Arte som tok opp aktuelle politiske og sosiale problemer. Den mest kjente er The San Francisco Mime Troupe, som igjen inspirerte Luis Valdez til gjennom sitt spanskspråklige El Teatro Campesino å ta opp problemene til de meksikanske landarbeiderne i det vestlige USA.

Fra midten av 1980-årene har det også vokst frem et mer institusjonelt preget teater utenfor New York, som American Repertory Theatre på Harvard og Mark Taper Forum i Los Angeles. The Guthrie Theatre i Minneapolis er et av de viktigste regionalt baserte teatrene i USA. Av yngre nye regissører kan nevnes Peter Sellars, med nye frie innfallsvinkler til klassikerne, og Reza Abdoh, som er iransk-amerikaner og representerte en ny multikulturell trend tidlig på 2000-tallet. Nature Theatre of Oklahoma ble grunnlagt i 2004 i New York av Kelly Copper og Pavol Liška, og er kjent for sin lek med genre og tilsynelatende umulige utfordringer. De viste Burt Turrido. An OperaFestspillene i Nord-Norge i 2022. Det er en parodi på den amerikanske Wild West-kulturen.

Afro-amerikansk teater har gjort seg gjeldende siden 1800-tallet, og i 1940- og 1950-årene eksisterte American Negro Theatre i New York. Samme sted har Negro Ensemble Company vært i drift siden 1967 som et viktig samlingssted for svarte amerikanske teaterkunstnere. Det har vært snakket om en Black Theatre Movement i USA, uten at betegnelsen ennå ser ut til å ha fått noen offisiell status.

Amerikanske urfolk har fortsatt å uttrykke sin identitet gjennom religiøse ritualer og storytelling. Native American Theatre Ensemble har benyttet seg av vestlige teaterformer og bidratt til utviklingen av en egen indiansk dramatikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg