Teater i Argentina

En ny teaterbevegelse skjøt fart i 1930-årene med blant annet Teatro del Pueblo, grunnlagt av Leónidas Barlettas, som ville utvikle et nytt publikum. Teaterkompaniet La Máscara ble startet av Juan B. Justos i 1939 og spilte ny internasjonal dramatikk. Dramatikeren Carlos Gororstiza ble en sentral regissør gjennom sine oppsetninger med La Máscara, som var preget av søken etter både det sosiale, nasjonale og politiske. Osvaldo Dragún var påvirket av Bertolt Brecht og ekspresjonismen og skrev dramatikk for den såkalte peronismen. Han startet teatergruppen Fray Mocho.

Til tross for politisk uro har teateret i Argentina virket forbløffende vitalt siden 1950-årene, og fra 1960-årene vokste det frem en ny generasjon dokumentarisk inspirerte teaterfolk og dramatikere. Antonin Artaud og absurdismen satte blant annet sitt preg på dramatikeren Eduardo Pavlovsky (1933–2015), som var psykiater og spesialist på psykodrama. Han ville belyse den aktuelle situasjonen i 1970-årene, blant annet i El señor Galindoz, et stykke om fysisk og mental tortur, noe som kan knyttes til militærdiktaturet. Det kom også inn avantgardistiske impulser, og i 1981 ble Teatro Abierto ('Det åpne teater') grunnlagt og rakk å vise en rekke forestillinger før de måtte legge ned. Senere blomstret teater i kafeer som café-konserter med en-persons show som unngikk politisk og religiøs sensur.

Teatret tok seg opp igjen etter at juntaen ble oppløst i 1983. To av de viktigste større teatrene i Buenos Aires er nasjonalteatret Cervantes og statsteatret San Martín. Teatro Colon, som ble bygd i 1908, er Buenos Aires' operahus.

Teatret i Argentina etter militærdiktaturet har vært preget av at dramaturger nå spiller en stor rolle, samtidig som det har vært en konsolidering av Stanislavskij-systemet for skuespillere. Det har også utviklet seg rituelle teaterformer knyttet til de etniske minoritetene, kreolsk sirkus og folkelige festivaler og karneval. Kontakten med Odin Teatret har betydd mye for det, samtidig som trenden med fysisk teater også har tatt opp i seg det visuelle og tablåtrenden, ikke minst inspirert av den legendariske polske teatermannen Tadeusz Kantor. Også den øst-tyske dramatikeren Heiner Müller har fått et nedslagsfelt i måter å tenke teater på.

Ana Alvarado har vært en sentral regissør i et mer visuelt inspirert teater, og det har også Daniel Veronese og Emilio García Wehbi, som alle har stått for et estetisk og visuelt teater. Pompeyo Audivert (1959–) har arbeidet med installasjons-performances, blant annet i forestillinger som Marcos, 1993, og Mueseo Sporte, 1995. Cristina Banegas (1948–) har laget flere performance-inspirerte forestillinger basert på tekster av kjente argentinske poeter som Juan Gelman og Leónidas Lamborghini. Kompaniet La Organización Negra har arbeidet med et fysisk teater basert på det kroppslige som kan minne om det spansk-katalanske kompaniet La Fra dels Baus, med sterk musikk og lysbruk. Den kjente tyske koreografen Pina Bausch har latt seg inspirere av argentinsk tangomusikk i blant annet Bandoneón.

Argentinske teaterkunstnere fra 1980- og 1990-tallet har også vært sentrale på 2000-tallet, samtidig som nye kompanier og grupper har kommet til. Det gjelder blant annet regissøren Citons Rafael Spregelburd (1970–), som har hatt stor suksess i Tyskland med sitt eksperimentelle teater, og Alejandro Tantanian (1966–), som har utviklet et sterkt poetisk teater og som i 2017 overtok ledelsen på Teatro Nacional Cervantes i Buenos Aires.

• Argentina
• Argentinas samtidshistorie
• Argentinas litteratur
• teater