Tartus marinebase

Marinebasen i Tartus er en russisk marinebase på kysten av Syria, som ble etablert under den kalde krigen. Basen er Russlands eneste gjenværende utenfor området som utgjør det tidligere Sovjetunionen, og den fikk fornyet rolle da Russland høsten 2015 engasjerte seg direkte i Syriakrigen. I januar 2017 ble det inngått en avtale om forlenget leie i 49 år, med mulighet for å forlenge med 25 års-perioder.

Tartus-basen er definert som et logistikk-anlegg og teknisk støttepunkt.Anlegget ligger i havnebyen Tartus, om lag to mil nord for grensen til Libanon. Tartus har en dypvannshavn som tjener både sivile og militære formål, og er Syrias nest største. Byen har en historisk strategisk betydning, og ble grunnlag som fønikisk koloni, senere brukt til militære formål også av korsfarere og tempelriddere.

Tartus-basen ble til som følge av en avtale inngått mellom Syria og Sovjetunionen i 1971. Syria var da, sammen med Egypt og Sør-Jemen, Sovjetunionens fremste partner i Midtøsten. Hensikten var å etablere et støttepunkt for den sovjetiske middelhavsflåten, og basen ble videreført da tilsvarende anlegg i Alexandria og Marsa Matruh, begge i Egypt, ble avviklet i 1977.

Anlegget er blitt opprettholdt av Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd, men forfalt på 1990-tallet, da det russiske forsvaret ble svekket som følge av økonomiske problemer. Etter omorganisering av den russiske marinen er Tartus del av Svartehavsflåten. Russland startet et program for gjenoppbygging og utvidelse av Tartus i 2009.

Ut over den direkte bruken under Syriakrigen, hvor Russland også satte inn marinefartøyer, har basen verdi i Russlands bestrebelser på å styrke sin innflytelse i Middelhavsområdet så vel som i den arabiske verden.

Tartus er bemannet med russisk personell. Anlegget tillater anløp av Russlands samtlige fartøyer, med unntak av hangarskipet Admiral Kuznetsov, som i 2016 seilte i farvannet utenfor Syria.