Olduvaidalen
Olduvaidalen i Tanzania er et viktig funnsted for fossile mennesker og steinredskaper. Av den grunn kalles Olduvai ofte «menneskehetens vugge».
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Området som utgjør dagens Tanzania var et av de første befolkede områdene i menneskehetens historie. Mens internasjonal handelsvirksomhet førte med seg relativ tidlig etablering av bysamfunn og utvikling av swahili-kulturen i kystområdene, var det først med handelskaravanene på 1700- og 1800-tallet at det tanzanianske innlandet ble åpnet ordentlig opp for omverdenen.

Den portugisiske oppdageren Vasco da Gama kom til østkysten av Afrika i 1498, og Portugal la under seg Zanzibar i 1503, men gjorde lite forsøk på å reise innover det afrikanske kontinentet. I 1698 ble Zanzibar og andre deler av Swahilikysten innlemmet i Sultanatet Oman. Med økende innflytelse og velstand i regionen begynte også europeere å fatte interesse for Swahilikysten og dens indre områder. Fra 1840–1850 tallet ankom britiske misjonærer og utforskere, blant andre Richard Burton, John Speke og David Livingstone. Storbritannia tok gradvis over mer makt på Zanzibar, og opprettet Zanzibar som sitt protektorat i 1890. Berlinkonferansen i 1884–1885, der de europeiske stormaktenes delte Afrika seg imellom, førte til at Tyskland underla seg fastlandsdelen av dagens Tanzania – Tanganyika, som ble etablert som tysk protektorat. Tysklands nederlag i første verdenskrig i 1918 førte til at Tanganyika av Folkeforbundet ble overdratt til Storbritannia som mandatområde.

Tanganyika ble selvstendig 9. desember 1961 med Julius Nyerere som statsminister; året etter ble landet republikk og Nyerere valgt til president. Zanzibar ble selvstendig fra britene 10. desember 1963. I 1964 slo Tanganyika og Zanzibar seg sammen under navnet Den forente republikken av Tanganyika og Zanzibar. Senere samme år skiftet landet navn til Tanzania, som er en kombinasjon av navnene på de to tidligere landene.

Eldre historie

Zinjanthropus boisei
Hodeskallen til en Zinjanthropus boisei funnet av Mary Leakey i Olduvaidalen i 1959.
Av /Olduvai Gorge Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Noen av de eldste fossilfunn av hominidene, menneskets tidlige forfedre, er gjort i Olduvaidalen i den nordvestlige delen av Tanzania. Av den grunn kalles Olduvai ofte «menneskehetens vugge». De eldste fossilene etter hominider er fra arten australopithecus afarensis, og er mellom 3,6 og 3,8 millioner år gamle. I 1978 oppdaget Mary Leakey de eldste fotavtrykkene man har funnet etter hominider. Avtrykkene ble satt i vulkansk aske for 3,7 millioner år siden, og er det eldste beviset på oppreist gange hos menneskenes forfedre. Det er også gjort en rekke funn fra jernalderen over store deler av Øst-Afrika.

Historikere antar at området som i dag utgjør fastlands-Tanzania var befolket av khoisanfolk for 10 000 år siden. For mellom 3000 og 6000 år siden kom kusjittiske folkeslag nordfra og brakte med seg jordbruksteknologi. Dagens befolkning nedstammer fra bantutalende folk som flyttet til dette området østfra, sannsynligvis ved begynnelsen av vår tidsregning. Khoisanfolket ble etter hvert absorbert inn i de nye folkeslagene. De fleste bantuene levde i små og spredte lokalsamfunn, men det var også mer organiserte stater ved Victoriasjøen og Tanganyikasjøen, særlig fra begynnelsen av 1600-tallet. Frem mot 1700-tallet var disse i stor grad isolert fra kystbefolkningen. Innlandet var befolket av en rekke etniske grupper som tok form fra midten av den andre årtusen, og som bidro til politisk og sosial organisering. De fleste var jordbrukere som samtidig drev husdyrhold.

Historien til kystområdene i dagens Tanzania går minst 2000 år tilbake i tid, da sjøfarere fra spesielt Arabia og Persia besøkte området. Fra om lag år 600 økte handelen i omfang og fikk et økt internasjonalt preg. Monsun-vinden sto svært sentral for denne handelen. Fra november til februar manøvrerte arabiske, persiske og indiske sjøfolk tradisjonelle seilbåter (dhow), nordover til Asia, for så å returnere når vinden snudde mellom april og september. Det hevdes faktisk at i handelen over Indiahavet knyttet sammen flere mennesker enn den kanskje mer kjente Silkeveien.

Det ble handlet i krydder, skjell og kopra – det tørkede kjøttet i kokosnøtter som blant annet brukes til produksjon av margarin, kokosolje og såpe. Etter hvert ekspanderte handelen til også i inkludere andre varer som elfenben, gull, korn, tømmer, huder, skinn, levende dyr – og periodevis slaver. De såkalte Zanj-oppørene mellom år 869 og 883, der slaver av hovedsakelig afrikanske opprinnelse klarte å ta over kontrollen av Basra i sørlige deler av dagens Irak, regnes som bevis på at slaver ble importert fra Øst-Afrika til dette området. Som resultat av opprøret ble derimot denne handelen avviklet. Bomullstekstiler var en av de viktigste varene som ble fraktet tilbake til Swahilkysten, men etter hvert som handelen ekspanderte til områder i Nord-Afrika, Europa og Kina (foruten India, Persia og Arabia) økte også omfanget av varer som ble importert. Nye matvarer, bygningsmaterialer og luksusprodukter, samt våpen, ankom for første gang Swahilikysten.

Siden det kun var mulig med én tur-retur reise i året, måtte de tilreisende handelsfolkene oppholde seg langs kysten i flere måneder av gangen. Enkelte handelsfolk valgte å slå seg ned i området og stiftet familie med lokale kvinner. Dette ga grunnlaget for etableringen av de karakteristiske steinbyene (stonetowns) langs kysten fra starten av 1000-tallet, introduksjon av islam og av utviklingen av swahili-kulturen. Den første kjente moskeen ble bygd i Kizimkazi, sør på øya Unguja (Zanzibar) av folk fra Persia (Shirazi), og kan dateres tilbake til år 1107. Blant handelsbystatene som vokste frem på kysten var Kilwa, som ble etablert av på 900-tallet og vokste frem til å blitt regionalt handelssenter. Som flere andre småstater som vokste frem langs kysten var Kilwa ledet av dynastier med persisk og arabisk innflytelse.

Arabiske handelsfolk brukte navnet «Zanj» som betegnelse på kysten av øst-Afrika og på flere av øyene i Det indiske hav («swahili-kysten»), samt befolkningen som bodde der. Zanj er også opprinnelsen til stedsnavn.

Kolonitid

Steinbyen
Det gamle fortet i Steinbyen, det historiske sentrum av Zanzibar by.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Portugal

Helt mot slutten av 1400-tallet innledet Vasco da Gamas ankomst til Swahilikysten Europas interesse for og innflytelse over området. Portugiserne ankomst representerte også slutten på en relativt fredelig periode preget av blomstrende handel. Vasco da Gamas menn møtte først motstand fra lokale handelsmenn, men da de returnerte noen år senere slo de hardt ned på all motstand. De tok kontroll over Kilwa, plyndret og trakasserte befolkningen mens de beveget seg langs kysten nordover. Unguja (den største øya i Zanzibar) ble erobret i 1503. I 1503 ble øya innlemmet i det portugisiske imperiet og videre ble brukt som springbrett for erobring av kystområdene i Øst-Afrika. Fra 1525 var mesteparten av kysten av Øst-Afrika under portugisernes kontroll.

Portugiserne tok over kontrollen av handelen. Gull, elfenben og slaver ble sendt til kolonier i India og Portugal. Fra øyene ble kopra og kobal (treharpiks) eksportert. Samtidig ble tekstiler, porselen og ulike metallverktøy importert tilbake til Swahili-kysten fra Arabia og Portugal.

Oman

Etter Portugals nederlag for Oman om kontrollen området i 1698, ble Zanzibar og andre deler av Swahilikysten innlemmet i Sultanatet Oman. Portugiserne gjorde i 1728–1729 et mislykket forsøk på å gjenerobra sin stilling. I 1830 flyttet sultanen av Oman sin hovedstad og tok sete på Zanzibar. Handelen utviklet seg videre under omansk styre, og Zanzibar og Kilwa ble utgangspunkt for de viktige handelskaravanene innover i det afrikanske kontinentet. Handelen med fortrinnsvis elfenben og slaver bidro til å åpne opp innlandet for omverdenen. Karavanene ankom Nyamweziriket i 1825, og senere Tanganyikasjøen i sør og Victoriasjøen i vest. Enkelte handelsfolk valgte å etablere seg i innlandsområdene. Karavanene førte den med seg utveksling av ideer, kunnskap, språk og religion, men også spredning av sykdommer og våpen. Handelen ble i hovedsak drevet av handelsfolk av swahili- og arabisk opphav. En av de mest kjente handelsfolkene var Tippu Tip fra Zanzibar. Etter hvert deltok også Nyamezi-folket som bærere og handelsfolk. I denne perioden ble de fleste slavene brukt som arbeidskraft på de store plantasjene som ble opprettet i regionen.

Storbritannia

Kart over Dr. David Livingstones reiser i Afrika, datert 1873.

Med økende innflytelse og velstand i regionen, begynte også europeere å fatte interesse for Swahilikysten og dens indre områder. Fra 1840–1850 tallet ankom britiske misjonærer og utforskere. De mest kjente er Richard Burton, John Speke og David Livingstone. Etter at ingen hadde hørt fra Livingstone på flere år, dro den amerikanske journalisten og eventyreren Henry Morton Stanley etter for blant annet å lete etter Livingstone. Stanley fant misjonæren ved bredden av Tanganyikasjøen, nærmere bestemt Ujiji, som i dag er en del av Kigoma. Da de møttes, skal Stanley ha uttalt de berømte ordene «Dr. Livingstone, formoder jeg?».

Storbritannia tok gradvis over mer makt på Zanzibar, og etter Helgoland-Zanzibar traktaten med Tyskland i 1890, opprettet britene Zanzibar som sitt protektorat. Da sultan Hamad bin Thuwaini døde i 1896, så hans bror Khalid bin Bargash sitt snitt til å ta over som hersker av sultanatet. Britene ønsket det derimot annerledes, noe som førte til historiens korteste krig. Klokken 9 på morgenen den 27. august 1898 åpnet britiske skip ild mot sultanpalasset. 45 minutter senere kunne de erklære seier etter at Khalid hadde søkt ly ved det tyske konsulatet. Britiskvennlige Hamoud bin Hamad ble erklært ny sultan. I realiteten hadde derimot sultanen mistet mye makt.

Tyskland

Kvinnefigur
Fra tidlig 1900-tall. Sukuma-kulturen.
Av .

Berlinkonferansen i 1884–1885, der de europeiske stormaktenes delte Afrika seg imellom, førte til at Tyskland underla seg fastlandsdelen av dagens Tanzania – Tanganyika. Under administrasjon av Det tyske østafrikanske selskap ble Tysk Øst-Afrika etablert som protektorat. Det tyske østafrikanske selskap var nær ved å bli kastet ut av Tanganyika under et afrikansk-arabisk opprør i 1888. Dette førte til at den tyske regjeringen tok over direkte kontroll i 1891. Motstanden mot den tyske okkupasjonen holdt seg fram til hehe-folkets og motstandskampens leder Mkwawa ble omringet av tyskerne i 1898. Han begikk selvmord i stedet for å overgi seg.

De tyske kolonimaktene ødela eksisterende lokale institusjoner og introduserte direkte styre. Landsbyer ble organisert i distrikter og satt under ledelse av en «akida» – utpekt fra lokalbefolkningen. En landsbyleder («jumbe») ble utpekt i hver landsby. Kolonimaktene påla lokalbefolkningen skatter og avgifter som tvang dem inn i en pengeøkonomi, og til å dyrke eksportvarer etter Europas behov, først og fremst bomull. Sammen med kristen misjonsvirksomhet, som aktivt motarbeidet tradisjonelle religiøse praksiser, førte endringene til utstrakt lokal misnøye. Lokalbefolkningen gikk til opprør i 1905–1907 i protest mot undertrykkelsen. Det såkalte Maji Maji-opprøret oppsto først i Rufiji-området, men spredde seg raskt til store deler av sørlige og østlige Tanganyika. Opprøret ble slått ned, men først etter at om lag 120 000 lokale hadde dødd i kamp eller av sulten som fulgte.

Tysklands nederlag i første verdenskrig i 1918 førte til at Tanganyika av Folkeforbundet ble overdratt Storbritannia som mandatområde. Britene gjeninnførte systemet med indirekte styre i 1927. Dette førte til at lokale (tradisjonelle) ledere igjen fikk økt makt. Under andre verdenskrig deltok om lag 100 000 soldater fra Tanganyika på de alliertes side.

Selvstendighet og afrikansk sosialisme

Tanzania

I 1961 ble Tanganyika uavhengig, under ledelse av Julius Nyerere. Bildet viser Nyerere som holder sin første tale i parlamentet som president i den nye republikken. Til høyre sitter hans hustru, Maria Nyerere.

Av /NTB Scanpix ※.
Julius Nyerere, Tanganyikas første statsminister etter selvstendigheten i 1961. Siden ble han Tanzanias første president da Tanganyika og Zanzibar slo seg sammen til en republikk i 1964.
.
Lisens: CC BY 2.0

I Tanganyika skjedde den første politiske organiseringen gjennom dannelsen av Tanganyika African Association (TAA) i 1929. Denne ledet opp til stiftelsen av nasjonalistbevegelsen Tanganyika African National Union (TANU) i 1954, fra starten ledet av Julius Nyerere. TANU vant de første valgene i Tanganyikas historie, avholdt i 1958–1960, forut for selvstendigheten. Tanganyika ble selvstendig 9. desember 1961 med Julius Nyerere som statsminister; året etter ble landet republikk og Nyerere valgt til president. I 1963 ble TANU gjort til det eneste tillatte parti. Et hæropprør i 1964 ble slått ned med britisk hjelp.

Zanzibar ble selvstendig fra britene 10. desember 1963. Øygruppens første selvstendige regjering var en koalisjonsregjering bestående av Zanzibar Nasjonalist Party (ZNP) og Zanzibar and Pemba’s Peoples’ party (ZPPP). Den 12. januar i 1964 ble den styrtet en voldelig revolusjon. Abeid Karume fra ASP ble satt inn som Zanzibars nye president. Rett etter ble alle politiske partier forbudt. Den 26. april samme år underskrev Karume, uten å diskusjon i Zanzibars høyeste råd (Revolusjonsrådet), en avtale om å innlemme Zanzibar i en union med Tanganyika under ledelse av Julius Nyerere. Union fikk navnet Tanzania. Den består av en unions-regjering og unions-parlament. I tillegg har Zanzibar egen regjering og parlament for såkalte «ikke-unions saker». Julius Nyerere ble president for den første unions-regjeringen. Unionspørsmålet og Zanzibars forhold til fastlands-Tanzania har siden vært svært sentralt stridsspørsmål innen tanzaniansk politikk. I mange år var unions-kritikk ulovlig.

I 1967 vedtok TANU et nytt og vidtrekkende politisk og økonomisk program, kjent som Arusha-erklæringen. Det trakk opp strategien for å omdanne Tanzania til et sosialistisk land, gjennom blant annet nasjonalisering av banker og næringsliv og opprettelsen av såkalte ujamaa-landsbyer. Tanken med ujamaa-landsbyene var å samle folk til felles innsats i jordbruket, og å lette og effektivisere den høyt prioriterte utbyggingen av sosiale tilbud innen helse- og undervisningssektoren. Gjennom årene 1974 til 1976 ble denne delen av programmet ble trappet opp gjennom en storstilt til – dels tvunget – flytting av befolkningen. Ujamaa-politikken førte derimot til nedgang i jordbruksproduksjonen og betydelige sosiale problemer. I ettertid synes det høye tempoet og tvangselementet å være blant hovedårsakene til at Nyereres ujamaa-politikk langt på vei slo feil.

I 1977 ble TANO slått sammen med ASP på Zanzibar til Chama cha Mapinduzi (revolusjonspartiet, CCM). Nyerere ble forble landets president frem til 1985, da han vek han plassen for sin egen foretrukne etterfølger, Ali Hassan Mwinyi, daværende president på Zanzibar. Nyerere fortsatte som leder for CCM til 1990.

I 1979 erklærte Tanzania krig mot Uganda etter at Uganda hadde forsøkt å annektere Kageraprovinsen i nordlige Tanzania. Dette førte til den ugandiske presidenten Idi Amins fall.

Nyere politisk utvikling i Tanzania

Som en del av strukturtilpasningsprogrammene innførte Tanzania, som flere andre afrikanske land, flerpartisystem i begynnelsen av 1990-årene. Flere partier deltok i valgene høsten 1995. På fastlandet vant Benjamin W. Mkapa fra CCM unionens første valgte president. President Mkapa videreførte liberaliseringen av det tanzanianske samfunnet.

Til president på Zanzibar, og dermed visepresident i unionen, ble CCMs Salmin Amour valgt mot Seif Shariff Hamad fra Civic United Front (CUF). Ifølge det offisielle valgresultatet fikk CCM 26 seter og CUF 24 seter i Zanzibars parlament. Valgresultatet var derimot omstridt, og førte til økte politisk motsetninger på Zanzibar. Siden har kontroversielle politiske valg med beskyldninger om valgfusk, diskriminering og vold vært gjenganger på Zanzibar.

På fastlandet befestet CCM sin sterke stilling under valget i 2005, og partiets kandidat Jakaya Kikwete ble valgt til president etter Mkapa. Under Kikwetes siste periode startet en grundig prosess med å reformere Tanzanias grunnlov. Som under alle andre forsøk på å reformere grunnloven siden unionsinngåelsen, foreslo den nasjonalt oppnevnte grunnlovskommisjonen å endre unionens struktur til en tredelt struktur. Men én unionsregjering, én for Zanzibar og én for fastlandet. Reformprosessen strandet blant annet fordi dette forslaget er svært kontroversielt innad i CCM.

Før valget i 2015 ble en ny lov for regulering av internettbruk innført. Den såkalte Cyber Law åpner for fengsel for publisering av «falsk» eller «misvisende» informasjon. Siden har loven ved flere anledninger blitt benyttet til å begrense medias og opposisjonelles ytringsfrihet.

I 2015 tok CCM nok en gang seieren og tidligere transportminister John P. Magufuli ble president. Valget i 2015 markerte derimot et viktig skille i tanzaniansk politikk. CCMs oppslutning ble markant redusert til kun 58,46 prosent, mens opposisjonen samarbeidet om en felles presidentkandidat og fikk følgelig nesten 40 prosent av stemmene. Straks etter valget startet Magufuli en kamp mot korrupsjon og offentlig sløseri. Med slagordet «Hapa kazi tu» («her er det bare jobbing») lanserte Magufuli seg selv som en handlekraftig korrupsjonsjeger. For dette mottok han mye hederlig nasjonal og internasjonal omtale. De senere år har derimot President Magufuli stadig oftere blitt assosiert med en autoritær populistisk politikk, innskrenking av demokratiske rettigheter og forfølgelse – inkludert trusler og vold – journalister, opposisjonspolitikere og menneskerettighetsforkjempere.

Høsten 2020 ble Magufuli igjen valgt til president til store nasjonale og internasjonale protester. Opposisjonen og flere menneskerettighetsorganisasjoner meldte om omfattende valgfusk og vold. På Zanzibar har minst 12 personer med tilknytning til opposisjonen blitt drept av tanzanianske sikkerhetsstyrker. Flere titalls personer har blitt arrestert. Denne gangen berører anklagene også fastlands-Tanzania. Flere ledere i CHADEMA, deriblant Tundu Lissu og Godbless Lema, har i frykt for eget liv rømt i eksil. I etterkant av valget har tanzanianske myndigheter blitt meldt inn til den internasjonale straffedomstolen i Haag.

I mars 2021 døde Magufuli uventet. Han ble etterfulgt av sin visepresident Samia Suluhu Hassan. Hassan er fra Zanzibar, og første kvinne som innehar embetet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Erlend Aasland

I artiklane om Mkwawa og hehe står det at Mkwawa gjorde sjølvmord. I denne artikkelen og artikkelen om Tanganyika står det derimot (og uriktig) at han vart drepen.

svarte Ida Scott

Takk for innspill, jeg har endra litt på setninga. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg