Talcott Parsons

Talcott Parsons var en amerikansk sosiolog og økonom. Han var professor ved Harvard University fra 1944 og ble særlig kjent for sine omfattende teoretiske arbeider innen sosiologien. Som en av talsmennene for en den gang dominerende strukturfunksjonalistisk tilnærming i sosiologien, hadde Parsons svært stor innflytelse på fagets utvikling, særlig i 1950-årene.

Parsons var påvirket av tysk sosiologi, blant andre Emile Durkheim og særlig Max Weber, og introduserte og videreførte flere europeiske strømninger i sosiologien i USA. Han hadde sin doktorgrad i sosiologi og økonomi fra universitetet i Heidelberg i Tyskland. Her arbeidet han sammen med blant andre Alfred Weber, Max Webers bror.

Hovedmotivet i Parsons arbeider var fra starten å bygge bro over motsetningen mellom positivisme og idealisme. I sosiologien fremkommer denne distinksjonen som en motsetning mellom struktur- og aktørperspektiver. Det første perspektivet ser på individers handling og samhandling som resultatet av deres plassering i en sosial struktur, mens det andre perspektivet tvert i mot studerer sosiale strukturer som resultatet av individuelle valg og individuell handling. Gjennom å søke å overkomme denne motsetningen, ville Parsons utvikle et begrepsskjema som avgrenset "den sosiale realitet" som studieobjekt, slik at denne kunne studeres empirisk og vitenskapelig. Parsons støttet seg på idealismen når han betonte at aktøren var aktivt handlende og ikke bare reagerte automatisk på omgivelsene. Samtidig anerkjente han også ett av positivismens poenger, nemlig at aktøren samtidig er underlagt ytre betingelser eller situasjoner, som begrenser både handlingsmuligheter og hvilke handlinger man foretrekker.

Etter hvert ble Parsons' sosiologi mer systemteoretisk, og han sikret seg inn på en generell teori med utgangspunkt i et begrep om det generelle handlingssystemet. Dette systemet består for Parsons av fire grunnleggende deler eller sub-systemer, nemlig adferdsorganismen, personen, institusjonen og kulturen. Hvert av disse systemene refererer til ulike situasjoner: For adferdsorganismen er det kroppen som gjelder, som når vi spiser for å få næring. For personen er det aktøren, særlig den relativt stabile forestillingen om en selv-identitet. For institusjonen er det stabiliserte rolleforventninger, med tilhørende normer og sanksjoner, som utgjør det situasjonelle elementet, mens det for det kulturelle subsystemet er de generelle verdiene og symbolsystemene i et gitt samfunn.

Det strukturfunksjonalistiske i denne tenkemåten består blant annet i at Parsons mente at disse subsystemene fylte hver sin funksjon i ethvert samfunn, og at dette derfor var funksjoner som alle samfunn må ivareta. Dette er blitt kjent som AGIL-skjemaet, og beskriver altså universelle oppgaver som det generelle handlingssystemet må ivareta. For adferdsorganismen (kroppen) handler det om tilpasning (adaption) til den materielle omverdenen, i form av næring, søvn, varme etc. For aktøren gjelder det å sette seg og å realisere mål (goal attainment) i ulike situasjoner. På det institusjonelle nivået er det integrasjon (Integration) som gjelder. Institusjoner koordinerer sosial interaksjon gjennom normer, regler og roller. Til sist bidrar det kulturelle subsystemet med mønstervedlikehold (latent pattern maintenance), ved å vedlikeholde "produksjonen" av overordnede verdier og mening. Forkortelsen for de fire funksjonene Adaption, Goal Attainment, Integration og Latent Pattern Maintenance blir dermed AGIL.

Enkle, oversiktlige samfunn er også funksjonelt differensiert i tråd med dette, men de ulike funksjonene skilles i mindre grad ut i egne institusjoner. I de enkleste samfunnene har for eksempel familien, eller mindre grupper av familier som bor sammen, ivaretatt både sosialisering av nye samfunnsmedlemmer (Latent Pattern Maintenance), tilpasning til ytre omstendigheter (adaption) og håndtering av avvik og regelbrudd (integration). I komplekse samfunn, derimot, skjer det også en institusjonell differensiering. På institusjonelt nivå knyttes gjerne tilpasning til det økonomiske subsystemet, måloppnåelse til det politiske, integrasjon til det sivile samfunn og til rettsvesenet, og mønstervedlikehold til familie og skole. Slik består moderne samfunn av institusjoner som fungerer etter ulike logikker, fordi de ivaretar ulike funksjoner.

Da interessen for kritisk sosiologi, mikrososiologiske tilnærminger og marxisme økte fra midten av 1960-årene, fikk Parsons' abstrakte begrepsskjemaer betydelig kritikk, dels fordi hans sosiologi ble oppfattet som konservativ eller konserverende, dels fordi teorien var for abstrakt og at den ikke i tilstrekkelig grad anerkjente aktøren som autonomt, handlende individ. Interessen for Parsons økte igjen i 1980- og 1990-årene, blant annet trakk Jürgen Habermas betydelige veksler på hans sosiologi i ett av sine hovedverk, Theorie des Kommunikativen Handelns (1981).

Av andre verker kan nevnes

• The Structure of Social Action, 1937
• The Social System, 1951
• Social Structure and Personality, 1964
• Sociological Theory and Modern Society, 1968