Taiwan

Taiwans forhold til kommunist-Kina har helt siden nasjonalistenes nederlag i borgerkrigen i 1949 vært meget anstrengt. Folkerepublikken anser Taiwan som en del av Kina og har i alle år opptrådt truende overfor regimet i Taiwan. Bildet viser et taiwansk, amerikanskbygd krigsskip som skyter opp en rakett under en flåteøvelse i 2006 vest for Taipei.

Av /NTB Scanpix ※.
Taiwan

Taiwan knytter sterkt an til sin gamle kinesiske historie, og en rekke steder ser man bilder av Sun Yat-sen og Chiang Kai-shek. Bildet, som er fra hovedstaden Taipei, viser en minnehall for Sun Yat-sen og i bakgrunnen en del av byens nyere forretningsbebyggelse.

Av /NTB Scanpix ※.
Kuomintang
Kuomintang tapte etter hvert den ideologiske og militære kampen mot Kinas kommunistparti, og flykta i 1949 til Taiwan. Kuomintang-medlemmer mausoleet til Sun Yat-sen i Nanjing i 1928. Chiang Kai-shek nr. 3 fra høyre Bak henger partisymbolet.
Av .

Taiwans historie som en egen stat begynner i 1949 etter at den kinesiske nasjonalistregjeringen, under ledelse av Chiang Kai-shek og hans tilhengere, flyktet fra Kina og tok makten på Taiwan da kommunistene tok makten i Kina. Nasjonalistene videreførte Republikken Kina, som ble dannet i 1911, på Taiwan, mens kommunistene dannet Folkerepublikken Kina på det kinesiske fastlandet.

Taiwans historie går imidlertid langt tilbake. Øya har vært bebodd i mer enn 8000 år og har tidligere vært kontrollert av både europeere, Kina og Japan, før den altså ble en egen stat dannet av kinesiske nasjonalister i 1949. Offisielt heter Taiwan Republikken Kina.

Folkerepublikken Kina anser Taiwan som en del av Kina og har i alle år opptrådt truende overfor regimet i Taiwan. På Taiwan anser partiet Kuomintang Taiwan for å være en del av Kina, men ikke en del av Folkerepublikken Kina. Et annet taiwansk parti, Det demokratiske progressive parti (DPP), mener derimot at Taiwan skal være en egen stat adskilt fra Kina.

Eldre historie

Austronesere begynte å komme til Taiwan for mer enn 8000 år siden. Kinesiske historieskrivere beretter om enkelte ekspedisjoner til Taiwan mellom 600- og 1300-tallet, men først sent på 1400-tallet begynte bosettingen av kinesere fra fastlandet. Portugiserne besøkte øya i 1590 og ga den navnet Ilha Formosa («den vakre øya»). Så fulgte nederlendere og spaniere.

I 1646 fikk nederlenderne kontroll over hele øya, men de ble allerede i 1661 fordrevet av den kinesiske sjøkrigeren Koxinga, som grunnla et rike der. Hans sønn bukket under for mandsjuene i 1683. Siden var Taiwan kinesisk.

I 1895 ble øya avstått til Japan.

Under kinesisk styre

Far og sønn Chiang
Chiang Ching-kuo med faren Chiang Kai-shek i 1948.

Under andre verdenskrig var Taiwan en viktig japansk fly- og flåtebase. På Kairo-konferansen i 1943 besluttet de allierte at Japan etter krigen skulle avstå Taiwan til Kina. Ved Japans kapitulasjon besatte amerikanerne øya; 25. oktober 1945 ble den avstått til Kina og siden styrt av nasjonalistene i Kuomintang. Dette vakte misnøye blant «innfødte» taiwanere. 28. februar 1947 innledet nasjonalisttropper fra fastlandet en massakre som varte i ukevis.

Ifølge en offisiell rapport fra Taiwan-regjeringens granskningskommisjon, offentliggjort i 1992, ble mellom 18 000 og 28 000 innfødte taiwanere drept, deriblant mange som tilhørte øyas elite. Da Chiang Kai-shek måtte oppgi det kinesiske fastlandet, opprettet Kuomintang-regjeringen i desember 1949 sitt hovedkvarter på Taiwan, som fra da av utgjorde det alt vesentlige av Republikken Kinas territorium. Under Chiangs styre ble maktapparatet dominert av fastlandskinesere mens taiwanere ble holdt utenfor.

I september 1954 begynte kommuniststyrker å beskyte nasjonalistenes forsvarsverker på øyene Quemoy og Matsu med tungt artilleri; samtidig ble det gjennomført en propagandaoffensiv om å «befri» Taiwan, det vil si få øya tilbake under kinesisk kontroll. Under den spente situasjonen gikk USA inn i en forsvarspakt med Taiwan-regjeringen; USAs 6. flåte patruljerte Taiwanstredet. I april 1955 opphørte bombardementet, men Beijing-regjeringen fastholdt sitt krav på Taiwan. Spørsmålet om Taiwans regjering skulle representere Kina i FN sto på generalforsamlingens dagsorden fra 1950. I 1971 kom vedtaket om at Beijing-regjeringen skulle representere Kina.

Chiang Kai-sheks sønn, Chiang Ching-kuo, ble statsminister i 1972. Ved farens død i 1975 overtok han som leder for Kuomintang og ble i 1978 valgt til president. Inntil sin død i 1988 endret han gradvis den strengt autoritære styreformen, og ettpartisystemet ble brutt i 1986. Ved valget samme år fikk Det demokratiske progressive parti (DPP) en firedel av stemmene og etablerte seg som det ledende opposisjonspartiet. DPPs slagord har vært «ett Kina, ett Taiwan», altså et selvstendig Taiwan og nei til gjenforening med Kina.

Demokratisering

Lee Teng-hui
Lee Teng-hui var Kuomindangs partileder og Taiwans president i perioden 1988 til 2000, og har blitt kalt det taiwanske demokratiets far.
Av .

Lee Teng-hui, som i 1988 ble den første taiwansk-fødte i presidentstillingen, førte demokratiseringsprosessen videre. Hans pragmatiske politikk førte imidlertid til indre brytninger innen Kuomintang. I 1992 dannet utbrytere fra Kuomintang et eget parti, Nye Parti. Dette har stilt seg kritisk til presidentens politikk med å øke innslaget av «innfødte» taiwanere innen forvaltningen, og andre uttrykk for den såkalte «taiwaniseringen av Taiwan». Lee Teng-hui ble gjenvalgt med 54 prosent av stemmene ved Taiwans første direkte presidentvalg i 1996.

Ved presidentvalget i 2000 seiret opposisjonspolitikeren Chen Shui-bian fra DPP. Fra Kuomintang-regjeringens flukt til Taiwan i 1949 og frem til Chens seier var Taiwan blitt styrt av nasjonalistpartiet Kuomintang, som frem til 1987 var eneste tillatte parti. Etter en rekke landsomfattende frie valg er det dannet et mønster med to politiske leirer. Spørsmålet som dominerer både innen- og utenrikspolitikken er forholdet til Folkerepublikken Kina på fastlandet. Det går en bitter skillelinje gjennom samfunnet mellom «selvstendighetsivrere», det vil si tilhengere av Taiwans selvstendighet, og «nasjonalistene» som holder fast ved prinsippet om «ett Kina».

Begge leirer har samme markedsliberale filosofi i økonomiske spørsmål og skiller seg knapt fra hverandre på den tradisjonelle høyre-venstre-skalaen. DPPs hovedsak, ved siden av demokratiseringen, har vært Taiwans selvstendighet og nei til gjenforening med fastlandet. I regjeringsposisjon har verken president Chen Shui-bian eller DPPs valgte representanter ville provosere Beijing med en ensidig selvstendighetserklæring. Man har stort sett nøyet seg med forsiktige skritt for å fremheve Taiwan som en egen enhet i internasjonal sammenheng.

Denne linjen var blitt innledet av Kuomintang-lederen Lee Teng-hui, som forsiktig og pragmatisk satte kurs for et selvstendig Taiwan. Da Lee trådte tilbake etter to mandatperioder som president i 2000, ble han imidlertid utstøtt fra partiet av en hard kjerne eldre flyktninger fra fastlandet. Lee stiftet et nytt parti, Taiwans solidaritetsunion, som har hatt som fanesak at nasjonsnavnet formelt skulle endres fra «Republikken Kina» til «Taiwan». En annen Kuomintang-utbryter, James Soong, stiftet Folkets første parti (People First Party), som gjorde betydelige innhugg i Kuomintangs velgerskare.

Chen Shui-bian ble i 2004 gjenvalgt med knappe 50,1 prosent av stemmene mot 49,9 prosent for Kuomintang-kandidaten Lien Chan. Ved en dramatisk opptakt to dager før valget ble presidenten og visepresident Anette Lu såret av skudd under et påstått attentat. Skuddskadene var ikke alvorlige, men satte gemyttene i kok. Chen led et tilbakeslag da hans DPP tapte parlamentsvalget i desember 2004 etter å ha bedt velgerne om mandat til å føre selvstendighetslinjen videre. I 2006 lot presidentens popularitet til å være betydelig svekket som følge av korrupsjonsbeskyldninger mot medlemmer av familien. Etter et ydmykende nederlag for DPP ved parlamentsvalget i januar 2008, stilte Chen ikke som kandidat ved presidentvalget samme år.

Taiwan og Fastlands-Kina

Taiwan

Vannbøfler ble lenge benyttet som trekkdyr foran plogen i Taiwan. Nå er jordbruket i Taiwan stort sett mekanisert. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Rivaliseringen med Folkerepublikken Kina har helt siden borgerkrigens slutt i 1949 bestemt Taiwans utenrikspolitiske situasjon. Formelt betrakter ikke en gang Taiwans egen regjering øya som en egen stat, men holder fast ved at det bare finnes ett Kina, der Taiwan utgjør en provins. I den offisielle definisjonen heter det at «Taiwan er en del av Kina, men ikke en del av Folkerepublikken Kina». I praksis fungerer imidlertid Taiwan som et selvstendig land med egen regjering, eget territorium og egen stemme internasjonalt i mange politiske og ikke minst økonomiske fora.

Taiwans regjering representerte Kina i FN i 1950–1971, men i 1971 fattet generalforsamlingen vedtak om at Folkerepublikken Kina skulle overta denne plassen. Diplomatisk ble Taiwan stadig mer isolert. Det hardeste slaget kom i 1979, da USA normaliserte forbindelsene med Beijing og brøt de offisielle forbindelsene med Taiwan. Kongressen vedtok imidlertid den såkalte Taiwan Relations Act, som åpner for «uoffisielle» forbindelser og amerikansk våpensalg til Taiwan.

Siden 1992 har regjeringene i Beijing og Taipei tidvis hatt en viss kontakt med hverandre gjennom halvoffisielle organer. Trass i bitre politiske uoverensstemmelser, skjedde en tilnærmingsprosess på det praktiske plan. Fra 1987 har Taiwan-borgere fått besøke fastlandet, og i 1990 ble det åpnet for masseturisme. Handelen mellom Taiwan og Kina var lenge offisielt forbudt, men kunne fra 1991 skje åpent, og Folkerepublikken ble Taiwans tredje største handelspartner. I 2006 bodde og arbeidet over én million Taiwan-kinesere på det kinesiske fastlandet, i første rekke forretningsfolk og deres familier.

Den forsiktige åpningen fikk et midlertidig avbrudd i 1995–1996 da en alvorlig krise i Taiwanstredet kom som en påminnelse om de grunnleggende motsetninger. Kina gjennomførte en serie massive militærøvelser i stredet mellom Taiwan og fastlandet, mens USA markerte sin støtte til Taiwan ved å sende to hangarskipgrupper til regionen. Lederne i Beijing mistenkte daværende president Lee Teng-hui for å ville fremme et selvstendig Taiwan. Beijing gjorde det klart at en selvstendighetserklæring ville bli stemplet som «separatisme» og åpne for militær intervensjon.

I 1998 ble de halvoffisielle kontaktene gjenopptatt, men Beijing har i gjentatte erklæringer truet med å gripe inn militært dersom Taiwan skulle erklære seg som selvstendig nasjon, løsrevet fra Kina. Det anspente politiske forholdet ble ytterligere skjerpet i 2005: Folkekongressen i Beijing vedtok en lov som åpner for at Folkerepublikken kan bruke militære maktmidler mot Taiwan for å stanse forsøk på formell løsrivelse. I 2006 oppløste president Chen kommisjonen som har hatt i oppgave å tilrettelegge en fremtidig gjenforening med fastlandet. Til tross for politiske spenninger har imidlertid det økonomiske samvirket vært i kraftig vekst, særlig siden tusenårsskiftet.

«Taiwanisering» under Chen

Chen Shui-bians politiske nedtur begynte med kraftige tilbakeslag ved parlamentsvalget i 2004 og lokalvalgene i 2005. En korrupsjonsaffære med forgreninger til presidentfamilien og regjeringspartiet var da kommet for dagen. Våren 2006 bidro en annen korrupsjonsaffære til å stille presidenten i et enda mer tvilsomt lys: Presidentens svigersønn ble arrestert som mistenkt for ulovlig aksjehandel. I løpet av 2006 avverget Chen tre forsøk på å få ham avsatt eller stilt for riksrett. Etter åtte år ved makten led han så et knusende nederlag ved parlamentsvalget i 2008. Kuomintang tok nå makten og skiftet til en mer forsonlig og samarbeidsvillig kurs i overfor Beijing.

Trass innenrikspolitisk motbør hadde Chen i sin annen presidentperiode fortsatt sin utfordrende linje overfor Beijing. «Taiwanisering» ble slagordet. Chen-regjeringen søkte på ny om medlemskap i FN, og for første gang ble nasjonsnavnet Taiwan brukt istedenfor det offisielle Republic of China. Beijing tok dette som et nytt tegn på at Chen ville løsrive øya fra dens formelle tilknytning til fastlandet.

Chen gikk videre og fremmet forslag om grunnlovsrevisjon for at Taiwan heretter skulle fremstå som en «normal nasjon». Regjeringspartiet oppfordret nå til allmenn bruk av Taiwan som nasjonsnavn – uten direkte å ville avskaffe det offisielle «Republic of China». Det slo videre til lyd for at en institusjon som offisielt skulle arbeide for gjenforening med fastlandet, skulle nedlegges på grunn av Beijings «militære trusler». Beijing reagerte heftig: Ethvert forsøk på en selvstendighetserklæring fra Taiwans side, ville bli betraktet som en krigshandling og møtt med militær makt.

Kina har lenge hatt flere hundre rakettvåpen siktet inn mot mål på Taiwan, og i senere år satset på en omfattende militær opprustning. DPP-regjeringen har på sin side forsøkt å få til nye massive våpenkjøp i USA. Taiwan har dertil forsert oppbyggingen av sin egen våpenindustri for ikke å være avhengig av amerikanske våpen.

Både DPP og Kuomintang-opposisjonen har vært plaget av korrupsjonssaker. Kuomintang-lederen Ma Ying-jeou ble i 2007 frikjent av høyesterett for korrupsjonsanklager. Dette åpnet for at han så kunne stille som partiets kandidat og vinne presidentvalget i 2008.

Tilnærming til Kina under Kuomintang

Første parlamentsvalg etter ny valgordning i januar 2008 ble en brakseier for Kuomintang, som tok 81 av de 113 plassene. Med bare 27 mandater gikk DPP på et ydmykende nederlag etter partiets mange utspill for å markere Taiwans de facto selvstendighet. Under åtte år ved makten hadde målet vært å bygge en nasjonal taiwanesisk identitet på bekostning av den kinesiske. Imidlertid lot det til at velgerne betraktet konfrontasjonslinjen som unødig provoserende. Beijing vekslet på sin side mellom trusler om militærmakt og forsonlige invitter for å blidgjøre opinionen i Taiwan. Etter Beijings syn var Chen en farlig separatist, langt verre enn det kinesiske kommunistpartiets gamle fiender i Kuomintang.

Etter valgnederlaget trakk Chen seg fra ledervervet i DPP til fordel for partiets presidentkandidat, Frank Hsieh. Presidentvalget i 2008 ble en triumf for Kuomintangs Ma Ying-jeou med 58 prosent av stemmene. Ma, som er utdannet jurist ved Harvard og tidligere justisminister, hadde lovet velgerne at det økonomiske samvirket med fastlandet skulle prioriteres. Forholdet til Beijing bedret seg umiddelbart, preget av en pragmatisk forsonlig atmosfære.

Både Taiwan og folkerepublikken har halvoffisielle institusjoner som ivaretar forbindelsene over Taiwanstredet. I juni 2008 hadde disse sine første formelle samtaler siden 1999. Beijing-delegasjonen ble ledet av Chen Yunlin – den høyest rangerte embetsmann fra fastlandet som hadde besøkt Taiwan på 60 år. Partene signerte en avtale om 36 direkte charterflyvninger mellom de to territoriene hver helg. Tidligere hadde partene bare godtatt flyvninger via Hongkong eller Macao.

4. juli 2008 gikk den første direkteflyvningen siden 1949 med rutefly fra fastlandet til Taiwan, da et kinesisk fly brakte 250 kinesiske turister fra byen Guangzhou til Taipei. Et Taiwan-fly tok samme antall taiwanske turister til Shanghai. I november ble tallet på ukentlige charterflyvninger over Taiwanstredet hevet til 108. Avtalen omfattet videre 60 månedlige charterflyvninger med gods. Dessuten ble 63 havner i folkerepublikken og elleve på Taiwan nå åpnet for direkte forbindelse over stredet. Fartøyene må ikke føre nasjonsflagg. I 2009 ble rammeavtalen ytterligere utvidet.

President Ma kom med en offentlig beklagelse for Kuomintangs autoritære fortid på årsdagen for opphevelsen av unntakstilstanden i 1987. Han ba især om unnskyldning for det som kalles «den hvite terror» i 1950- og 1960-årene. KMT-styret holdt da cirka 140 000 opposisjonelle i interneringsleire. Mellom 3000 og 4000 opposisjonelle antas i denne perioden å være blitt likvidert ved politiske drap.

Ekspresident Chen Shui-bian ble i november 2008 arrestert som mistenkt for korrupsjon og hvitvasking av penger. Han begynte straks å sultestreike i protest, og ble innlagt på sykehus før han ga opp sultestreiken etter ti døgn. Chen betegnet anklagene som et politisk komplott. Etter midlertidig løslatelse ble han på ny arrestert og formelt siktet for ulike former for korrupsjon. Under rettergangen ble han i 2009 innlagt på sykehus etter ny sultestreik i fengslet. Han benektet straffeskyld, men flere nære familiemedlemmer tilsto diverse økonomiske forbrytelser under den langvarige prosessen.

Chen ble i september 2009 dømt til livsvarig fengsel og bøter/inndragning på cirka 36 millioner kroner for underslag, dokumentfalsk og hvitvasking av penger. Hans kone Wu Shu-jen fikk også livsvarig for korrupsjon og bøter på 55 millioner kroner, men slapp fengsel på grunn av dårlig helse. Chens datter, sønn og svigerdatter fikk fengselsstraffer på mellom seks og 30 måneder. Chen bedyret hele tiden sin uskyld, og hevdet at rettssaken var en «politisk heksejakt» satt i scene av politiske motstandere som en hevnakt for hans selvstendighetslinje overfor Beijing.

En markant tilnærming mellom Taiwan og fastlandet fant sted etter at Ma Ying-jeou ble president, og utspillene for «taiwanisering» og selvstendighet opphørte. Partene har innledet forhandlinger om en form for frihandelsavtale. Men Kinas president og partisjef, Hu Jintao, slo fast at en slik avtale bare kan inngås hvis Taiwan uttrykkelig godtar «ett Kina»-politikken, som definerer Taiwan som en del av Kina. Dette har utløst heftig debatt på Taiwan. Store tumulter under den kinesiske sjefforhandlerens Taiwan-besøk i november 2008 var et eksempel på motstand mot det mange mener er en for rask tilnærming til gamle fiender på fastlandet.

I 2009 åpnet Taiwan sitt finansmarked for private og institusjonelle investorer fra fastlandet. Den første storhandelen ble gjort allerede 29. april, da Kinas største mobilselskap, China Mobile, sikret seg en 12 prosent-andel i Taiwans FarEasTone Telecommunications for 544 millioner amerikanske dollar. Tidligere har investeringene bare gått én vei. Taiwan-selskaper har investert mellom 100 og 150 milliarder amerikanske dollar på fastlandet, ifølge estimat fra Taiwans Mainland Affairs Council. Investeringer fra motsatt kant har derimot vært fraværende.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg