svitsjing

I gamle elektromekaniske telefonsentraler ble en samtaletråd koplet elektrisk til en annen samtaletråd ved mekanisk bevegelse styrt fra abonnenten som velger samtalepartner. I digitale telefonsentraler med pulskodemodulasjon (PCM) blir innkommende tidsdelt multiplekset strøm av binærtegn som representerer samtalene matet inn i et elektronisk mellomlager og derfra lest ut igjen periodisk, i de tidsrom som er blitt tildelt de aktuelle samtaler (se linjesvitsjing).

Telefontjenester kan også tilbys med pakkesvitsjing, se IP-telefoni.

I en stor sentral med mange tilknytninger vil det være nødvendig å foreta svitsjing i flere trinn. Det første trinnet for innkommende trafikk utfører da en konsentrering, ved at det finnes kun et begrenset antall utgående veier til neste trinn i ønsket retning. I motsatt retning koples trafikken fra aktuell (konsentrert) vei gjennom de-konsentrerende (ekspanderende) trinn og derfra ut til valgte mottaker. Konsentrasjon/ekspansjon kan skje i flere påfølgende trinn.

Situasjonen blir likedan i geografisk spredte nettverk, der flere sentraler er koplet sammen via overføringsveier med begrenset kapasitet. Slike systemer med innsnevringer av overføringsmuligheter medfører imidlertid fare for at alle aktuelle overføringsveier er opptatt når enda et trafikkønske melder seg. Da opptrer «sperr» i sentralen eller nettet. Dette kan håndteres på to måter; enten ved at trafikkforsøket avvises og glemmes, eller at ønsket om trafikk holdes i ventetilstand inntil det blir ledig kapasitet.

Dimensjonering av overføringskapasiteter skjer med støtte i statistisk matematikk, i såkalte teletrafikkanalyser. For avvisningssystemer med mange tilnytninger er Erlangs B-formel gjerne brukt, mens analyser av systemer for et begrenset antall brukere nytter Engsets formel. Disse er oppkalt etter to teleingeniører fra tidlig på 1900-tallet.

I et pakkesvitsjet nettverk som Internett foregår en blandet form for tapssystem og ventetidssystem. Datapakker mellomlagres til det blir ledig overføringskapasitet, men dersom mellomlageret fylles opp så forkastes ytterligere pakker. Dette kalles gjerne et «best effort»-system. Mottaker må selv ut fra innbakt kontrollinformasjon i de overførte data kontrollere om alle datapakker er nådd frem, eller om det må kreves resending av visse datapakker. Dersom dette skjer for ofte, påvirkes først og fremst kvaliteten av overført trafikk («sanntidstrafikk») som tale og video.

Det kan være mulig å introdusere prioritering av visse typer trafikk for å oppnå gitte kvalitetsmål for overføringene, men dette gjør trafikkanalysene svært kompliserte. Frem til i dag har man sikret høy kvalitet i telenettene ved å overdimensjonere kapasiteten i nettet. Dette har vært mulig på grunn av den raske utviklingen i overføringskapasitet og spesielt innen optiske nett.

Endesentraler, eller kantsvitsjer, med forbindelser direkte til brukerne, er ofte knyttet til større gruppesentraler eller fjernsentraler. Optimalisering av nettverkskostnadene vil kreve at sentralene plasseres geografisk ut fra hvor brukerne finnes, og samlet overføringskapasitet mellom sentralene må dimensjoneres etter mengden trafikk som skal formidles på de aktuelle strekninger.

To nabosentraler kan ha tverrforbindelser seg imellom, slik at trafikken kan rutes på en «direktevei». Ved sperr her kan det være åpnet mulighet for å dirigere overskuddstrafikken en «alternativ-vei» via en annen endesentral som transittpunkt. Ofte vil et antall endesentraler være knyttet til en overordnet hovedsentral, som dimensjoneres for å samle og dirigere spredt overskuddstrafikk, eller fjerntrafikk.

Via slike hovedsentraler kan det fastsettes mulighet for dirigering av trafikken langs en «sistevei». Konfigurering av nettverksveiene og dimensjonering av svitsje- og overføringskapasiteter er sentrale elementer i systematisk nettverksplanlegging.

• kommunikasjonsteknologi