Da freden var gjenopprettet i Europa mai 1945, stod Sverige økonomisk meget sterkt. Landet hadde unngått krigens ødeleggelser og utbygd produksjonsapparatet i krigsårene. Det svenske samfunn ble derfor i de første tiår etter krigen preget av en rask økonomisk ekspansjon. Tross vekslende konjunkturer med tidvis sterke inflatoriske tendenser og truende arbeidsledighet ble bruttonasjonalproduktet fordoblet mellom 1950 og 1970. Oppgangen skyldtes i vesentlig grad utviklingen av industrien, særlig verkstedindustrien, som med sitt høyt avanserte produksjonsapparat (elektronikken) mer og mer overtok stillingen som Sveriges viktigste næringsvei.
Juli 1945 dannet Per Albin Hansson sin fjerde regjering, en ren sosialdemokratisk regjering. Da Hansson døde 1946, overtok Tage Erlander stillingen som statsminister. Den økonomiske tilstramningspolitikken som regjeringen førte for å bekjempe inflasjonen, ble stadig mindre populær. Selv om sosialdemokratene beholdt flertallet ved valget 1948, ble den parlamentariske situasjonen etter hvert såpass vanskelig at Erlander 1951 fornyet den gamle avtalen med Bondeförbundet (Centerpartiet) og dannet en flertallskoalisjon.
Med den gunstige økonomiske utviklingen og den stabile regjeringssituasjonen som bakgrunn ble det svenske velstandssamfunnet gradvis bygd opp. Både den alminnelige levestandard og den sosiale velferd kom etter hvert til å ligge på et nivå som knapt noe samfunn tidligere hadde nådd. Folkepensjonen var høynet 1946, barnetrygd ble innført 1948 og 1949 trådte en ny arbeidervernlov i kraft; tre ukers ferie kunne lovfestes 1951 (fire uker fra 1963), og fra 1957 gjaldt loven om sosialhjelp. De fleste av de tiltak som her ble gjort, fikk uten vanskelighet flertall i Riksdagen. Men da spørsmålet om en såkalt allmenntjenestepensjon ble satt på dagsordenen 1955, oppstod det dyp splittelse i koalisjonen. Resultatet ble i hovedsak en seier for sosialdemokratene, som på denne måten klarte å bryte sin jevne tilbakegang. Ved valgene 1960 og 1964 stabiliserte de sin stilling, mens de 1968, vesentlig som en tillitserklæring til Erlander, vant en av sine aller største valgseire og for annen gang fikk flertall alene i annetkammeret.
1967 ble en ny grunnleggende sak moden for behandling. Partigruppene i Riksdagen kom da til enighet om en forfatningsreform som bl.a. innebar innføring av en ettkammer-riksdag. 1969 trakk Erlander seg på eget initiativ tilbake som statsminister og ble etterfulgt av Olof Palme. Det første valget til ettkammer-riksdagen høsten 1970 kom dermed til å dreie seg om tilliten til Palme, som mistet flertallet og fortsatte med en mindretallsregjering. Denne parlamentariske situasjonen ble ytterligere tilspisset ved valget 1973, da en ny tilbakegang for sosialdemokratene førte til likevekt i Riksdagen mellom de tre borgerlige partiene på den ene side og sosialdemokratene og venstrepartiet på den annen.
Til tross for sin svakere parlamentariske stilling var Palme i stand til å fortsette den sosiale reformpolitikken. Bl.a. ble pensjonsalderen senket til 65 år (1975). Men etter hvert som Sverige i begynnelsen av 1970-årene fikk stadig større økonomiske vanskeligheter, ble det mer og mer problematisk for ham å holde stillingen. I 1976 klarte de tre store borgerlige partiene å få flertall i Riksdagen og danne en felles koalisjonsregjering med centerpartilederen Thorbjörn Fälldin som statsminister. Det 44 år lange sosialdemokratiske regjeringshegemoniet var dermed brutt. Den nye regjeringen bar imidlertid kimen til sin egen sprengning i seg. Under valgkampen hadde Fälldin engasjert Centerpartiet i en uforsonlig motstand mot utbygging av kjernekraften i Sverige. Dets to koalisjonspartnere hevdet imidlertid at kjernekraften var nødvendig for den videre utvikling av svensk næringsliv. På dette spørsmålet sprakk regjeringen 1978. Folkpartilederen Ola Ullsten dannet en mindretallsregjering som overgang til riksdagsvalget 1979. Her klarte de tre borgerlige partiene å opprettholde sitt flertall, ikke minst takket være en betydelig fremgang for Moderata Samlingspartiet, hvor lederen Gösta Bohman fikk æren for den økonomiske saneringspolitikken som var innledet under koalisjonsregjeringen. Etter at partiene ble enige om å legge kjernekraftspørsmålet ut til folkeavstemning (en plan som også sosialdemokratene støttet), kunne de tre borgerlige partiene danne sin annen koalisjonsregjering, igjen med Fälldin som statsminister.