Eldre vasatiden 1521–1611
Blodbadet i Stockholm november 1520, da ca. 80 fremtredende svenske motstandere av en skandinavisk union under Christian 2 ble drept, kom til å få vidtrekkende følger. Både danskekongen og de svenske unionelle kretser ble nemlig så kompromittert at det skulle bli mulig å samle seg om et svensk nasjonalt kongedømme. Gustav Eriksson Vasa tok nå opp Engelbrekt Engelbrektssons og Sturenes kamp for Sveriges selvstendighet. Alt i januar 1521 lyktes det Gustav Vasa å få folket i Dalarna med seg på et opprør mot Christian «tyrann», og dette opprør spredte seg så til flere deler av landet. Utsendinger fra hele Götaland valgte deretter i august 1521 Gustav Vasa til riksforstander. Med støtte av krigsskip og soldater fra Lübeck kunne man så føre en effektiv kamp mot de danske troppene som trakk seg tilbake etter å ha måttet gi opp Stockholm og Kalmar. På en riksdag i Strängnäs juni 1523 ble Gustav Vasa valgt til svensk konge.
Selv om kampen mot de danske okkupantene og deres svenske medhjelpere var over, ble det nye kongedømme, riksenheten og landets selvstendighet truet fra flere kanter. Landets statsfinanser var helt i uorden, og det fantes ikke noe organisert statsstyre med embetsverk og utdannede embets- og tjenestemenn. Gjeldsbyrden til Lübeck var trykkende, og hele den svenske utenrikshandelen var på hanseatenes hender. Kirken fortsatte å være motstander av en sterk nasjonal regjering. For å bryte kirkens maktstilling fikk Gustav Vasa riksdagen i Västerås (1527) til å anerkjenne kongen som kirkens overhode. Riksdagen ble også tvunget til å gå med på at inntektene fra kirkens og klostrenes omfattende eiendommer skulle tilfalle kronen, som også fikk rett til å overta biskopenes slott og festninger. Både denne og senere inndragelser av jordeiendommer gav kronen i den følgende tid rådighet over ca. 60 prosent av landets jord. Under den såkalte Grevefeiden 1534–36 sluttet Gustav Vasa seg til Lübecks motstandere og lyktes derved å gjøre slutt på den store gjelden og den fremmede dominans over utenrikshandelen.
Bortsett fra en kort krig med Russland i slutten av 1550-årene var Gustav Vasas regjeringstid fredelig. Han var imidlertid sterkt opptatt av å skape en sterk flåte og å bygge opp en slagkraftig nasjonal hær av bondesoldater til avløsning av de tyske leietroppene. I de første 20 årene av hans regjeringstid fant det sted flere bondereisninger, særlig i Dalarna, ikke bare på grunn av misnøye med høye skatter, mangel på visse forbruksvarer og dårlig mynt, men også fordi mange var imot kongens forsøk på å gjøre seg eneveldig. Etter at det hadde lykkes å slå ned et omfattende bondeopprør i Småland og store deler av Götaland, den såkalte Dackefeiden, gav Gustav Vasa opp sine planer om en fullstendig nyorganisering av riksstyret i retning av enevelde. Han var opptatt av å forbedre rikets finanser og legge forholdene til rette for fremgang i næringslivet, ikke minst gjaldt dette forbedringer i jerntilvirkningen slik at det kunne oppnås høyere priser på jernet, som etter hvert ble en stadig viktigere svensk eksportvare.
Under Gustav Vasas sønn og etterfølger Erik 14 (1560–68) ble utenrikspolitikken mer aktiv, og under den spente situasjonen som oppstod da de tyske ordensland (nåv. Estland og Latvia) gikk i oppløsning, besatte svenske tropper Reval og store deler av Estland (1561). Med dette begynte en krigs- og ekspansjonsperiode i svensk historie, som med få avbrudd varte i hundre år. Besettelsen av Estland førte til krig med Polen (sluttet 1568). Forsøket på å få kontroll med handelen på Russland var foranledningen til Den nordiske sjuårskrig (1563–70), da Danmark i forbund med Polen og Lübeck gjorde et forgjeves forsøk på å sette en stopper for svensk ekspansjon i Østersjøområdet. På en riksdag i Arboga 1561 styrket Erik 14 sin personlige maktstilling da han fikk gjort slutt på sine brødres nærmest selvstendige fyrstedømmer (de såkalte Arboga artiklar). Dette førte til at kongens bror Johan tok kontakt med Eriks fiende, kong Sigismund av Polen, giftet seg med dennes søster Katarina Jagellonica og trådte frem som kongens åpenlyse motstander. Blant stormennene var det sterk misnøye med kongens personlige styre. For å hindre opprør slo da Erik 14 inn på en hard linje, som i ettertiden er blitt tolket som utslag av sykelig mistenksomhet og forfølgelsesvanvidd. Han lot således Höga nämnden (opprettet 1561) felle mer enn 300 dødsdommer over adelsmenn. Etter de såkalte Sturemordene (1567) da Svante Sture og hans to sønner ble drept, begynte et opprør som førte til at Erik ble avsatt og Johan overtok makten. Johan 3 var sterkt opptatt av å få i stand en forsoning mellom den protestantiske og den katolske kirke, og innførte i den anledning en ny liturgi (Röda boken), som var en klar tilnærming til katolsk kirkeordning. Hans sønn og etterfølger Sigismund (svensk konge til 1599, polsk konge 1587–1632) var ivrig tilhenger av den katolske motreformasjon, og møtte derfor sterk svensk motstand. Dette ble utnyttet av Gustav Vasas yngste sønn hertug Karl, som fikk Riksdagens støtte til en antikatolsk og antipolsk motstandslinje. Motstanden var også i høy grad rettet mot de høyadelige kretser som støttet Sigismund. Etter en kortvarig krig 1598 seiret hertug Karl over en polsk hær (ved Linköping). 1599 erklærte så Riksdagen i Stockholm Sigismund for avsatt, og hertug Karl ble anerkjent som regjerende arvefyrste. Etter noen år tok han så kongenavn.
Stormaktstiden 1611–1718
Karl 9 planla å utvide det svenske territoriet i nord og skape et ishavsvelde som omfattet Finnmark, Troms og Nordland til Ofoten. Samtidig ville han i krig mot Russland gjøre Sverige til en ledende østersjømakt. Kalmarkrigen (1611–13) endte med at Sverige oppgav sine planer om ekspansjon nordover. Krigen mot Russland derimot ble ført med større hell, og ved freden i Stolbova 1617 ble hele Kexholm län og Ingermanland svensk. Kampene mot Russland hadde lært Gustav 2 Adolf (1611–32), Karl 9s sønn og etterfølger, at skulle Sverige kunne utvide og befeste sin stilling som ledende østersjømakt, måtte hæren omorganiseres og moderniseres. Infanteriet ble derfor fra nå av rekruttert ved utskrivning blant bøndene, mens ryttere og offiserer ble fast ansatt og fikk utlagt gårder til underhold. Dessuten ble det oppsatt vervede regimenter. Også forbedrede våpen og en ny kampteknikk utarbeidet av kongen bidrog til å gjøre den svenske hæren til et effektivt redskap for Gustav Adolfs videre krigføring, som i første rekke rettet seg mot Polen. Ved våpenstillstanden i Altmark 1629 fikk Sverige kontroll med de viktige havnene ved utløpene av Wisła og Nemunas; de høye tollintektene derfra finansierte i vesentlig grad landets videre deltagelse i Trettiårskrigen. Blant historikerne har det vært ulike oppfatninger om motivene for Gustav Adolfs deltagelse i krigen i Tyskland. Hans egne uttalelser tyder på at det var et sammenfall av religiøse og politiske motiver. Han ville nok beskytte protestantismen, men mente at dette best kunne skje ved at Sverige ble en så sterk makt at den kunne påvirke utviklingen i Tyskland. Ved Breitenfeld 1631 vant Gustav Adolf en total seier over keiserens hær ledet av Tilly, men i slaget ved Lützen 1632 (mot Wallensteins tropper) falt kongen. Den svenske formynderregjeringen for Gustav Adolfs datter Kristina, under ledelse av Axel Oxenstierna, bestemte seg for fortsatt deltagelse i krigen, og under kommando av betydelige feltherrer, først Johan Banér og senere Lennart Torstensson, vant de svenske troppene store seirer, og oppfylte Gustav Adolfs plan om Sverige som den ledende østersjømakt. Ved freden i Brömsebro 1645 ervervet svenskene bl.a. Saaremaa (Ösel) og Gotland fra Danmark, og fredsavtalen 1648 etter Trettiårskrigen gav Sverige herredømmet over store områder i Nord-Tyskland med munningene av de viktige elvene Oder, Elbe og Weser.
Under dronning Kristinas styre (1644–54) fortsatte adelen å utbygge den maktposisjon den var begynt å få fra Gustav Adolfs tid. Under ulike former, fra full eiendomsrett til skatteinntekter av jord, kom adelen etter hvert til å besitte 2/3 av landets gårder. 1654 abdiserte Kristina til fordel for sin fetter Karl 10 Gustav, som både var sterkt opptatt av å føre videre Gustav Adolfs planer om et svensk østersjøvelde og av å bli konge i en skandinavisk storstat. Krigen mot Polen sluttet med freden i Oliva 1660, som sikret det svenske østersjømonarkis grenser for en god tid fremover. Ved freden i København (1660) måtte Sverige oppgi Trondhjems len og Bornholm, men fikk beholde Skåne, Halland, Blekinge og Bohuslän (avstått ved freden i Roskilde 1658). Etter krigene i 1670-årene (mot Brandenburg og Danmark-Norge) var rikets finanser i uorden, flåten så å si ødelagt og hærens kampkraft sterkt redusert. Dette var bakgrunnen for at Riksdagen 1680 besluttet å granske formynderregjeringens virksomhet under Karl 11s mindreårighet. En riksdagsdomstol dømte så formynderne til å betale betydelige erstatninger, og dette ble innledningen til en omfattende inndraging (reduksjon) av de forleninger og donasjoner adelen hadde fått, både i selve Sverige og i østersjøprovinsene. Riksdagen 1680–82 gav kongen makt over forvaltningen, og anerkjente ham 1693 som eneveldig. Selve beskatningsretten skulle likevel fremdeles ligge hos Riksdagen, det var bare under krig at kongen fikk lov til å skrive ut skatter og oppta lån.
Denne tillatelsen kom Karl 11s sønn og etterfølger Karl 12 (1697–1718) til å benytte seg flittig av. Fra 1700 var Sverige nemlig i krig med de fleste stater rundt Østersjøen. Under Den store nordiske krig skulle Russland komme til å bli landets farligste motstander. Det lyktes ikke Karl 12 etter den store seieren ved Narva (1700) å hindre tsar Peter i å forsterke den russiske militære slagkraft. Styrkeprøven ved Poltava (1709) viste at svenske tropper ikke kunne hindre Russland fra å bli den dominerende østersjømakt. Etter at kongen i 1715 hadde vendt tilbake til Sverige (som han hadde forlatt 1700), planla han å erobre Norge. Det første angrepet 1716 var for dårlig militært forberedt og måtte oppgis. Under det andre angrepet 1718 falt Karl 12 (30. nov.) under beleiringen av Fredriksten festning ved Halden. Det er mulig at det bak angrepene på Norge kan skimtes en storslått plan om en svensk tilnærming til Vest-Europa for å få støtte mot den nye østeuropeiske stormakt Russland. Den nye regjeringen under kongens søster Ulrika Eleonora hadde i hvert fall slike planer. Men da det ble klart at noen vesteuropeisk støtte ikke kunne oppnås, måtte Sverige ved freden i Nystad (Uusikaupunki) 1721 også formelt oppgi de baltiske provinser og deler av Karelen til Russland.