I den svenske stormaktstiden nådde hagekunsten opp på europeisk nivå. Dette skyldes arbeidene til Nicodemus Tessin d.y. for det kongelige sommerslott Drottningholm ved Mälaren, påbegynt 1681 etter forbilde fra fransk barokk. Fredrik Magnus Piper innførte den engelske landskapsstil i Sverige med bl.a. Hagaparken i Stockholm (påbegynt 1781).
Blant grunnleggerne av moderne landskapsarkitektur i Sverige må i første rekke nevnes Rudolf Abelin. Hans anlegg var ofte holdt i et nyklassisistisk formspråk med stramt klipte vegetasjonsmasser, men med stor variasjonsrikdom. Norrvikens Trädgårder ved Båstad, anlagt fra 1906, er et enestående eksempel.
Gjennombruddet for modernismen markeres med storslått enkelhet i Skogskyrkogården i Stockholm, utbygd 1916–40 etter planer av arkitekten Gunnar Asplund. Den ble banebrytende for nye ideer om kirkegårdsanlegg, der kvalitetene i naturmiljøet er bestemmende. I 1930- og 1940-årene ble det i Stockholm utviklet parksystem og grønnstruktur som dannet et internasjonalt forbilde for miljøvennlige storbyer. Sven Hermelin o.a. var pionerer for et økologisk grunnsyn i planlegging og forming av landskapet, like ens for tilrettelegging av parker og utemiljø i boligområder som sosiale fellesgoder. Landskapsbehandlingen ved industri-, vannkraft- og veianlegg i Sverige ble langt på vei normsettende for andre land.