Frihetstiden 1720–72
Da Karl 12 ikke hadde noen arving, ble hans søster nødt til å sammenkalle Riksdagen for å bli valgt til dronning. I 1720 abdiserte hun til fordel for sin gemal Fredrik av Hessen, som under navnet Fredrik 1 var konge til 1751. Ifølge den nye forfatning vedtatt av Riksdagen 1720 og 1723 ble eneveldet avskaffet og all makt samlet hos rikets fire stender. Alle viktige spørsmål skulle avgjøres av et råd på 16 medlemmer, der kongen bare hadde to stemmer. Rådet skulle være ansvarlig overfor stendene. Blant de mange riksdagskomiteer som skulle forberede sakene før de kom opp til behandling i Riksdagen, kom sekreta utskottet (hvor bøndene ikke var representert) til å innta en særstilling, fordi alle saker som skulle holdes hemmelig, ble avgjort der, f.eks. utenrikspolitiske, forsvars- og statsfinansielle saker. De fleste stenderrepresentantene – bortsett fra bøndene – var embetsmenn, og den såkalte frihetstiden (1720–72) ble derfor også byråkratiets gylne tid. Frem til 1738 var Arvid Horn kansellipresident i regjeringen, og det er han som i første rekke har æren for denne periodes fredspolitikk, som hadde til formål å unngå en ny krig mot Russland. Han var også interessert i å fremme handel og industri, og landets økonomiske oppblomstring i disse årene skyldes utvilsomt i første rekke hans kloke og forsiktige tillemping av de merkantilistiske ideer. Misnøye med Arvid Horns utenrikspolitikk og med at han ikke ville gå langt nok i å støtte næringslivet, førte til at han 1738 måtte trekke seg tilbake som regjeringssjef. Det hadde på dette tidspunkt utviklet seg et topartisystem, nemlig Arvid Horns tilhengere som ble kalt mössor (nattmössor 'luer') og hattar, som gikk inn for en krig mot Russland for å vinne tilbake de tapte østersjøprovinsene. Hattene som nå overtok regjeringen, inngikk forbund med Frankrike for å oppnå subsidier. Krigen mot Russland 1741–43 førte imidlertid bare til tap av ytterligere finske provinser nordvest for St. Petersburg. Heller ikke lyktes det hattene å gjøre Sverige til den økonomiske stormakt de hadde drømt om. Deres industri- og handelspolitikk, som ble drevet etter merkantilistiske ideer, var nærmest mislykt, og bidrog sammen med de enorme utgiftene under den resultatløse krigen mot Preussen 1757–62 til inflasjon og statsfinansielt sammenbrudd. Mot slutten av frihetstiden begynte mer liberale økonomiske ideer å gjøre seg gjeldende. Fremst blant forkjemperne for et friere økonomisk system stod Anders Chydenius, som gjorde seg til talsmann for de samme ideer som den samtidige Adam Smith i Skottland.
Frihetstiden er blitt kalt Sveriges vitenskapelige storhetstid. Særlig var man interessert i naturvitenskapelig forskning, og Riksdagen bevilget store beløp til fremme av slik forskning. Flere av tidens vitenskapsmenn oppnådde europeisk berømmelse, bl.a. Christopher Polhem (ingeniør og oppfinner), Carl von Linné (botanikk), Anders Celsius (fysikk) og Karl Wilhelm Scheele (kjemi). 1739 ble Vetenskapsakademien grunnlagt, og den har siden den tid vært sentrum for naturvitenskapelig forskning i Sverige.
Etter 1765 skiftet mössor og hatter om makten. Mössorna, som under Arvid Horns tid hadde vært et adelsparti, støttet seg nå til de tre uadelige stender i Riksdagen. Hattene ble nå de adeliges parti. Et tredje parti begynte også å gjøre seg gjeldende, nemlig et hoffparti som søkte å utvide kongemakten. Ved siden av de bitre partistridighetene ble selve landets selvstendighet truet, idet utenlandske makter blandet seg inn i svensk politikk ved å gi pengestøtte til partiene. Den russiske innflytelse kom til å vise seg tydelig etter at mössorna overtok regjeringsmakten. For å gjøre slutt på dette besluttet Adolf Fredriks sønn og etterfølger, Gustav 3 (1771–92), i 1772 å gjøre statskupp. Regjeringen ble arrestert, og Riksdagen vedtok en ny regjeringsform som gav kongen kontroll over regjeringen, men ellers nærmest var en tillempning av læren om maktfordelingen.
Gustaviansk tid 1772–1809
Frem til 1786 forsøkte Gustav 3 å gjennomføre en rekke reformer i det opplyste eneveldes ånd (bl.a. forordning om trykke- og religionsfrihet). Etter Tyrkias angrep på Russland gikk også Sverige til krig (1788–89) for å erobre tilbake de tapte finske provinser. En av grunnene til at de svenske troppene led nederlag, var et mytteri blant adelige offiserer (Anjala-förbundet). Kongen utnyttet folkestemningen mot adelen til å tvinge Riksdagen til å vedta et tillegg til regjeringsformen, den såkalte förenings- och säkerhetsakten, som økte kongens makt og nærmest gjorde den eneveldig. For å få satt igjennom en forfatningsendring besluttet en gruppe adelsmenn å rydde Gustav 3 av veien, og 1792 ble han skutt under et maskeradeball på operaen. Den sterke personlige kongemakt fortsatte imidlertid under formynderstyret for Gustav 4 Adolf og etter at denne selv hadde overtatt makten 1796. Under Napoleonskrigene holdt Sverige seg stort sett nøytralt. Etter nøytralitetsforbundets sammenbrudd besluttet imidlertid Gustav Adolf å nærme seg England, som var selve hovedmarkedet for Sveriges viktigste eksportvare, jern. 1805 ble så landet med i den tredje koalisjonen mot Napoleon. Etter freden i Tilsit kom Sverige i krig med både Russland og Danmark-Norge (1808). Alt før årets utgang måtte de svenske troppene trekke seg ut av Finland. Gustav Adolf ble gjort hovedansvarlig for de militære nederlag.
Standssamfunnets siste tid 1809–66
Etter at en gruppe sivile embetsmenn og offiserer i mars 1809 hadde tatt kongen til fange, erklærte Riksdagen ham for avsatt. 6. juni 1809 vedtok Riksdagen en ny forfatning, som innskrenket den personlige kongemakt og gav Riksdagen en sterkere stilling. Karl 13 (1809–18), Gustav 4 Adolfs onkel, ble valgt til ny konge. Til tronfølger ble utsett prins Christian August (han tok i Sverige navnet Karl August), som var meget populær i Norge, i håp om at denne skulle få Norge skilt fra Danmark og forent med Sverige. Etter Karl Augusts plutselige død (mai 1810) valgte en riksdag i Örebro den franske marskalk Jean-Baptiste Bernadotte til ny tronfølger under navnet Karl Johan. Fra sin ankomst til Sverige (oktober 1810) var han den egentlige leder av svensk politikk. Da han skjønte at det ville være umulig å erobre tilbake Finland fra Russland, undertegnet han mars 1813 en traktat med Storbritannia, og ble lovt Norge mot at Sverige deltok i sluttkampen mot Napoleon. Etter slaget ved Leipzig lot Karl Johan de svenske troppene marsjere mot Danmark, som ved freden i Kiel 14. januar 1814 ble tvunget til å avstå Norge.
Den svenske politikken overfor Norge senere dette år var uten tvil diktert av Karl Johan og var i overensstemmelse med hans egne personlige planer. Ved å godta hovedinnholdet i Eidsvollsgrunnloven ble han – uten bruk av militære maktmidler – lovlig arving til den norske trone. Dette ville skaffe ham en mer uavhengig stilling i Sverige, samtidig som han håpet å påvirke liberale kretser i Frankrike. Karl Johan hadde nemlig, og fortsatte å ha, planer om å få brede franske kretser til å gå inn for ham som konge av Frankrike.
Karl Johans kongetid (1818–44) er kjennetegnet av et sterkt personlig og konservativt styre, hvor han klarte å frigjøre regjeringen fra Riksdagens innflytelse og gjøre den til et redskap for kongemakten. Fra 1820-årene vokste det imidlertid frem en liberal opposisjon som fikk så sterk oppslutning at Riksdagen 1840 klarte å få gjennomført det såkalte departementsstyre, som gav statsrådet en mer selvstendig stilling overfor kongen. Etter dette fulgte en periode med liberale reformer, som ble fortsatt under Karl Johans sønn Oscar 1 (1844–59). Blant de viktige reformene kan nevnes lik arverett for menn og kvinner, bedre fattigpleie og en mer human fangebehandling og straffelov. Under Karl 15 (1859–72) gikk reformarbeidet videre; således kom 1862 en lov om utvidet lokalt selvstyre.