Også rikssamlingen var en langvarig prosess i Sverige; bare langsomt gikk landskapene opp i en større enhet. Mange faktorer virket inn: kongers og jarlers egen maktutbygging, samling om hærferd og «korstog» mot øst, kirkens organisatoriske arbeid, bondesamfunnets utvidelse, konsolidering og samfunnsordnende evne. Etter langvarige strider som til dels er lite kjent, steg landskapet omkring Vättern frem i en lederrolle med Sverker 1 (d.e.; 1130-årene–ca. 1156). Hans etterfølger, Erik den hellige, var av en annen ætt, og ca. 1200 begynte en langvarig tronstrid mellom etterkommerne av de to, en strid som også danske konger og stormenn tok del i. Under all denne strid og forvirring ble kirken organisert etter europeisk mønster. 1164 fikk Sverige egen erkebiskop i Uppsala, og Erik den hellige ble landets skytshelgen. Også den senere inndeling i bispedømmer skriver seg fra denne tid. De første klostre skal være opprettet i Sverker d.e.s tid. Kirken fikk sitt første kjente fribrev under Sverker d.y. (domsrett). Med møtet i Skänninge 1248, der kardinalen Vilhelm av Sabina var til stede, kan den svenske kirke regnes for helt innlemmet i pavekirkens system.
Kongemakten og bøndene
Tronstridighetene førte ikke med seg noen dyptgående forstyrrelser i Sveriges samfunnsliv. Det viser bl.a. at den svenske bondejorden stadig ble utvidet, som stedsnavnene viser. De eldste bevarte versjoner av landskapslovene er etter en vanlig oppfatning götalovene, som ble nedskrevet på 1200-tallet. Som vedlegg til landskapslovene finnes også enkelte såkalte landskapskrøniker bevart. De representerer de tidligste eksemplene på en nasjonal svensk historieskrivning.
Av landskapslovene ser vi at landsbysamfunnet hadde fått den organisasjon som vedble å bestå i mange hundre år. Lovene gir oss også de første opplysninger om svensk statsforfatning; det var svearnes sak å velge konge, og under sin Eriksgata ble han «dømt til konge» av lagmennene på andre ting. Landskapene hadde fremdeles stor selvstendighet. Men tross all indre strid gikk utviklingen i retning av en sterkere konge- og statsmakt. Mens de svenske kongene i vikingtiden gjorde seg lite gjeldende utenfor sitt rikes grenser, finner vi nå den kongelige svenske ledung ute på store foretagender. I 1101 ble grensen mellom de tre nordiske rikene fastsatt under et møte av kongene (Magnus Berrføtt, Inge Stenkilsson, Erik Ejegod) i Konghelle.
Finland kommer under Sverige
Svensk ekspansjon ble nå rettet østover. Sverker d.e. foretok en hærferd mot russerne, legenden forteller om et «korstog» til Finland av Erik den hellige, senere foregikk flere tog til Finskebukta, og samtidig svensk bosetting i Sør-Finland.
Under tronstriden hadde riksstyret mer og mer gått over til jarlen, et embete som var blitt arvelig i Folkungeætten. Ved midten av 1200-tallet var Sverige fast samlet og organisert som et enhetlig rike. Da den siste av Eriks ætt døde 1250, ble Birger Jarls sønn, Valdemar, valgt til konge, men han stod under farens formynderskap til dennes død 1266. Birger tok opp igjen erobringspolitikken i Finland, og la tavastenes land under Sverige. Han fikk også vedtatt nye lover om landefreden. Valdemar ble trengt ut av kongedømmet av sin dyktigere bror Magnus Ladulås. Fra gammel tid hadde kongen innkalt rikets stormenn og sine fremste tjenestemenn til «samtaler». Under Magnus fikk disse rådsmøtene en fastere organisasjon; det senere så mektige riksråd ble grunnlagt. Drost- og marskembetene finner vi også i hans tid. Bygdehøvdingene gikk mer og mer over til å bli «kongens og rikets menn». Alsnö stadga (ca. 1280) bestemte skattefrihet, frälse, for dem som for egen regning gjorde ryttertjeneste med full rustning. Det var opphavet til värdsliga frälset (senere kalt adel), og illustrerer det velorganiserte samarbeid mellom konge og adel i Sverige.
Fra slutten av 1100-tallet begynte jernutvinning i gruver (mot tidligere bare myrmalm), og under Magnus kom tyske læremestere i gruvedrift (Kopparberget og Bergslagen i Midt-Sverige). Stockholm, som ble grunnlagt midt på 1200-tallet, ble utførselshavn for dens produkter. Tyske borgere slo seg ned i Stockholm og andre byer.
Magnus hadde forstått å gjøre rikets stormenn til redskaper for kongemakten. Da han døde 1290 og etterlot seg tre umyndige sønner, Birger, Erik og Valdemar, ble det annerledes. Formynderen Torgils Knutsson var til å begynne med en myndig forvalter av kongemakten. Han innførte kristendommen hos karelene i Finland og bygde Viborg. Men etter at Birger var blitt myndig, ble Sverige opprevet av kamp mellom kongen og hans brødre, hertug Valdemar og fremfor alt hertug Erik, og adelsfraksjoner som tok parti for den ene eller den annen part. Etter at biskopene og en gruppe av adelen hadde fått Torgils Knutsson avsatt og henrettet, begynte striden for alvor mellom Birger og hertug Erik, senere Håkon 5s svigersønn, som skaffet seg et selvstendig fyrstedømme ved Göta älv av landområder fra alle tre kongeriker. I striden mellom ham og broren ble både Håkon og den danske konge Erik Menved blandet inn. Sverige holdt på å gå i oppløsning som ett rike da Birger ved et kupp tok hertugene til fange; de døde senere i fangenskapet. Men deres tilhengere blant stormennene drev ham fra landet og valgte hertug Eriks tre år gamle sønn Magnus til konge 1319, samme år som han arvet Norge etter sin morfar Håkon 5.
Union og riksrådsvelde
Med formynderregjeringen i Magnus' barndom begynte det riksrådsvelde som varte middelalderen ut. Adelens leder, Mats Kettilmundsson, sluttet som lensherre på Viborg en fred med russerne som for lang tid fastsatte grensene. Magnus' styretid var på flere måter en fremgangstid for Sverige. Etter svartedauden (sv. digerdöden)1350 kom størstedelen av Sverige relativt raskt på fote igjen. Sverige fikk sin landslov 1347 gjennom Magnus Erikssons landslag og ny felles bylov gjennom hans stadslag. I landslovens konungabalk ble det fastslått at Sverige var et arverike. Under riksoppløsningen i Danmark i 1320-årene ble Magnus herre over Skåne, Nord-Halland og Blekinge, og han regjerte således over hele den skandinaviske halvøya og Finland. Men det kostet store summer å vinne Skåne, og da han søkte å utvide kongemakten, fikk han stormennene mot seg. Det nyvunne danske land gikk tapt igjen. Valdemar Atterdag inntok Gotland, som hadde betalt skatt til den svenske konge siden Magnus Ladulås' tid. Stormennene innkalte Magnus' søstersønn, Albrecht av Mecklenburg, og valgte ham til konge 1364. Det lyktes verken Magnus eller hans sønn, den norske konge Håkon 6, å få makten i hele Sverige igjen, bare i en del grenselandskaper mot Norge. Stormennene hadde ventet å få en konge de kunne mestre i Albrecht, og hans makt ble aldri stor. Adelens leder, drosten Bo Jonsson Grip, hadde Finland og en stor del av Sverige under sin kontroll.
Kalmarunionen
Da Albrecht prøvde å utvide sin makt ved hjelp av tyskere, og han ved Bo Jonssons død ville inndra dennes len og gods, søkte stormennene forbund med dronning Margrete. Albrecht led nederlag og ble tatt til fange ved Falköping. Sverige ble forent med Danmark og Norge i Kalmarunionen (1397). Men en langvarig kamp fulgte, og Albrechts kapere (vitalinene) gjorde sjøen usikker. Først 1398 falt Stockholm i Margretes hender. Margrete forstod med stor statsmannsevne å gjennomføre en sentralisering av styret som hennes nærmeste forgjengere uten hell hadde strevet etter. Likeledes førte hun tilbake til kronen store mengder adelig og kirkelig jordegods. Hun var forsiktig med å innsette andre enn svensker som tjenestemenn i Sverige. Erik av Pommern (fra 1412) hadde ikke de samme taktiske evner. Hans skattepålegg som følge av den kostbare krig mot de holsteinske grever, hans krig med hanseatene som førte med seg krise i gruvedriften, tyskere og dansker i fogdembetene, inngrep i kirkens selvstyre – alt dette fremkalte alminnelig misnøye. I 1434 brøt det ut opprør i Dalarna og Bergslagen under førerskap av en bergmann og småfrälsemann, Engelbrekt Engelbrektsson. Opprøret var en folkereisning, men adelen og biskopene søkte å gjøre det best mulige ut av situasjonen, og de satte opp et klageskrift mot kongen for brudd på landslovens konungabalk. Et møte i Arboga 1435, som siden offisielt har vært regnet for den første svenske riksdag, innsatte Engelbrekt som hövitsman. Han ble imidlertid myrdet året etter, og dermed hadde allmuen mistet sin høvding. Rådets leder, Karl Knutsson, stilte seg nå i spissen for opposisjonen mot kongen. Rådsherrene sluttet et forlik med Erik, som sikret deres egne interesser, og de slo ned bondereisningen. Da Erik 1438 trakk seg tilbake fra riksstyret, ble Karl Knutsson valgt til riksforstander. Men unionsinteressene innenfor adelen var sterke, og rådet valgte Christoffer av Bayern til konge. Etter Christoffers død (1448) valgte svenskene Karl Knutsson til konge. Han hadde også et parti i Norge, men måtte her vike for Christian 1. Likeså endte kampen om det gamle handelsknutepunkt Gotland med seier for Christian. Krigen mellom Christian og Karl som nå fulgte, ble kostbar og førte til misnøye. Under ledelse av erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) reiste herrene seg og fikk hjelp av allmuen. Karl måtte rømme fra landet (1457); unionen var gjenopprettet. Etter langvarig krig og forvirring ble Karl igjen konge (1467–70), men nærmest bare i navnet.
Sturetiden
Da Karl døde, ble Sten Sture d.e. valgt til riksforstander. Han slo tilbake et nytt angrep av Christian ved Brunkeberg (1471), hvor «gode svenske menn», dvs. adelsmenn, kjempet på begge sider, mens et allmueoppbud hørte til Sten Stures stridskrefter. Den patriotiske stemningen etter krigen gav seg utslag i at tyskerne mistet en rett de hadde hatt til å besette halvdelen av byrådene. Noen år etter (1477) ble universitetet i Uppsala opprettet. Tiden fra nå til 1520 har fått navn etter Sturene, Sten d.e., Svante Sture og Sten Sture d.y., som alle var riksforstandere. I denne tiden fortsatte kampen mellom et selvstendighetsparti som støttet Sturene, og et unionsparti som på grunn av interskandinaviske slekts- og eiendomsinteresser holdt på Kalmarunionen. Hos adelen og biskopene møtte også Sturene sterk motstand, fordi deres politikk gikk ut på å styrke regjeringsmakten på bekostning av rådet og de store lensmenn. Som mottrekk mot adelen holdt Sturene seg i nøye kontakt med bondeallmuen, og de kunne regne med dens støtte. Sten Sture d.e. ble sittende som riksforstander til sin død 1503, bare et par år var han fordrevet av kong Hans og hans tilhengere. Ca. 1480 la fyrsten av Moskva Novgorod under seg, og 1495 beleiret han Viborg, men ble slått tilbake og sluttet fred 1497. Svante Sture hevdet sin stilling i stadig krig mot Danmark. Sten Sture d.y., som drev en utfordrende enevoldspolitikk, kom i voldsom strid med unionspartiets leder, den nyvalgte erkebiskop Gustav Trolle. Mens den stod på, gjorde Christian 2 to mislykte forsøk på å vinne Sverige med våpenmakt. Men tredje gang (1520) lyktes det. Sten Sture ble dødelig såret.