Industrialisme og parlamentarisme 1866–1920
Ved riksdagsreformen av 1866 ble stenderriksdagen avløst av en Riksdag med to kammer. Medlemmene av Första kammaren ble valgt indirekte av landstingene (fylkestingene) og bystyrene i de største byene. Medlemmene av Andra kammaren skulle velges ved direkte valg, men censusbestemmelsene var så strenge at bare 5,5 prosent av befolkningen fikk stemmerett. Riksdagsreformen 1866 markerte slutten på en over 20-årig reformperiode. To store hovedspørsmål kom til å dominere svensk innenrikspolitikk i tidsrommet frem til århundreskiftet, nemlig kravet om en omlegning av grunnskatten og et ønske om å avskaffe den gamle hærordningen (indelningsverket) med en større og bedre trent hær av vernepliktige. Det var førstekammeret som krevde en militær nyordning og modernisering av forsvaret, mens annetkammeret nektet å gå med på dette dersom ikke det gamle skattesystem med grunnskatter ble reformert. Først i 1892 kunne begge kamre bli enige om grunnskattens suksessive bortfall i forbindelse med en omlegging av hærorganisasjonen. 1901 tok man så skrittet fullt ut og innførte en hærorganisasjon som utelukkende bygde på alminnelig verneplikt.
De sterkt fallende kornprisene på verdensmarkedet i 1880-årene skulle komme til å få avgjørende betydning i svensk politisk historie. Den heftige striden som brøt ut mellom proteksjonister og frihandelsmenn, førte til at Lantmannapartiet, som hadde vært det ledende parti i annetkammeret, ble sprengt 1887. Tilhengerne av frihandel brøt ut og kom til å utgjøre kjernen i et liberalt parti, Liberala samlingspartiet, som ble stiftet i 1900 og alt i 1903 ble det største partiet i annetkammeret. Mot det liberale partiet og et sosialdemokratisk arbeiderparti (stiftet 1889) stod det konservative Lantmannapartiet (Högern).
Frem til slutten av 1800-tallet ble utenrikspolitikken sett på som kongens personlige domene. Alt som kronprins hadde Karl Johan på egen hånd avsluttet en traktat med Russland mot en så å si enstemmig opposisjon. Denne russisk-orienterte utenrikspolitikken fortsatte gjennom resten av Karl Johans regjeringstid. Men Oscar 1 fikk ved November-traktaten 1855 svensk utenrikspolitikk orientert mot vestmaktene (Storbritannia og Frankrike).
Spørsmålet om en skandinavisk union var sentralt fra midten av 1850-årene, men etter den dansk-tyske krig 1864 var det slutt på alle forhåpninger om å få Danmark tilknyttet den svensk-norske unionen. Under krigen mellom Preussen og Østerrike 1866 og under den fransk-tyske krig 1870–71 var Sverige offisielt nøytralt, selv om Karl 15 sympatiserte med Frankrike. Oscar 2 (1872–1907), derimot, var mektig imponert av det nye tyske keiserrike under Otto von Bismarcks ledelse, og begynte en omlegging av Sveriges utenrikspolitiske kurs. Fra midten av 1870-årene var et nært vennskap med Tyskland det viktigste element i svensk utenrikspolitikk, noe som ble enda tydeligere da frykten for Russland økte i 1890-årene. Det er mulig at kongens tyskorienterte utenrikspolitikk i en viss utstrekning også var diktert ut fra en frykt for separatistiske strømninger i Norge.
Unionen med Norge kom i høy grad til å påvirke den politiske utviklingen i Sverige. Stattholderstriden f.eks., som i Norge ble en mektig stimulans for Johan Sverdrups kamp for parlamentarisme og et utvidet folkestyre, førte i Sverige til at regjeringen – støttet av Riksdagen – styrket sin stilling overfor kongemakten. I 1905 kom unionsspørsmålet igjen til å gripe inn i svensk politikk. Oppløsningen av unionen med Norge var også samtidig en begrensning av kongens maktstilling. En regjering fra flertallspartiene i Riksdagen ble nemlig utpekt til å lede forhandlingene med Norge. Dermed hadde Sverige fulgt Norges og Danmarks eksempel og tatt det avgjørende steget over i parlamentarismen.
Størstedelen av bøndene var i løpet av 1700-tallet blitt selveiere. Samtidig vokste det frem et tallrikt proletariat på landsbygda, bestående av husmenn (torpare), innerster (backstugusittare), landarbeidere (statare) og daglønnere (bl.a. inndelte soldater). Loven av 1827 om utskiftning (laga skifte) bidrog i vesentlig grad til et mer effektivt jordbruk og til en så omfattende nyrydding at Sverige fra omkring midten av 1800-tallet ble selvforsynt med korn.
I perioden 1815–1900 økte folketallet fra 2,1 mill. til 5,1 mill., selv om hele 825 000 emigrerte – vesentlig til USA – i tiden 1840–1900.
Den økonomiske liberalisme slo igjennom for alvor omkring midten av 1800-tallet. Johan August Gripenstedt, som var finansminister 1856–66, kom til å stå som leder og drivende kraft i arbeidet for en friere økonomisk lovgivning. Den industrielle revolusjon kom forholdsvis sent til Sverige. Først fra 1870-årene la nye oppfinnelser og bedre produksjonsmetoder i jern- og stålproduksjonen og en begynnende maskinindustri grunnlaget for landets overgang fra et overveiende jordbruksland til en moderne industristat.
Etter valget til annetkammeret 1905 dannet den liberale leder Karl Staaff sin første regjering. Da hans forslag til stemmerettsreform ble forkastet av Riksdagen, gikk han av alt 1906. Hans etterfølger, den konservative Arvid Lindman, la frem et nytt forslag, som ble endelig vedtatt 1909. Det innebar ikke bare praktisk talt alminnelig stemmerett for menn, men en gjennomgripende demokratisering av hele det politiske liv. 1911 førte det første annetkammervalget etter stemmerettsutvidelsen til stor fremgang for sosialdemokratene på de konservatives bekostning, og Staaff dannet sin annen regjering.
Næringslivet var i sterk vekst på denne tiden. Det gjaldt særlig treforedlingsindustrien, som innførte stadig mer avansert teknologi. En tilsvarende utvikling fant sted i jernverkene, mens verkstedindustrien ennå spilte en forholdsvis beskjeden rolle. Både Staaff og Lindman tok initiativet til en rekke sosiale reformer som arbeidervernlov (1912) og alminnelig folkepensjon (1913). Likevel ble den første tiden etter 1905 preget av en sterk sosial uro som nådde et høydepunkt med storstreiken i 1909.
Etter hvert som motsetningene mellom stormaktene tilspisset seg, kom forsvarsspørsmålet til å spille en hovedrolle i svensk politikk. Staaff gikk her inn for en mellomløsning. Da Gustav 5 (1907–50) åpent tok standpunkt for forsvarsvennene, trådte Staaff tilbake feb. 1914 (se Bondetoget). Han ble etterfulgt av den konservative Hjalmar Hammarskjöld. Ved krigsutbruddet 1914 erklærte Sverige seg nøytralt, og partiene i Riksdagen inngikk en borgfred. Men Hammarskjölds nøytralitetspolitikk, som hellet mot Tyskland, vakte sterk misnøye i Storbritannia. Dette gikk ut over den allerede vanskelige svenske forsyningssituasjonen, og kritikken mot regjeringen vokste. 1917 måtte Hammarskjöld tre tilbake, og etter annetkammervalget samme år dannet de liberale og sosialdemokratene en koalisjonsregjering, Sveriges første fullt parlamentariske regjering. Utenrikspolitisk ble vinteren 1918 med borgerkrigen i Finland det store problem. Sverige anerkjente det «hvite» regimet som det selvstendige Finlands lovlige regjering, men avslo å gi det offisiell våpenhjelp. Et forsøk på å få Ålandsøyene inn under svensk suverenitet ble avvist av Folkeforbundet 1921.
Mellomkrigstiden
Som Europa ellers var Sverige i de første mellomkrigsårene preget av politisk og sosial uro med betydelig arbeidsledighet og voldsomme arbeidskonflikter. Men reformarbeidet stanset ikke opp. 1919 fikk kvinner og menn alminnelig og lik stemmerett. Samtidig ble 8-timersdagen innført i arbeidslivet. I partipolitikken førte sosialdemokratene an gjennom praktisk talt hele mellomkrigstiden. De hadde den ledende gruppen i Riksdagen, og de satt med regjeringsmakten oftere og lenger enn noe annet parti, først under Hjalmar Branting og senere under Per Albin Hansson. Tross stort sett økende tilslutning fra valg til valg oppnådde de likevel ikke flertall i Riksdagen. Derimot gikk de konservative (Högern, fra 1969 Moderata Samlingspartiet), og det samlende liberale partiet, Folkpartiet (stiftet 1934, fra 1990 Folkpartiet Liberalerna), jevnt tilbake, mens Bondeförbundet (fra 1957 Centerpartiet) som stod frem som landbrukets felles politiske organisasjon 1921, hadde en begrenset vekst. Konkurransen mellom disse partiene førte til ustabile parlamentariske forhold.
Et omslag kom 1932 da Per Albin Hansson etter en sosialdemokratisk valgseier dannet sin første regjering. Dens hovedoppgave ble å bekjempe de alvorlige virkninger den nye internasjonale økonomiske krisen hadde fått for Sverige, først i jordbruket og så i industrien. Harde arbeidskonflikter hadde fulgt i deres spor med blodige sammenstøt mellom arbeidere og militære (Ådalen mai 1931). For å få i stand effektive mottiltak inngikk Hansson 1932 en overenskomst med Bondeförbundet om midler til å bekjempe arbeidsledigheten og styrke landbrukets stilling («kohandeln»). Avtalen ble etter valget til annetkammeret 1936 videreført gjennom dannelsen av en koalisjonsregjering mellom de to partiene. Nye sosiale reformer ble gjennomført (frivillig statsstøttet arbeidsløshetstrygd 1934, bedret folketrygd 1935 og 1937, lovfestet to ukers ferie 1938), og den alminnelige velstand var 1939 steget til 60 prosent over nivået 1920. Bakgrunnen var den fortsatte økonomiske fremgangen. Etter en ustabil periode de første mellomkrigsårene med til dels stor arbeidsledighet (163 000 i 1922) satte oppsvinget inn for alvor omkring 1933. Det gjaldt først og fremst treforedlingsindustrien, som 1938 stod for hele 26 prosent av den svenske eksporten. Men jernverksindustrien gikk også betydelig frem etter at elektrostålprosessen hadde slått igjennom, og verkstedindustrien begynte å gjøre seg sterkt gjeldende ikke minst gjennom storbedrifter som Svenska Kullagerfabriken, Bofors og Götaverken. Til gjengjeld ble jordbrukets plass i næringslivet stadig mer beskjeden.
Sverige sluttet seg til Folkeforbundet 1920 og tok aktivt del i det nordiske samarbeidet innenfor dets ramme. Etter den nazistiske maktovertagelsen i Tyskland 1933 ble det utenrikspolitiske klimaet hardere også for Sverige. Regjeringen fulgte Folkeforbundets vedtak om sanksjoner mot Italia under krigen mot Etiopia 1935, men da denne aksjonen ble mislykket, sa den svenske regjeringen – som så mange andre – opp sine sanksjonsforpliktelser. Til gjengjeld forsøkte Sverige å få i stand et nærmere sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden eller i hvert fall et felles svensk-finsk forsvar av Ålandsøyene, men disse bestrebelsene strandet særlig på grunn av sovjetisk motstand. Derimot ble Sveriges egen militære beredskap vesentlig styrket på grunnlag av en ny forsvarsordning 1936.
Den annen verdenskrig
Ved krigsutbruddet 1939 erklærte Sverige seg nøytralt i stormaktskonflikten, men det ble snart vanskelig å holde denne linjen. Den første påkjenningen kom da Sovjetunionen angrep Finland desember 1939. Den svenske regjeringen valgte da å la være å proklamere nøytralitet og deltok i en omfattende humanitær og materiell hjelpeaksjon overfor finnene. Da de vestallierte bad om å få sende tropper til Finland over svensk territorium, svarte imidlertid den svenske regjering nei, i likhet med den norske. I forbindelse med vinterkrigen omdannet Per Albin Hansson sitt ministerium til en nasjonal samlingsregjering. Ved annetkammervalget 1940 fikk sosialdemokratene absolutt flertall for første gang, men regjeringens sammensetning ble ikke endret. Den parlamentariske stabiliteten gjorde det mulig å øke beredskapen hurtig. Ved den tyske okkupasjonen av Norge og Danmark 9. april 1940 var det svenske forsvaret ennå ikke sterkt nok, og regjeringen måtte gjøre en rekke innrømmelser overfor tyskerne i strid med en streng oppfatning av nøytraliteten. Bl.a. tillot den transitt av sykepleiere, sanitetsutstyr og proviant til de tyske tropper som kjempet i Narvik-området, men et krav om overføring av tropper ble avvist. Straks kampene i Norge var over, ble det inngått en svensk-tysk avtale om sending av krigsmateriell og avløsningstropper over svensk territorium til Nord-Norge (permittent-trafikken), og i forbindelse med Hitlers angrep på Sovjetunionen juni 1941 fikk en fullt oppsatt tysk divisjon lov til å krysse Sverige fra Nord-Norge til finsk Lappland.
Da folkestemningen i Sverige under den annen verdenskrig overveiende var på de vestalliertes side, vakte disse innrømmelsene misnøye i vide kretser, og flere aviser, med Torgny Segerstedts Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning i spissen, gav åpent uttrykk for kritikk. Dette førte til skarp pressekontroll fra regjeringens side. Derimot gav Sverige sine tre krigførende naboer uvurderlig støtte i form av matsendinger, hjelp til skandinaver i tysk fangenskap og oppholdstillatelse for titusener av norske og danske flyktninger, som til og med fikk adgang til å organisere polititropper. Da krigslykken definitivt vendte seg fra tyskerne 1943, og Sveriges militære beredskap samtidig nådde et høydepunkt, ble det slutt med innrømmelsene overfor Tyskland. Bl.a. opphørte permittent-trafikken august 1943, og pressekontrollen ble gradvis avviklet.