Sveits – næringsliv. Sveits er et høyt industrialisert land samtidig som det har en i internasjonal sammenheng meget betydelig servicesektor. Servicesektoren domineres av finans- og forsikringsvirksomhet. Sveits har et meget godt utbygd bankapparat både hva gjelder organisasjon og utbredelse. Landets politiske stabilitet, den sterke sveitserfrancen og «Bankgeheimnis» (sveitsiske banker er bare i unntakstilfeller (ved mistanke om kriminelle aktiviteter som terrorisme, organiserte forbrytelser og skattesvindel) forpliktet til å gi opplysninger om sine kunder), har tilført bankene mye utenlandsk kapital. De to storbankene UBS (United Bank of Switzerland) og CS (Credit Suisse) hører til de ledende finanskonserner i verden. Turisme er også av økende betydning.
Sveitsisk økonomi er svært stabil, og har ekspandert kraftig i hele etterkrigstiden. Mangelen på råvarer og den geografiske beliggenheten sentralt i Europa, har bidratt til at Sveits i høy grad er avhengig av utenrikshandel. Fra midten av 1980-årene stagnerte økonomien noe, bruttonasjonalproduktet (BNP) økte med bare 0,2 % årlig i perioden 1985–96, samtidig som folketallet økte med 0,7 %. I 2005 var BNP per innbygger 35 300 USD, noe som var en av verdens aller høyeste.
Landbruk bidrog i 2004 med 4 % av BNP og sysselsatte 5 % av yrkesbefolkningen, industri (inkl. bergverk) bidrog med 34 % av BNP og sysselsatte 28 % og tjenesteytende næringer bidrog med 62 % av BNP og sysselsatte 67 % av yrkesbefolkningen. Arbeidsledigheten var 3,9 % i 2004. Sveits har et betydelig innslag av importert arbeidskraft, nesten 1/4 av yrkesbefolkningen er utlendinger.
Jord- og skogbruk
Jordbruket er, som resultat av landets topografi og høyde over havet, i vesentlig grad et husdyrbruk. Jordbruksarealet utgjør totalt 40 % av landets areal, bare 12 % av arealet er dyrket jord i egentlig forstand. Av dette er det meste eng og kulturbeiter, særlig i alpeområdene. Brukene er gjennomgående små og middelstore; gjennomsnittsarealet per bruk var 1990 i underkant av 100 daa jordbruksareal. Av bøndenes inntekter faller vel 3/4 på husdyrholdet. Den viktigste åkerveksten er hvete, som opptar vel tredjeparten av åkerarealet, andre kornslag til sammen litt under en tredjepart. Grensen for hvetedyrking går ved ca. 1200 moh., bygg, havre og rug noen hundre meter høyere. På den siste tredjedelen av åkerarealet dyrkes særlig fôrvekster, poteter, oljevekster, sukkerbeter, frukt, grønnsaker og vindruer. Frukt-, grønnsak- og vindyrking drives i de lavereliggende dalførene, særlig i Valais og Ticino. Vin produseres ellers ved Genèvesjøen og langs foten av Jurafjellene. Størstedelen av produksjonen av åkervekster er konsentrert til Mittelland.
Avkastningen i jordbruket er økt betydelig, men produksjonen dekker ikke mer enn vel halvparten av det innenlandske behovet. Landet er selvforsynt med melkeprodukter, kjøtt og hvete. Jordbruket nyter godt av subsidier, prisgarantier og importkontroll, og bøndene er garantert en inntekt tilsvarende industriarbeiderlønn. De viktigste landbrukspolitiske problemene er knyttet til liten gjennomsnittlig bruksstørrelse, stedvis meget sterk oppstykking av arealene og fraflytting av gårder i de mest avsidesliggende strøk. Jordbruket drives ofte i kombinasjon med utleie til turistformål, industriarbeid og dels også skogsarbeid.
Skogarealet utgjør om lag 1/4 av landets totalareal. Relativt mest skog har kantonene i Jurafjellene og For-Alpene. Av den produktive skogen eies omkring 1/3 av private, det øvrige er delt mellom kommuner og allmenninger. Staten har en liten andel skog.
Bergverk, energi
Sveits er generelt fattig på malmer, metaller og fossilt brensel. Av betydning er bare salt- og sodautvinning. Den eneste energikilde av betydning er vannkraften. Den nyttbare vannkraften er praktisk talt fullt utnyttet. Fra slutten av 1960-årene har man fått utbygging av kjernekraft- og større varmekraftverk. I første halvdel av 1980-årene stod kjernekraften for nesten hele økningen i elektrisitetsproduksjonen. I 2000 stod både kjernekraft og vannkraft for ca. 36 % hver av total elektrisitetsproduksjon og varmekraftverk for i underkant av 4 %. Sveits må importere drøye 80 % av energibehovet, primært i form av petroleumsprodukter, men landet er også nettoeksportør av elektrisitet. Målet for energiforsyningen er å ta i bruk forskjellige energikilder, også med henblikk på den videre utbyggingen av kjernekraften. Likeledes er en stabilisering av forbruket et mål. Atomkraftens fremtid er åpen: moratoriet mot å bygge nye kjernekraftverk gikk ut i år 2000.
Industri
På grunn av mangelen på innenlands råstoffer er industrien i meget stor grad innrettet mot høyt foredlede produkter. Bedriftene er gjennomgående små og mellomstore. Flere bedrifter er blant de fremste i verden på sine områder, og sveitsisk industri har etablert seg i en rekke land, dels ved datterselskaper og andre former for eierinteresser, dels ved salg av knowhow, lisenser o.l. Sveitsisk presisjonsindustri, som urindustrien, er verdenskjent. Det samme er sveitsisk sjokolade, ost og spedbarnsmat. Sveits har videre stor produksjon av generatorer og annet kraftverksutstyr, dieselmotorer og tekstilmaskiner, kontormaskiner og maskinverktøy, medisinsk utstyr m.m. Kjemisk industri er også stor, med hele 10 % av landets yrkesbefolkning. Bransjen har hovedvekt på produksjon av fargestoffer, landbrukskjemikalier og farmasøytiske produkter. Flere av verdens betydeligste farmasøytiske konsern har hovedkontor i Sveits.
Sveits har mistet noe av sin dominerende rolle i internasjonal urhandel, særlig på grunn av konkurranse fra Japan og andre land i Sørøst-Asia, men er fremdeles blant verdens ledende ureksportører. Urindustrien er lokalisert til Jurafjellene med hovedtyngde i La Chaux-de-Fonds, Biel, Grenchen og Le Locle, samt Genève. Utbyggingen av rørledninger for olje og gass har gitt støtet til en økende innenlandsk raffinering av petroleum siden midten av 1960-årene. Tekstil- og bekledningsindustrien finner man først og fremst i de østre deler av landet, fremfor alt i St. Gallen. De ulike distriktene har sine spesialiteter som bygger på lokale håndverkstradisjoner.
Sveits er med sin storslåtte natur et av Europas fremste turistland. De viktigste turiststrøk finner man i høyalpene, i skogkantonene i de sentrale st ...
Les mer
Utenrikshandel
Sveits har stor utenrikshandel i forhold til folketallet, noe som har sammenheng med at landet mangler de fleste råvarer og fossilt brensel og i tillegg ikke er selvforsynt med matvarer. Eksporten består hovedsakelig av høyt foredlede industriprodukter. Sveits har tradisjonelt hatt et betydelig importoverskudd: i 1960-årene lå importen gjennomsnittlig ca. 20 % over eksporten. Fra midten av 1970-årene ble denne sterkt redusert, og fra 1990-årene av har Sveits hatt et eksportoverskudd. Sveits har videre kapitalinntekter og inntekter av visse tjenester, f.eks. renter på utenlandske lån, lisensinntekter, turisttrafikk, transitthandel, eksport av elektrisk kraft m.m., og overskuddene på betalingsbalansen er vanligvis betydelige. De regelmessige overskudd på betalingsbalansen har ført til en meget sterk stilling for sveitserfrancen og derved stadige revalueringer. Tyskland er viktigste handelspartner både med hensyn til eksport og import.
Samferdsel
Sveits har et godt utbygd kommunikasjonsnett. Som følge av landets sentrale beliggenhet i Europa må vei- og jernbanenettet ta en stor del internasjonal gjennomgangstrafikk, noe som setter store krav til kapasitet. Det er et viktig trekk i Sveits' samferdselspolitikk å beholde denne trafikken, men på landets egne premisser m.h.t. miljøvern. Målet er å få mest mulig av transporten over på tog. Dette skal skje i rammen av det såkalte NEAT-prosjektet (Neue Alpen-transverale): for å høyne transportkapasiteten og for togtransport av trailere bygges nye tunneler gjennom Alpene: Lötschberg- og St. Gotthard basistunneler.
Sveits ble tidlig et gjennomgangsland for trafikken mellom Italia og Mellom-Europa. På 1800-tallet kom utbyggingen av alpeovergangene til kjørbare veier for alvor i gang, og ved stadige forbedringer har de nådd en imponerende standard topografien tatt i betraktning. Det finnes tre helårsforbindelser gjennom Alpene, Store St. Bernhard, St. Gotthard og San Bernardino, alle med betydelige tunneler under fjellovergangene. I lavlandet er veinettet svært tett. Et hovedproblem på veisektoren er kapasiteten på gjennomgangsveiene. Et spesielt trekk i veitransporten i Sveits er de mange togtransportene av biler, ikke bare over fjellovergangene om vinteren. Vedrørende fjellovergangene, se Alpene og de enkelte pass.
Jernbanene var fra først av helt privat drevne. På begynnelsen av 1900-tallet ble de fleste større selskapene slått sammen til et statseid selskap, Schweizerische Bundesbahnen. De største «private» selskaper er drevet av enkeltkantoner i nært samarbeid med statsbanene. Spesielt for jernbanedriften i Sveits er at den er helt elektrifisert. Vel 1/4 av linjenettet er smalsporet, vesentlig den private delen. På dette nettet finner man ved flere alpeoverganger en kombinasjon av vanlig fremdrift og tannhjulsdrift. For øvrig finnes en mengde lokale selskaper som driver rene fjellbaner, mest kjent er kanskje tannhjulsbanen til Jungfraujoch, den høyest beliggende jernbane i Europa (toppen 3455 moh.). I de senere år er jernbanenettet i stor grad utbygd til dobbeltspor, til å tåle høyere hastigheter (200 km/h) og gjøre reisene mer bekvemme. En ny alpebane til avlastning for trafikken gjennom Gotthard og Simplon planlegges.
Basel er en betydelig elvehavn. Viktigste lufthavner er Zürich (Kloten), Genève (Cointrin) og Basel.