Alpene har en meget innviklet geologisk struktur som følge av omfattende foldinger og overskyvninger under dannelsen. Alpekjedens hovedretning gjennom Sveits er vestsørvest-østnordøst. I nord går de såkalte For-Alpene. Disse som består av kalkrike sedimentære bergarter med alder fra jura og kritt, ligger i veldige, liggende folder. Disse er skjøvet, eller har glidd, nordvestover og kalles de helvetiske dekker. De strekker seg fra Rhône-kneet i Valais over Vierwaldstätter See til Rhinen sør for Bodensjøen. Høyeste punkt i dette området er Säntis helt i nordøst (2501 meter over havet). For-Alpene faller i trinn ned mot Mittelland i nordvest uten noe skarpt topografisk skille. Med unntak av noen mindre snøbreer ved Säntis ligger For-Alpene i sin helhet under snøgrensen.
Sør for de helvetiske dekker finner man hardere, grovkrystallinske bergarter som danner Alpenes høyeste del der toppene stort sett er dobbelt så høye som i For-Alpene. Berggrunnen her hører hovedsakelig til de penninske dekker, opprinnelig skifere av prekambrisk opprinnelse som på grunn av sin sentrale beliggenhet i fjellkjeden har gjennomgått en til dels sterk omvandling. Disse omdannede skifrene er gjennomsatt av gneis og granitt av hercynsk opprinnelse, dels presset opp gjennom de overliggende, yngre sedimentene. På grunn av den større hardheten i disse gneisene og granittene fremstår disse massivene i dag som Sveits' høyeste fjellområder.
Høyest når Wallisalpene i sørvest med Monte Rosa-massivet der en finner Dufourspitze (4634 meter over havet), Sveits' høyeste fjell, nær grensen til Italia. Lenger vest, på grensen til Italia ligger det ikoniske fjellet Matterhorn (4478 meter over havet). Et annet fjell i Monte Rosa-massivet, Signalkuppe (4554 meter over havet), er Sveits' nest høyeste fjell, og like nord for dette ligger Mischabel-massivet med Dom (4545 meter over havet) som er Sveits' tredje høyeste fjell.
Sentralt i landet har vi Berner Alpen (høyeste topp Finsteraarhorn (4274 meter over havet) og Sankt Gotthard-massivet (høyest her er Pizzo Rotondo 3192 meter over havet), og i sørøst ligger Rätische Alpen der Bernina-massivet nær grensen til Italia i sørøst er høyest (Piz Bernina 4049 meter over havet).
I de høyeste deler av Alpene er det i alpekjedens hovedretning gravd ut en dyp dal med Rhônes og Rhinens (Vorderrhein) øvre løp. Vannskillet mellom disse går i Sankt Gotthard-massivet. Herfra renner for øvrig Reuss, bielv til Aare (og Rhinen) mot nord og Ticino, bielv til Po mot sør. Disse fire elvene deler Alpene i fire hoveddeler, Berner Alpen i nordvest, Glarner Alpen i nordøst, Wallisalpene (Walliser Alpen/Alpes du Valais), i sørvest og Rätische Alpen i Graubünden i sørøst. Flest breer finner man i Bern- og Wallisalpene; største bre er Aletschgletscher nord for Rhônes øvre løp, 80 kvadratkilometer stor og 23 kilometer lang (2020). Denne har minsket de siste årene.
Sør for de penninske dekker, i det sørlige Ticino, finner man skyvedekker som tilhører de såkalte Sør-Alpene, som på samme måte som For-Alpene i nord hovedsakelig består av kalkstein. Disse når bare få steder over 2000 meter over havet.
Under istiden var Alpene dekket av isbreer, hvis erosjon har hatt stor betydning for utformingen av dagens landskap. I lavlandet finnes endemorener som flere steder har demmet opp sjøer, for eksempel flere av sjøene på grensen til Italia i sør og Zürichsee.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.