Etter forfatningen av 1874, senest endret 2000, er Sveits en konføderal republikk. Styresettet er demokratisk, men ikke parlamentarisk. Sveits' politiske system regnes som et av de mest stabile i verden.
Lovgivende, bevilgende – og i noen henseender endog utøvende – makt er lagt til den folkevalgte forbundsforsamlingen (ty. Bundesversammlung, fr. Assemblé Fédérale).Denne består av to likeverdige kamre, et stenderråd (Ständerat/Conseil des États) og et nasjonalråd (Nationalrat/Conseil National). Stenderrådet har 46 medlemmer, valgt etter litt ulike regler for fire år, to fra hver kanton og én fra hver halvkanton. Nasjonalrådet har 200 medlemmer; de velges for fire år fra relativt like store kretser og etter forholdstallsprinsippet. Stemmerettsalderen er 18 år. Kvinnene fikk stemmerett først i 1971. Stenderrådet, som ikke velges etter folketallet, får gjerne en litt annen og mer konservativ sammensetning enn nasjonalrådet. Forbundslover må vedtas av begge kamre.
Ved forfatningsendringer og lovendringer kan det holdes folkeavstemninger. Det gis også adgang for velgerne til å ta initiativ til forfatningsendringer. Sveits har på denne måten et sterkere innslag av direkte demokrati enn noe annet vestlig land.
Regjeringen, som kalles forbundsrådet (Bundesrat/Conseil Fédéral), velges av den samlede forbundsforsamling etter forholdsmessige prinsipper. Forbundsrådet har sju medlemmer som bestyrer hvert sitt departement (ministerium). Forbundsforsamlingen velger blant de sju, for ett år av gangen, to medlemmer som innehar funksjonene som landets president og visepresident. Forsamlingen utnevner også en forbundskansler og en visekansler, som begge møter i forbundsrådet, men uten stemmerett. Selv om forbundsrådet er ansvarlig overfor forbundsforsamlingen, sitter den fast de fire årene den er valgt for.
Sveits er både regionalt, språklig og religiøst heterogent. Når landet likevel har vært så politisk stabilt, skyldes det at det sterkt desentraliserende system gir hver gruppe anledning til i stor grad å styre seg selv.
Administrativ inndeling
Landet har siden 1815 vært oppdelt i 22 kantoner, hvorav tre er delt i halvkantoner. Antallet kantoner økte i 1978 til 23, da den fransktalende katolske region Jura fikk kantonstatus. Kantonene har egne forfatninger og et omfattende indre selvstyre. Lovgivningsmyndigheten er som regel lagt til folkevalgte regionforsamlinger; regjeringen velges for det meste direkte av velgerne. Også på kantonnivå spiller det direkte demokrati, gjennom folkeavstemninger, en viktig rolle. I noen kantoner utgjør endog velgerne selv den lovgivende forsamling. På lokalt nivå har de vel 3000 kommunene et betydelig selvstyre. Bare de største byene har valgte forsamlinger. I de øvrige kommunene treffes politiske avgjørelser direkte på velgermøter.