Sveits – befolkning. Befolkningen i Sveits viste i 1950- og 1960-årene sterk vekst, 1,4 % årlig 1950–70. Veksten skyldtes for en stor del innvandring; 1960–70 utgjorde innvandringen 40 % av den totale befolkningsveksten. Med det økonomiske tilbakeslaget 1973–74 ble det tradisjonelle innvandringsoverskuddet avløst av en betydelig nettoutflytting, og 1970–80 sett under ett var den gjennomsnittlige årlige veksten 0,15 %. Fra og med 1980-årene har befolkningstilveksten igjen vist tendenser til økning, og i perioden 1991–96 var den 0,8 % årlig. Av denne veksten falt ca. 60 % på nettoinnvandring og ca. 40 % på naturlig tilvekst (fødte ÷ døde). Det utenlandske elementet spiller således en vesentlig rolle for landets befolkningsutvikling; det i 2004 bor 1 471 000 utlendinger i Sveits, dvs. omtrent 20 % av befolkningen (2006). De største gruppene er fra Italia, det tidligere Jugoslavia (alle delene inkl.), Portugal og Spania. Høyere levealder og et stadig synkende fødselsoverskudd har ført til at de over 65 år utgjør en stadig større del av befolkningen samtidig som tallet på de under 20 år synker.
Gjennomsnittlig befolkningstetthet var i 2006 180,7 per km2. Fjellandskapet bidrar til en svært ujevn fordeling og bosetningen er mer spredt enn i de andre mellomeuropeiske land. Tettest er bosetningen i Mittelland. Den tynnest befolkede alpekantonen har bare 26 personer per km2 (Graubünden). Landsbybebyggelse er den vanligste bosetningsform på landsbygda, som oftest er landsbyene små. I enkelte kantoner (f.eks. Appenzell og Jura) er enkeltgårder vanlig. De 5 største byene (Zürich, Basel, Genf, Bern og Lausanne) hadde 1997 bare 12,3 % av folkemengden. 67,5 % er i 2001 bosatt i urbane strøk.
Religion
Den sveitsiske befolkningen, inklusive utenlandske borgere, fordeler seg ganske jevnt mellom protestanter (ca. 40 %) og katolikker (ca. 46 %). Den lille minoriteten av gammel-katolikker (0,2 %) har et eget teologisk fakultet ved universitetet i Bern.
Kristne grupper i Sveits eksisterte allerede på 200-tallet. Bispeseter kjennes fra før 400; klostergrunnleggelser kom på 600-tallet. Huldrych Zwinglis reformasjon i Zürich fra 1519 og reformasjonsbevegelsen i Genève med Jean Calvin som leder gjorde Sveits til et konfesjonelt splittet land. Så sent som 1847 opplevde landet en kortvarig religionskrig mellom protestantiske og katolske kantoner; den gjaldt jesuittenes adgang til å opprette institusjoner i landet; resultatet av krigen var at forbundsstatens forfatning fikk et jesuittforbud, som ble opphevet i 1973.
I de tradisjonelt protestantiske kantoner Genève, Neuchâtel og Basel er kirke og stat skilt, mens den evangeliske kirke i Zürich og Bern har indre selvstyre, men karakter av statsunderstøttet folkekirke. Protestantiske teologiske fakulteter finnes ved universitetene i Basel, Bern, Zürich, Neuchâtel og Genève, katolske fakulteter i Fribourg og Luzern.
Den dialektiske teologi, med Karl Barth og Emil Brunner som de ledende navn, hadde sitt sentrum i Sveits. Basel misjonsselskap (1815) er et av verdens eldste.
Språk
Sveits har tre offisielle språk på nasjonalt nivå: tysk, fransk og italiensk. Et fjerde språk, retoromansk, er nasjonalspråk med rett til å brukes som offisielt språk i kantonen Graubünden. Ca. 65 % av den sveitsiske befolkningen taler tysk, ca. 19 % fransk, ca. 7 % italiensk og 0,8 % retoromansk. Kantonene Neuchâtel, Vaud, Genève og Jura er franskspråklige, i Bern, Fribourg (Freiburg) og Valais brukes både fransk og tysk, i Ticino italiensk, i Graubünden retoromansk (som fordeler seg på i alt fem tradisjonelle skriftspråkvarianter og siden 1980 et nytt forslag til fellesnorm), tysk og italiensk (på to områder i Sør-Engadin). De øvrige kantoner er rent tyskspråklige. Alle lag av den tyskspråklige befolkningen bruker lokale dialekter (Schwyzerdütsch) som vanlig talemål, men skriftspråket er høytysk standardspråk som i Tyskland og Østerrike.