Betegnelsen Sturm und Drang brukes i tysk litteraturhistorieskriving som epokebetegnelse på tidsrommet fra rundt 1767, da Johann Gottfried von Herder offentliggjorde sine Fragmente über die neuere deutsche Literatur, til 1785, da Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller vendte seg bort fra Sturm und Drang. Epoken forekommer kun i tysk litteratur.
Betegnelsen Sturm und Drang stammer fra Friedrich Maximilian von Klingers teaterstykke Sturm und Drang (1776). Dramaet har i dag primært litteraturhistorisk interesse, men tittelen lever videre som epokebetegnelse.
Kuriøst kan det nevnes at teaterstykket hadde en annen arbeidstittel, nemlig «Wirrwarr». Det var Klingers venn, filosofen Christoph Kaufmann (1753–1795), som foreslo Sturm und Drang, som ble stykkets tittel.
Sturm und Drang karakteriseres som geniepoken i tysk litteratur. Epoken er en litterær reaksjon mot opplysningstidens rasjonalitet og mot den herskende klassisistiske poetikken og dens strenge Regelpoetik (streng håndhevelse av poetiske normer, særlig innenfor dramatikken). Representantene for Sturm und Drang opplever epoken som en litterær revolusjon, som blant annet Goethe omtaler den i Dichtung und Wahrheit.
Det litterære verk skapes gjennom dikterisk originalitet og kraft; forfatteridealet er det såkalte originalgeni (Originalgenie) i motsetning til forfattere som benytter seg av opplysningstidens analytiske forstand og slavisk følger klassisismens formidealer. Diktergeniet er hevet over opplysningstidens og dens normative poetikk; han (ingen kvinnelige forfattere regnes til Sturm und Drang) er i kraft av sin originalitet sin egen litterære instans. Dette fører til en delvis utvisking av sjangergrensene – et kjennetegn som videreføres i romantikken.
Original diktning er diktning hvor opplevelsen og følelsene står i sentrum, og tradisjonelle formkrav er underordnet. Emosjoner og lidenskap framheves positivt på bekostning av opplysningstidens rasjonalitet. Naturen hylles, det samme gjør kraftfulle menneskeskikkelser som kan sies å representere det naturlige og opprinnelige – det gjelder blant annet bønder, barn og kvinner. Sentralt tema er kamp mot undertrykkere og for frihet (blant annet Schillers Die Räuber, Goethes Götz von Berlichingen), kampen for rettferdighet og for retten til individuell utfoldelse.
Den viktigste sjangeren er dramaet. Også lyrikk er en sjanger med stor utbredelse i perioden; den kjennetegnes blant annet gjennom en forkjærlighet for en nærhet til folkeviser og ballader. Episk diktning er lite representert i Sturm und Drang, ett unntak er Goethes Die Leiden des jungen Werther, som samtidig viser utover epokens grenser og har mange kjennetegn fra epoken som i tysk litteraturhistorie kalles Empfindsamkeit (rundt 1740–1780), kjennetegnet av sentimentalitet, religiøsitet og naturbegeistring.
Blant de mest sentrale forfatterne i denne perioden er den unge Goethe og den unge Schiller, Klinger, Jakob Michael Reinhold Lenz, Gottfried August Bürger, Heinrich Wilhelm vom Gerstenberg, Johann Georg Hamann, Wilhelm Heinse og Johann Gottfried von Herder.
Selv om forfatterne i Sturm und Drang-perioden hever seg over normativ poetikk, er de likevel inspirert av andre forfattere og filosofer. Den aller viktigste inspirasjonskilden er William Shakespeare, som er periodens ubestridte forbilde. Stor innflytelse har også Jean-Jacques Rousseau, Edward Young og James Macphersons utgivelse av Ossian, som senere viste seg å være en forfalskning.
Andre litterære epoker i samme tidsrom er opplysningstiden (den tyske opplysningstiden, «Aufklärung», som omfatter cirka 1720–1785) og Empfindsamkeit (cirka 1740–1780). Sturm und Drang avløses av motbevegelsen klassisismen (Weimarer Klassik). Flere av Sturm und Drang sine kjennetegn lever videre i den tyske romantikken.
Begrepet Sturm und Drang har ofte blitt brukt om en musikkhistorisk trend i den tidlige klassisismen. På den ene siden har begrepet vært brukt om reformoperaen til Christoph Willibald Gluck, og særlig om balletten Don Juan (1761), og senere til melodramaer av komponister som Jiří Antonín Benda og Johann Heinrich Rolle (1716–1785). Begrepet har også vært brukt om en noe senere trend med intensive symfonier i moll, som var svært populære i Tyskland og Østerrike rundt årene 1765–1773; blant de mest kjente verkene i denne stilen regnes Joseph Haydns Avskjedssymfoni (1772) og Wolfgang Amadeus Mozarts Lille G-moll-symfoni (1773).
Koplingen mellom disse verkene og den litterære stilen har ofte vært tendensiøs. Den musikalske Sturm und Drang begynner før den litterære, og hva instrumentalmusikken gjelder, har det så langt ikke lyktes å finne konkrete bevis for påvirkning mellom den og litteratur. Begrepet brukes likevel i noen grad om den typen intensive moll-stemninger som var populær i denne perioden, og som man kan finne igjen som en underordnet stil i den senere klassiske stilen.
Kommentarer (2)
skrev Inger Øvrebø Uberg
En god artikkel når det gjelder Sturm und Drang i litteraturen, men jeg synes det blir feil å ikke omtale retningen innenfor andre kunstformer også, som musikk og billedkunst. Periodens og stilens særtrekk preger mange kunstformer parallelt. Kunnskap om og forståelse av dette kan skape større forståelse og rikere opplevelse av kunst og musikk. Mitt forslag ville vært å la denne artikkelen stå som Sturm und Drang i litteraturen, og få publisert tilsvarende artikler om retningen i andre kunstformer.
skrev Elin Nesje Vestli
Takk for tilbakemelding. Det syns jeg er et godt forslag, som jeg skal bringe videre til redaksjonen (jeg er kun fagansvarlig for tyskspråklig litteratur).
Vennlig hilsen Elin Nesje Vestli
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.