Dagens Store norske leksikon er kulminasjonen av en mer enn hundreårig leksikonhistorie. I 1975 gikk de lenge rivaliserende leksikonprodusentene Aschehoug og Gyldendal sammen og etablerte et nytt, felles forlag, Kunnskapsforlaget, som publiserte papirleksikonet Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon med 16 illustrerte bind i svart kunstskinn. Det utkom i fire utgaver med tilleggsbind samt CD-rom og nettutgave. De ga også ut ettbindsleksikon.
Gjennom hele 1900-tallet opparbeidet leksika en helt eksepsjonell status og posisjon. Fram til 1970-tallet var leksika «den typen bokverk det var størst mulighet til å selge», ifølge Egil og Harald Tveterås. Den norske leksikonbølgen var større enn i andre land, og fra et forlagsperspektiv synes markedet en stund å ha vært «umettelig». Både Aschehoug og Gyldendal var sentrale pådrivere for å skape og fylle dette markedet, og på 1960-tallet var de til tider bitre konkurrenter.
På begynnelsen av 1970-tallet begynte begge forlag å innse at det ville bli dyrt å fortsette markedskampen. Begge forlag hadde revidert sine fagartikler så mange ganger at de krevde nyskriving dersom flere oppslagsverk skulle utgis, dertil kom store investeringer i moderne EDB-utstyr. I tillegg til markedsandelene konkurrerte forlagene om bidragsytere – dyktige fagskribenter var mangelvare i et lite land som Norge.
Ideen om å avblåse den innbyrdes konkurransen og slå kunnskapsbasene sammen skal ha oppstått på Forleggerforeningens årsmøte i juni 1973, i en fortrolig samtale mellom Brikt Jensen (Gyldendal) og Ole Sagfossen (Aschehoug). Planene om det nye forlaget må ha blitt tatt godt imot i de ulike leirene, og prosjektet ble holdt godt skjult for media fram til lanseringen i 1975. De nye forente kreftene representerte en stor utfordring for de mindre forlagene, som med Dreyer og Grøndahl i spissen ga uttrykk for frustrasjon.
Lars Bucher Johannesen ble redaktør i det nye forlaget, og i 1977 ble det første, felles leksikonet publisert: Verden i dag. Samtidsleksikon 1977. Dette var riktignok bare et supplementsbind til de to forlagenes respektive konversasjonsleksika, men året etterpå kom første bind av Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. Dette utkom i 12 bind og ble utgitt i fire papirutgaver, det siste i 2005–2007. Fram til 2010 ble det jevnlig produsert supplementsbind på papir og årlige nyhetsutgaver med tittelen Store norske årbok.
Sporene etter sammenslåingen er fortsatt synlige i dag. I artikkelen «flekkfjerning», som fremdeles finnes i leksikonet, er store deler av teksten nærmest uendret fra 1960, da den første gang stod på trykk i Gyldendals Store konversasjonsleksikon. Utdaterte oppslagsord, som «hottentotter» og «buskmenn», er for lengst borte, noe som godt illustrerer det faktum at heller ikke leksikalsk kunnskap og leksikale oppslagsord er politisk og ideologisk nøytralt.
Store norske leksikon ble lansert med omfattende reklamekampanjer som flagget det nye produktet som intet mindre enn en «ny nasjonal begivenhet». Salgsargumentene var nettopp Aschehoug og Gyldendals samlede erfaring i å lage leksikon og deres suksess med å samle og formidle solid og trygg kunnskap. Det spesifikt norske ved Store norske leksikon ble også sterkt betonet i konkurranse med en rekke leksika som ble oversatt fra andre land. Og ikke overraskende gjentok reklamen for Store norske leksikon et av de mest sentrale argumentene i de mange ulike leksikonkampanjene som hadde sett dagens lys opp gjennom 1900-tallet: «Både kunnskapsmengden og kunnskapsbehovet øker og øker». Løsningen på dette var selvsagt anskaffelsen av nye, oppdaterte kunnskapsprodukter. Kunnskapsforlaget bød på «En verden av kunnskap».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.