Storbritannias geografi

Topografisk og geologisk kan Storbritannia deles i to hoveddeler ved en linje som går skrått fra Middlesbrough ved munningen av Tees på østkysten, via Trents og Avon/Severns dalfører og Bristol til Exeter på sørkysten.

Vest og nord for Tees-Exe-linjen består berggrunnen av eldre, harde bergarter, i det alt vesentlige tilhørende de kaledonske og hercynske foldesonene fra jordens oldtid. Landskapet her er høyere og mer kupert enn i de sørøstre deler av landet, som er bygd opp av bløte, relativt flattliggende sedimentære bergarter fra Jordens mellomalder og tertiær. Landskapet her er mer åpent og høydeforskjellene betydelig mindre enn i nordvest.

Highland utgjør den nordvestre halvdelen av Skottland og tilhører stort sett den kaledonske foldesone. Helt nordvest på fastlandet og på Hebridene, finner man gamle grunnfjellsbergarter, vesentlig gneis og sandstein, som opprinnelig har hatt betydelig større utstrekning. Dette grunnfjellsområdet utgjorde en solid landblokk som avsetningene i foldesonen ble presset mot fra sørøst. På denne måten har foldesonens sørvest–nordøstlige strøkretning oppstått. Under foldeprosessen er et stort massiv av eldre, omvandlede sedimentbergarter skjøvet nordvestover, over kambriske og ordoviciske lag i foldesonen. Disse sistnevnte lagene er på denne måten bare bevart i smale striper i overgangen mellom skyvedekkene og grunnfjellsbergartene.

Skyvedekkene danner de høyeste partiene i Storbritannia, opptil 1343 moh. (Ben Nevis) i Grampian Mountains. Sistnevnte er Storbritannias høyeste fjell. Dalen Glen Mor, som gjennomskjærer det skotske høylandet fra Moray Firth-bassenget til Atlanterhavet (Firth of Lorne) er dannet ved en horisontal forskyvning. I dalen finnes en rekke langstrakte sjøer, blant annet Loch Ness. Landskapet i høylandet er preget av iserosjon. På vestkysten har man et typisk fjordlandskap, med noe mer avrundede former enn på Vestlandet i Norge. I dalene noe skog og dyrkbar jord. Landblokken heller mot øst, og de østre områder er i tillegg til å være lavere også flatere og gir derved atskillig bedre betingelser for jordbruk. Kysten i øst er forholdsvis rett og uten skjærgård.

(The Midlands of Scotland) strekker seg tvers over landet fra Firth of Clyde til Firth of Forth. Lavlandet er oppstått ved en innsynkning i tertiær som fulgte den kaledonske strøkretningen (sørvest–nordøst). Som følge av innsynkningen er yngre avsetninger bevart, hovedsakelig sedimentære bergarter fra karbon i de sentrale strøk og devonsk sandstein i sør og nord. Lavlandet har betydelige glasiale avsetninger ført ned med isen fra høylandet under istiden. Dette området utgjør Skottlands viktigste jordbruksområde og er landets befolkningsmessige og industrielle tyngdepunkt. Lagene fra karbon inneholder betydelige kullforekomster, særlig i Glasgow-området.

(Southern Uplands) omfatter ås- og heiområdene fra grensetraktene mellom Skottland og England og nordover til det sentrale skotske lavlandet. Her finner man foldede, men uomvandlede ordoviciske og siluriske sedimentbergarter, men de høyeste fjellene utgjøres av granittintrusiver som for eksempel Merrick i vest (843 moh.). Elvene har skåret seg dypt ned i de sedimentære bergartene; større områder med lavland langs Tweed i øst. Det sørskotske høyland går over i Pennine Range i sør; mot nord avgrenses det skarpt mot det skotske lavlandet.

(Cumbria) omfatter fjellmassivet i det nordvestre hjørnet av England, mellom Solway Firth og Morecambe Bay, og er avgrenset mot øst av Edens brede dalføre. Området hører i likhet med de foregående til den kaledonske foldesonen. Sentralt består berggrunnen av magmatiske bergarter, i nord og sør av foldede ordoviciske og siluriske skifre. Hele området er hevet i tertiær, og den senere erosjon har skapt et variert og naturskjønt fjellområde med en rekke vann, dels gravd ut av isen, dels demt opp av endemorener. Fjellene når 978 moh. i Scafell Pike; flere andre topper er over 900 m. På nordsiden av fjellområdet, sørvest for Carlisle, er viktige kullforekomster.

Høylandet i Wales (The Welsh Highlands eller Cambria). De sentrale, vestre og nordre deler av Wales hører også til den kaledonske foldesonen. Nord for Cardigan Bay og på Anglesey finnes grunnfjellsbergarter som tilhører den samme blokk som grunnfjellet i de nordvestre deler av Skottland. Mot disse er berggrunnen lenger sørøst foldet i kaledonsk og senere hercynsk tid. Strøkretningen er også her sørvest–nordøst. De viktigste bergartene i foldesonen er ordoviciske og siluriske sedimentbergarter; høyest når imidlertid fjell som består av lavabergarter som har brutt gjennom sedimentene, som i Snowdon (1085 moh.) og Cader Idris (892 moh.). Iserosjon har skapt et stedvis vilt landskap i nordvest. I de sørøstlige deler av Wales finner man devonsk sandstein, og ved sørkysten kullag fra karbon.

Devon (The Devonian eller South-West Peninsula) består av devonske og karbonske sedimentære bergarter, sterkt foldet i hercynsk tid. Foldesonen har en vest–østlig strøkretning med en bred synklinal sentralt på halvøya, der sedimenter fra karbon er bevart. Nord og sør for denne dominerer hardere sandsteiner fra devon; i nord når Dunkery Beacon i Exmoor 520 moh. Et markert trekk i landskapet er ellers de betydelige granittintrusiver fra hercynsk tid. De danner i dag isolerte høyereliggende platåer; høyest når Dartmoor (621 moh.). Den hercynske blokken er relativt skarpt avgrenset mot de lavere partier langs Exe i øst, der sedimenter fra perm og trias er bevart, vesentlig sandstein. Havet har utformet en bratt klippekyst i den harde berggrunnen, særlig i sør. Hele området lå isfritt under siste istid.

The Pennines (Pennine Range, det penninske høylandet) danner et nord–sørgående høydedrag sentralt gjennom Midt- og Nord-England. Berggrunnen består hovedsakelig av sandstein og kalkstein fra karbon. The Pennines fremstår i dag som flere delvis atskilte platåer i forskjellig høyde. Høylandet har til dels meget bratt fall mot vest, slakere mot øst. Cheviot Hills består av tertiære granittintrusiver (815 moh.). I flere av kalkområdene finner man et typisk karstlandskap med underjordisk drenering. Av spesiell økonomisk betydning er de betydelige kullavsetningene som er bevart i de lavere deler av The Pennines.

The Midland Plains (det midtengelske slettelandet) danner et y-formet område på begge sider av The Pennines sørover til det egentlige Midland i Birmingham-området, og fortsetter i Severns dalføre sørvestover til Bristol Channel. Her finner man yngre bergarter, vesentlig sandstein fra perm og trias (New Red Sandstone). Flere av de største elvene i Storbritannia samles på dette lavtliggende slettelandet, blant annet Avon/Severn i sør, Trent og Ouse i øst. I nordvest er elvene kortere og renner stort sett direkte fra The Pennines til Irskesjøen. Særlig i sør finnes bevart betydelige kullag.

(The Scarplands) utgjør den geologisk sett yngste delen av Storbritannia. Her finner man uomvandlede, sedimentære bergarter fra jura, kritt og tertiær. Disse har en svak helning mot sørøst, vekk fra de høyereliggende, eldre massivene i nordvest. Hardere lag står opp i høydedrag med bratt fall mot nordvest, slakere mot sørøst (cuesta-landskap).

Eldst av de sedimentære lagene er en tykk benk av gul kalkstein (oolitt), som med mindre avbrudd strekker seg som et høydedrag fra Dorset ved Den engelske kanal over Cotswold Hills og Lincoln Heights til nordsjøkysten øst for Middlesbrough. Cotswold Hills danner det høyeste parti i det sørøst-engelske slettelandet (326 moh.) og danner vannskillet mellom Thames og Avon/Severn. Det meste av Storbritannias jernmalmressurser finner man i de eldste avsetningene fra jura.

Sørøst og øst for høydedraget ligger yngre, løsere lag, vesentlig leirskifer fra siste del av jura. Disse områdene danner et nederodert sletteland som i nordøst munner i den store havbukta The Wash. Slettelandet har betydelige løsavsetninger, dreneringen er stedvis dårlig, for eksempel i Fenland ved botnen av The Wash, der man har store myrstrekninger. Flere større elver følger det lavereliggende området, for eksempel Ouse og Nene, som munner i The Wash, og øvre del av Thames, ovenfor Oxford.

Over disse løse bergartene ligger krittavsetninger som står opp som en nesten sammenhengende rygg parallelt med den omtalte kalksteinsryggen. Dorset Downs, Chiltern Hills og East Anglian Heights hører til denne krittryggen. Den er høyest i sør, der den når 275 moh. Krittlagene finner man igjen sør for London, her med strøkretning vest–øst. Avsetningene er sør for London bulet opp i en antiklinal i tertiær, og krittlagene er bare bevart i to rygger, North og South Downs. Disse ender på kanalkysten i de kjente klippene ved henholdsvis Dover og Beachy Head.

Erosjonen har fjernet toppen av antiklinalen og blottlagt eldre, stort sett løsere sedimentbergarter fra kritt i The Weald, et lavere område som strekker seg østover mellom North og South Downs. Mellom krittryggene i Chiltern Hills og North Downs er krittlagene bøyd svakt ned til en synklinal, London-bekkenet.

De mange store traktformede elvemunningene i England er estuarer som holdes åpne blant annet av de betydelige tidevannsstrømmene; i Bristol Channel er det for eksempel 15 m forskjell på flo og fjære.

• Storbritannia
• Irlands geografi

• Webkart - Ordnance Survey