Storbritannia er et konstitusjonelt monarki organisert som en demokratisk og parlamentarisk enhetsstat. Landet har ingen skreven forfatning. Styreformen har utviklet seg gradvis og er basert på tradisjon og sedvane. Kongemakten er arvelig og kan overtas både av mann og kvinne, men brødre går foran søstre. Monarken må tilhøre statskirken (Church of England).
Statsoverhodets myndighet har lenge vært formell og titulær. Den øverste utøvende myndighet ligger hos regjeringen, som er utgått fra (flertallet i) det folkevalgte Underhuset. Den lovgivende myndighet har parlamentet, som består av to hus, Underhuset (House of Commons) og Overhuset (House of Lords). Av de to hus er det førstnevnte langt det viktigste. Overhuset kan bare gjennomgå, endre, eller utsette lovgivning ett år, men gjør dette på en lite aktiv måte. Budsjettforslag kan Overhuset holde igjen i 30 dager. Etter 1997 er Overhusets myndighet beskåret. Underhuset er direkte valgt og har etter valget 2005 646 medlemmer; 529 fra England, 59 fra Skottland, 40 fra Wales og 18 fra Nord-Irland. Ved valget 2005 ble antallet mandater fra Skottland redusert fra 72 til 59 som følge av opprettelsen av det skotske parlamentet 1999. Medlemmene velges fra énmannskretser og slik at den kandidat som får flest stemmer (selv om det er under 50 prosent), tar mandatet. Underhuset velges for inntil fem år, men kan oppløses når som helst med noen ukers varsel. Stemmerettsalderen er 18 år.
I 1998, før forfatningsreformene trådte i kraft, bestod Overhuset av 1191 medlemmer, av disse hadde ca. 4/5 arvet setet, de øvrige innehar setet for livstid – enten i kraft av stilling (som de fremste geistlige) eller på grunn av utpekelse (life peers; se peer). I 1999 vedtok Overhuset at bare life peers skulle ha stemmerett. I alt 667 arvelorder mistet sine fullmakter, 92 fikk beholde sine plasser. I 2006 bestod overhuset av 741 medlemmer; av disse var 623 life peers.
Regjeringen dannes og ledes av en statsminister (Prime Minister) og er kollektivt ansvarlig overfor Underhuset. Statsministeren er det største partiets underhusleder. De fleste øvrige ministere har også sete i Underhuset; noen kommer dog fra Overhuset. Hele regjeringen kan omfatte inntil 100 medlemmer; regjeringen Blair hadde 2006 86 medlemmer. Regjeringen i vår forstand av ordet, kabinettet, har 22 medlemmer. De fleste av disse kalles Secretaries of State, en arv fra den tiden da ministrene utgjorde kongens private kanselli. Videre omfatter regjeringen 30 Ministers of State, og 34 andre (kalt parliamentary secretaries, under-secretaries of state o.l.). Innenfor kabinettet oppstår gjerne et indre kabinett bestående av statsministeren (som også har tittelen First Lord of the Treasury) og dennes nærmeste medarbeidere – særlig visestatsministeren, utenriksministeren, finansministeren (Chancellor of the Exchequer), innenriksministeren og forsvarsministeren, tidligere også lordkansleren (Lord (High) Chancellor).
Opposisjonspartiet i Underhuset har en offisiell, statslønnet leder. Opposisjonslederen danner også en «skyggeregjering». Storbritannia har et tilnærmet topartisystem, og regjeringsmakten skifter mer eller mindre regelmessig mellom de to store partier, nå det konservative parti og arbeiderpartiet (Labour). Topartisystemet går tilbake til 1700-tallet, da Whig- og Tory-partiene oppstod. Etter the Reform Act (1832) ble de to til det liberale og det konservative parti (som fortsatt kalles “tory” i dagligtale). I 1920-årene erstattet arbeiderpartiet de liberale som det andre store partiet. De liberale ble 1988 slått sammen med sosialdemokratene til det liberaldemokratiske parti, som har fått økt oppslutning. Begge de to store partier har vært preget av indre spenninger. I Labour tok venstrefløyen makten etter valgnederlaget 1979, noe som førte til partisplittelse og flere valgnederlag. I 1990-årene beveget Labour seg inn mot sentrum og er under Tony Blair, som vant tre valg for partiet (1997, 2001, 2005), blitt et middelklasseorientert parti («New Labour»). Det konservative parti var dominert av den liberalistiske høyrefløyen og dens sterke leder Margaret Thatcher fra 1975 til 1990. Thatcher ble etterfulgt av den mer moderate John Major. Partiet har i 1990-årene vært preget av ideologiske og personlige spenninger, særlig i forhold til integreringen i EU, og led store nederlag ved valgene i 1997 og 2001. Partiet hadde også hyppige lederskifter med i alt fem ledere fra 1997 til 2005.
I tillegg til de tre nevnte partiene er en rekke mindre partier representert i Underhuset. I Nord-Irland stiller egne partier til valg, der skillelinjene går etter graden av tilknytning til Storbritannia. Både Skottland og Wales har betydelige nasjonalistpartier som er representert. Underhusrepresentantene har ikke vararepresentanter; dersom et medlem dør eller går av, blir det holdt suppleringsvalg. Sammensetningen av Underhuset endrer seg derfor i valgperioden. – For sammensetningen av Underhuset, se tabell nedenfor i historieavsnittet.
Nord-Irland
Ved The Government of Ireland Act (1920) fikk Nord-Irland, de seks nordøstlige fylker (counties) på den irske øya, egen regjering, eget tokammerparlament og selvstyre i alle saker som ikke hadde «betydning for imperiet». Kongen var representert i Nord-Irland gjennom en guvernør; han hadde den utøvende makt, men skulle rådes av parlamentarisk ansvarlige ministere. Siden urolighetene begynte i 1968–69 ble imidlertid det lokale selvstyret suspendert. Etter fredsavtalen 1998 fikk Nord-Irland igjen en egen forsamling og en regjering, men denne fungerte ikke og ble suspendert i 2002.
Skottland og Wales
Etter Labours valgseier 1997 ble det avholdt folkeavstemninger i Skottland og Wales om indre selvstyre for riksdelene. I Skottland ble det klart flertall for å opprette et eget parlament, og det første parlamentet ble valgt 1999. I Wales var entusiasmen noe mindre, og det walisiske representative organet kalles “forsamling” (assembly). Både Skottland og Wales fikk 1999 egne regjeringer med førsteministre. – Se for øvrig forfatningsavsnittene unde Skottland og Wales.
Administrativ inndeling
Storbritannias tradisjonelle inndeling i grevskap counties er nå til en viss grad avløst av andre administrative enheter; den viktigste er såkalt unitære (kommunale) enheter (Unitary Authorities).England er delt i Stor-London (Greater London), seks Metropolitan Counties (storbyområder), 34 Non-Metropolitan Counties og 46 Unitary Authorities. Nord-Irland har 26 Districts, Wales 22 Unitary Authorities og Skottland 32 Council Areas. Disse er videre inndelt i mindre enheter, som distrikter, små sogn (parishes) eller communities. Alle lokale enheter har en viss grad av lokalt selvstyre. På alle nivåer er det råd, valgt for fire år i allmenne valg. Rådene ledes av en ordfører, valgt av og blant rådsmedlemmene. Stor-London styres av 32 borough counties samt the Corporation of the City of London (for sentrumsområdet). I forbindelse med omleggingen av den administrative inndelingen i 1990-årene bortfalt mange counties (grevskap); disse har likevel beholdt visse seremonielle funksjoner.
Storbritannia har tradisjonelt vært sett på som et av de mest stabile politiske systemer i verden. Ingen annen styreform er blitt utviklet over så lang tid, i realiteten siden middelalderen, på en så gradvis måte, og med en slik respekt for kontinuitet som den britiske. I løpet av de siste tiår har allikevel stabilitetsproblemene tiltatt i omfang og alvorlighet. Nord-Irland-problemet har utfordret stabiliteten, økonomisk stagnasjon har skjerpet de sosiale spenninger, og en betydelig innvandring har resultert i etniske spenninger. Den økte politiske polarisering reflekterer disse underliggende problemer. I noen grad forsterker den dem også.