Den tidlige industrialiseringen i Storbritannia skapte en betydelig urbanisering alt på 1800-tallet; selv før århundreskiftet bodde 3/4 av folkemengden i byene. Urbaniseringen fant i første rekke sted i kulldistriktene i nordøst, Lancashire, Midlands og South Wales foruten i London. Etter den første verdenskrig ble flere av de eldre industriområdene rammet av tilbakeslag, og befolkningsveksten begrenset seg stort sett til Midlands, de sørvestre og de sørøstre deler av England. Et spesielt trekk i byutviklingen i Storbritannia etter den annen verdenskrig er de såkalte new towns, nye byer, som i statlig regi reises langt fra de gamle bykjernene. Som følge av store ulikheter i topografi og urbanisering er befolkningstettheten i de ulike deler av landet svært varierende. Tettest befolket er Englands nordvestlige områder med befolkningstyngdepunkt i Manchester–Liverpool, og i sørøst med London som hovedsenter.