Stan Getz

Stan Getz var en amerikansk jazzmusiker, tenorsaksofonist og orkesterleder.

Han var profesjonell musiker allerede som 15-åring, da familien hans bodde i New York City. Getz spilte i storband ledet av blant andre Jack Teagarden, Stan Kenton og Benny Goodman, og fikk sitt gjennombrudd som solist i Woody Hermans orkester i 1947–1949. Hans litt kjølige tone, inspirert av Lester Young, påvirket en hel generasjon saksofonister som la an en «cool» spillemåte, og hans nesten fullkomne instrumentteknikk, sammen med en enorm improvisatorisk begavelse, etablerte ham som en av jazzhistoriens fremste solister.

Omkring 1960 oppholdt han seg og spilte mye i Skandinavia, og deretter var han meget sentral, i samarbeid med blant andre Charlie Byrd, Antonio Carlos Jobim og João og Astrud Gilberto, da den brasilianske bossa nova-musikken ble lansert internasjonalt omkring 1962. Getz og Byrd hadde en hit i 1962 med instrumentalen Desafinado, og Getz og Astrud Gilberto (vokal) fikk en stor hit i 1964 med The Girl from Ipanema.

Getz var aktiv helt frem til sin død, oftest som leder av smågrupper. Blant hans album kan nevnes Focus (1961), Jazz Samba (1962), Sweet Rain (1967), Serenity (1987) og People Time (1991, duo med Kenny Barron).